Blogging

En pause

Dagene veksler mellom at jeg er veldig, veldig lei og at jeg har det ganske bra. Jeg har vel kommet dit at jeg trenger en pause fra denne bloggen. Jeg vet ikke hvor lenge.

For å skrive, må jeg være nær stoffet jeg skriver om, men ikke så nær at det blir privat. Den siste tiden har ting enten vært for privat eller ikke bra nok til å publiseres. Det har ikke vært ferdig nok til å kunne skrives ut.

Jeg tror det er sunt med en pause fra ME-saker. Jeg trenger ikke pause fra melivetpaaslep for å få pause fra ME-saker, for jeg har bare skrevet her når jeg har hatt behov for det, men jeg kjenner at jeg trenger å flytte enda mer fokus over på friske ting. Jeg holder også avstand til ting jeg vet vekker stort engasjement, for det har jeg faktisk ikke kapasitet til, for tiden.

Inntil jeg kommer tilbake kan dere bruke kategoriene og arkivet for å finne gamle innlegg. Selv om det er en stund siden de ble skrevet, er de likevel aktuelle, slike følelser og erfaringer tar dessverre ikke slutt. Jeg leser alle kommentarer som blir lagt igjen. Takk til alle dere som er innom!

Ønsker dere alle fine dager framover, med god nok energi til å gjøre ting som gir dere glede, mot og håp til å fortsette!  God sommer! 

Livet som det er · Uncategorized

Når førsteinntrykket kommer før personen

Som blottende blogger har jeg muligens satt meg selv i en noe underlig situasjon. Jeg har sørget for at ukjente mennesker jeg snart skal stifte nærmere bekjentskap med kan sitte på en god del informasjon om meg, uten at jeg har gitt den med viten og vilje til akkurat dem. Jeg vet ikke hvem som leser bloggen min, noen av dem er kanskje blant disse nye menneskene jeg snart skal møte?

Førsteinntrykket vi får av andre baserer seg som regel på første møte med dem. Andre ganger kommer ryktene først og personene sist, som tilfellet kan være med meg.

Jeg tror inntrykket av nye bekjentskap blir endret med tilgang til blogg. Jeg angrer ikke på avgjørelsen om av-anonymisering, men tenker på hvordan inntrykket av en person påvirkes av informasjon som ikke kommer fra møtet med personen. Det er ingen hemmelighet at folk gjør seg opp meninger om halvkjente mennesker og mer snakker om enn med dem som stikker seg ut. Det er vel ingen tvil om at jeg skiller meg ut ved å snakke om ting man vanligvis ikke snakker om. Jeg pleier heller ikke snakke med folk om det bloggen handler om. Jeg pleier å møte folk med glanssiden til, med smil som sier hei og lite spennende konversasjon. Selv om jeg ikke er anonym på bloggen, er jeg ganske anonym i virkeligheten. Det veier vel opp for hverandre!

Spørsmålet er hvordan nye bekjentskaper reagerer på det som står her og om det endrer hvordan de forholder seg til meg. Det er svært spennende! Jeg vet at i noen tilfeller kan det føre til fortrolighet og opplevelsen av å kjenne den andre fordi man hopper over de vanlige høflighetsfrasene. Andre trekker seg kanskje unna? Og snakker om?

Så til nye lesere, som nesten kjenner meg:

Selv om tekstene her er personlige, er de likevel ikke blottlegging av følelseslivet mitt.

Tekstene er ikke mer personlig enn at de tåler å bli lest av den som vil.

Refleksjoner rundt behandling og bedring

Å tenke er å være

Å ha et bevisst forhold til ting er med på å gjøre livet lettere. Tenkning har vel alltid vært et ord som har kunne settes i forbindelse med meg:

Jeg tenker, altså er jeg

det er ingen overdrivelse. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det er å ikke tenke mer enn overfladisk på ting. Ukjent!

Det meste kan overdrives, selv det som er bra, men jeg må si at tenkningen har ført mye bra med seg, f.eks er jeg nok over gjennomsnittet mer reflekterende og bevisst enn andre. Jeg har nok tenkt mer enn andre på visse temaer, men jeg er overbevist om at andre kan mye mer enn jeg kan om ganske mye. Poenget er vel at det ikke er en bevissthetskonkurranse, men at vi alle har ulike fokusområder som vi blir gode på. Vi holder oss vel alle til de temaene vi liker best og er tryggest på?

Livssituasjonen min tilsier at tiden til tenkning er romslig. Det er jammen meg en fordel å ha tenkning, refleksjon og filosofering som interessefelt når livet stort sett leves innenfor husets fire vegger! Da kan en til og med få følelsen av å gjøre noe, hver dag til og med.

Livet får innhold både gjennom blogging og kontakt med andre, men også gjennom næring fra egen tankevirksomhet. Jeg blir alltid forundret over folk som synes jeg tenker mye, jeg skjønner ikke hvordan dagene deres ser ut hvis hodet ikke skaper kreative tanker. Antakelig er de skrudd litt annerledes sammen enn det jeg er.

Å sette seg inn i andre menneskers verden er spennende! Å forstå hvordan folk tenker om seg og livet sitt, å forstå verdensoppfatningen til andre, er utrolig givende! Det inspirerer og gir næring til enda mer tenkning som videre kan føre til større forståelse for valgene andre tar.

I det siste har jeg tenkt nye tanker. Jeg har tenkt på hva jeg driver med, i hvor stor grad gjør jeg ME, for å bruke LP-språket. Jeg synes det er en spennende tanke, fordi det vekker interessen min og jeg tolker det som at jeg har makten til å identifisere og analysere tankene for å finne ut hva som er ME-rent og hva jeg kan styre med valgene jeg tar og hvordan jeg tenker om ting som skjer meg.

Jeg har også begynt å stille spørsmål ved valgene mine, noe som må gjøres med varsomhet. Det er så lett å bli i overkant kritisk og ende opp med dårlig samvittighet og lært sykdomsadferd. Redselen for misforståelser, særlig fra Nav som har enorm makt over oss som mottar «lønnen» vår derfra, kan gjøre at man ikke tør ta sjanser, ikke tør gjøre de valgene som kanskje viste seg å være riktige.  Jeg prøver å drite i det, heller gjøre det som kan få meg friskere. Jeg merker at det virker, har sett det over tid.

Jeg har faktisk makt til å justere innholdet i hverdagen, noe som påvirker livskvaliteten enormt, men er avhengig av velvilje og forståelse fra mannen (det har jeg fått). Å vite hvordan livskvaliteten kan økes, har ikke kommet av seg selv, men betinger en god del tenkning og selvanalyse over tid, samt mot til å prøve.

Refleksjoner rundt behandling og bedring

Ambisjoner

Jeg snuser på ambisjonene, vil strekke meg mer og mer, vil kjenne at jeg vokser, blir større og kommer nærmere dit jeg vil komme.

Tekstene har vært på ferie, et sted jeg ikke fikk bli med. Igjen ble jeg, på snarvisitt i vanlige folks verden. Jeg har hatt følelsen av å delta, kjent på tilstedeværelse i livet og utvidet rammene for hva jeg kan gjøre. Straffen har tilsynelatende uteblitt, så planen er å fortsette framtiden som nåtiden leves og erfares.

Kanskje jeg rett og slett har lært noe viktig og vesentlig: En sentral kunnskap om hvordan smutthullene i ME-en kan identifiseres og utnyttes?

Leve med ME

Stillhet etter vennlig storm

Tankene jeg hadde, ordene jeg skulle skrive, setningene som skulle gi mening, de er borte.

Jeg vet de var her, for ikke lenge siden, eller er det en uke?

Som gamle minner klarer jeg såvidt å trekke frem de siste dagers hendelser. Jeg vet noe fint har skjedd, noe jeg har tatt del i, men jeg kjenner det ikke lenger. Det er fjernt, selv om ingenting har skjedd i mellomtiden.

Ordene som fløt gjennom fingrene sist jeg skrev, må jeg nå lete etter og nærmest grave fram, de er tverre og vanskelige, vil ikke brukes. Mens jeg leter slår hjernen seg av og jeg vet ikke lenger hva jeg skulle si. Stirrer på samme setning og prøver å finne fram til hva den skulle bety.

Forsøker å vilje fram tilgang til det kreative, våkne, det jeg opplever som «meg», men jeg lykkes ikke. Sitter bare stille med uvirksomme fingre som ikke får signaler fra hjernen. Den har slått seg av for lenge siden.

Blogging

Tusen takk!

.. til alle nye lesere og til dere som legger igjen kommentarer til meg. Det setter jeg stor pris på! Jeg håper jeg kan bidra til større innsikt og forståelse for hva ME er. Jeg har ikke mulighet til å kommentere alle svar jeg får fordi jeg må passe på meg selv, sørge for at jeg ikke kollapser. Overdrivelser straffer seg. Etterhvert skal jeg svare dere alle.

Ønsker dere alle en god helg! Ikke glem bloggen min selv om den ikke fortsetter å ligge på VG nett.

22.3.2011 Jeg er overrasket over all respons jeg har fått, både som kommentarer, epost og lesere. Det sier meg at det jeg gjør er viktig. Jeg er takknemlig for muligheten til å snakke til mange og vise en annen side av ME som kanskje ikke mange viser.

Jeg har fått mange linker, derav flere til Lightning Process (LP). Dere som ikke har prøvd det: Vær klar over at selv om suksesshistoriene florerer i media, er det slik at noen blir dårligere og noen ikke merker effekt over tid. Av dem som ikke har effekt er det flere som opplever en holdning som sier at det er deres egen skyld. Det kan være til stor belastning i tillegg til å måtte fortsette å leve med store begrensninger og en slunken lommebok. Mine holdninger til lp er uttrykt i disse innleggene:

https://melivetpaaslep.wordpress.com/2011/01/23/psykisk-og-fysisk/

https://melivetpaaslep.wordpress.com/2010/12/09/hva-kan-lp-lightning-process-gjøre-som-ikke-en-god-coach-kan-gjøre/

https://melivetpaaslep.wordpress.com/2010/12/16/a-leve-er-nok/

Jeg ser at noen av linkene dere legger inn gjentar seg. Jeg vil fjerne en del av dem fordi jeg ikke synes det er «nødvendig» å ha de samme linkene flere steder eller gjentatte ganger. Jeg ber om forståelse for det. Jeg publiserer heller ikke innlegg av typen: «Besøk bloggen min». Innlegg jeg publiserer må ha relevant innhold.

Modighetsprosjekt

Modighetsprosjektet

Da jeg begynte å blogge om ME hadde jeg unngått temaet i nesten ett år. Jeg blogget om friske ting, om familie og alt som lå langt fra ME. Jeg tenkte at hvis jeg ikke «graver meg ned» i det og fører tankene over på andre ting, vil jeg iallfall ikke tenke meg dårlig.

Etterhvert har jeg skjønt at å skrive om det ikke er dumt, det fremkaller ikke mer ME, det gjør meg ikke dårligere. Jeg velger selv hvor ofte jeg skriver (hvis kroppen gir meg noe valg) og hvordan jeg vinkler det jeg skriver om. Jeg styrer selv hvor mye ME-stoff jeg leser og hvilke blogger jeg engasjerer meg i. Jeg har enda ikke opplevde det negativt eller symptomfremmende (bortsett fra når jeg bruker for mye tid på nett, men det har ikke noe med temaet å gjøre).

Å opprette denne bloggen har vært veldig positivt for meg. Jeg har fått kontakt med folk som tenker omtrent som meg og som utfordrer tankene mine. Jeg har fått kontakt med folk som fungerer bedre enn jeg opplever at mange gjør på forum. Jeg har fått innblikk i hvor stor bloggsfæren er og hvor mange muligheter som ligger der.

I det siste har jeg blitt oppmerksom på at det faktisk ikke er mange som skriver med fullt navn eller som åpent sier de har ME. Jeg har selv vært så anonym at jeg nesten ikke har funnet meg selv engang, men langsomt kjenner jeg at det går i retning større åpenhet og modighet, selv om jeg ikke har kontroll på det som når ut.

Jeg skriver enda ikke under fullt navn, men kjenner at det ikke er lenge før jeg gjør det. Vi trenger kanskje flere som viser at det ikke er noe å skamme seg over å ha ME, det er ikke som å ha tatt et tåpelig valg eller å ha gjort noe pinlig. Jeg har ikke valgt å ha ME.

Å åpne opp og slippe andre inn har vært en modningsprosess for meg. Jeg er en åpen person, men helst ansikt til ansikt. Alle postene fra bloggen blir automatisk postet på Facebooksiden min med link til bloggen. Det var skummelt i starten, nå er jeg vant med det, men kjenner også litt på at dem som kjenner meg kan lese om tanker og følelser de ikke ville hatt tilgang på ansikt til ansikt. Det kjennes rart. Og kanskje særlig siden ingen har kommentert bloggingen min, bare den ene som selv blogger og andre som jeg har blitt kjent med på nett. Hvor er alle dem som kjenner meg? Hvorfor så stille? Jeg vet jo at flere av dem leser det jeg skriver.

Er det virkelig av betydning at flere bruker sitt fulle navn og ikke gjemmer bort at de har ME? Betyr det noe om jeg bruker navnet mitt eller om jeg holder meg til nick? Vil flere få det bedre om noen av oss viser både ansikt og navn? Vil det være med på å minske stigma og redusere skamfølelse?

Leve med ME

Innestengt i meg selv forsøker jeg å myse ut i verden

Jeg oppdager at sofaen ser ut som den alltid har sett ut. Jeg oppdager veggene, stuebordet som fremdeles har aviser fra oktober, teppet med små legobiter og tørre brødsmuler iblandet hvemvethva. Jeg ser alt jeg ikke har sett før. Jeg oppdager meg selv i alt dette, vet at jeg vil bort, vet at jeg ikke orker mer. Jobber hardt og oppnår lite, jobber hardt og husker ikke hva jeg gjorde for noen minutter siden.

Jeg flytter inn i hodet mitt igjen, for jeg orker ikke omgivelsene. Jeg lager en liten forbindelse med verden, skriver en bloggpost, forsøker å oppfatte hva andre sier og mener, setter på en cd mens jeg enda vet at jeg orker stimuli. Overdriver og setter igang oppvaskmaskinen, to motsetninger overmanner meg.

Jeg forsøker å avlaste mannen, lager min egen kopp te, utsetter sulten for at han skal få pause på minst en halv time. Han fortjener det, han fortjener at jeg bidrar og avlaster, men hvordan kan jeg avlaste når jeg må jobbe hardt for å klare å spise middag sammen med familien?

Jeg er sliten. Sliten av meg selv og ensformigheten i livet mitt. Jeg trenger mer, men kroppen min får mer enn nok. Jeg vet så godt hva jeg vil og hva jeg kan til tross for. Det gjør vondt å vite at selv med krav og forventninger senket så lavt som er forsvarlig, klarer jeg likevel ikke normale ting. Jeg finner fram takknemligheten og den dype tilfredsheten, men hvor fornøyd bør jeg egentlig være med å klare å stelle meg selv og spise de fleste måltidene i løpet av dagen? Jeg er selvfølgelig glad for å ikke måtte ligge hele dagen, er glad for at jeg ikke trenger støtte for å komme meg på do og så videre, men ærlig talt, skal jeg være fornøyd med det? Kanskje, for å bevare den gode følelsen av å klare noe. Men, likevel, jeg vil mer, så mye mer!

Livet som det er

Juiceprosess

Første dagen i januar kjøpte jeg en oppskriftsbok med smoothier og juicer i tro på at jeg skulle klare å lage det selv med maskinen jeg har, men oppdaget raskt at jeg bare kunne lage smoothier. Dermed startet leteaksjonen på nett. Jeg er ikke særlig flink til å lete og kan heller ikke skryte av at google er min venn, men jeg klarer å skrive «juicemaskin» i søkefeltet.

I letingen på nett fant jeg denne bloggen og med et lokkende bilde av et glass juice ble avgjørelsen raskt tatt, jeg måtte kjøpe meg juicepresse selv! Jeg overbeviste min kjære om å sjekke bloggen og priser og utsalgssteder og en liten uke senere kom samme maskin som Anita kjøpte inn i huset vårt.

Bloggen min inneholder ikke bilder, men ta en titt på Anita sin superlivsstil-blogg dersom du vil la deg friste av nypresset juice (link over).

Til nå har jeg bare favoritter, som grønt eple- og pærejuice eller gulrot- og appelsinjuice med ingefær. Eller mango, appelsin og bringebærsmoothie er også en favoritt!

Jeg anbefaler boken «Energijuice»! Den har iallfall inspirert meg. Jeg anbefaler også en ekte juicemaker som kan servere deg ønsket juice uten at du må lage noen ting selv. Jeg  er heldig og har en slik mann. Om jeg ikke hadde hatt det ville nok juicekonsumet vært betydelig lavere. Jeg har da selvinnsikt!