Det øyet ser

Jeg er oppvokst med utsikt til havet og en stein kalt krokodillen til å sitte på. Jeg er vant med å kunne se så langt som øyet rekker og bli blunket til av et kraftig glimt av lys. Jeg tenkte aldri over det; at det skulle være noe ved det som jeg ikke kunne få noe annet sted.

Havet har ikke flyttet seg, men det har jeg. Avstanden er større; jeg kan ikke lenger strekke hals og se, eller gå femti meter og høre lyden fra båtene.

Savnet har ikke vært der, men behovet har meldt sitt nærvær. Behovet for avstand fra det tette og omsluttende; behovet for fritt å kunne se og hvile blikket i roen av stillhet og natur.

Behovet har presset på, blitt holdt tilbake, holdt på behagelig avstand, men det har likevel krevd oppmerksomheten.

Å ligge i den samme sofaen, i den samme retningen, den ene måneden etter den andre – det gjør noe med en. Uten annet enn en eviggrønn busk å se på, hvis jeg bare vender blikket i en bestemt retning, som alternativ til pc-skjermen; det skjer noe med meg da.

Jeg tror ikke den slags monotoni er godt for hverken øyets fysiologi eller hjernens fungering. Det kjennes som om hjernen snevres inn mer og mer av mangel på variasjon og utfordring.

Jeg søker soverommets vinduer og setter meg noen minutter på sengekanten mens jeg ser så langt utsikten mellom noen høye trær tillater meg. Det kjennes som om øynene virker bedre og som en del av naturen flytter inn i meg og skaper ro, helhet og velbehag.

Jeg har funnet et opphold fra synets monotone tilværelse til litt mer stimuli, akkurat nok til at jeg føler meg helere. Det er ikke havet, men jeg kan høre vinden ta tak i løvet og blikket strekker seg lengre enn til nærmeste vegg. Det hjelper. Løsningen var enkel. Det gjelder å huske det.

Langsom bedring, mer stabilitet

Dagene er ganske gode og jeg gjør mer av det jeg ønsker enn jeg har gjort på lenge. Dagene jeg ikke virker blir kortere og kortere og får mer og mer avstand mellom seg. Jeg har kommet så langt at jeg ikke alltid trenger å vurdere og tenke mye før jeg vurderer om jeg skal delta på en aktivitet.

Energien og kontakten med kroppen er mer intuitiv og energibasen er mer stabil. Jeg tåler altså større belastninger og kan være spontan uten at det får store og langvarige konsekvenser. Jeg må ikke reservere en hel uke for noe som skal vare et par timer en kveld. Jeg har altså klart å bygge meg opp litt og litt, ganske langsomt over lang tid.

Jeg har funnet noen tanker som hjelper meg dit jeg vil, som gjør at jeg ikke blir redd når kroppen ikke vil. Jeg har fått større forståelse for meg selv og erfaring på at visse tegn fra kroppen ikke er det samme som å stå på toppen av et stup, sekunder og tilfeldigheter fra å dette utfor. Jeg tåler mer.

Jeg har lært å tenke pyttsann når ubehagelige symptomer dukker opp. Jeg tar hensyn til dem ved å ikke presse på, men jeg legger ikke hele meg på is og stopper livet på ubestemt tid. Jeg trenger ikke det lenger. Jeg har et mer naturlig forhold til det, ikke anstrengt som da symptomene kom brått på med full styrke og var forstavelsen til stort funksjonsfall jeg ikke visste hvor lenge kom til å vare.

Istedet finner jeg andre sider av meg jeg kan bruke. Om jeg ikke klarer lese, kan jeg se på tv, eller finne løsninger for møbelering hjemme, eller tenke at denne pausen er nødvendig, men ingen krise. Jeg trenger ikke blogge hver dag, men det er en fin ting å ha i hodet, at det er noe jeg jobber mot, noe som gir hverdagene et innhold jeg selv har valgt og dermed livskvalitet. Jeg må skape mening og innhold slik livet er nå, ikke slik jeg ønsker at livet skal bli.

Jeg tenker at det er en sammenheng med hvordan livet leves nå og hvordan det blir levd i framtiden. Denne perioden med ME er i ferd med å bli temmelig lang og kan ikke pakkes inn i en lekker parantes den dagen livet kan leves mer aktivt. ME-en er en del av livet mitt som det er og som det var, den gangen det kommer.

Jeg tenker ikke frisk eller ikke frisk, jeg vet ikke hvor grensen går. Jeg vet ikke om man føler seg bedre av å kalle seg syk? Å bruke syk-ordet har kanskje størst funksjon for dem som har omgivelser (les: familie, venner, naboer mm) som ikke akspeterer deres reduserte funksjon og som stadig demonstrerer sin uvitenhet og sine fordommer?

Å tenke er å være

Å ha et bevisst forhold til ting er med på å gjøre livet lettere. Tenkning har vel alltid vært et ord som har kunne settes i forbindelse med meg:

Jeg tenker, altså er jeg

det er ingen overdrivelse. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det er å ikke tenke mer enn overfladisk på ting. Ukjent!

Det meste kan overdrives, selv det som er bra, men jeg må si at tenkningen har ført mye bra med seg, f.eks er jeg nok over gjennomsnittet mer reflekterende og bevisst enn andre. Jeg har nok tenkt mer enn andre på visse temaer, men jeg er overbevist om at andre kan mye mer enn jeg kan om ganske mye. Poenget er vel at det ikke er en bevissthetskonkurranse, men at vi alle har ulike fokusområder som vi blir gode på. Vi holder oss vel alle til de temaene vi liker best og er tryggest på?

Livssituasjonen min tilsier at tiden til tenkning er romslig. Det er jammen meg en fordel å ha tenkning, refleksjon og filosofering som interessefelt når livet stort sett leves innenfor husets fire vegger! Da kan en til og med få følelsen av å gjøre noe, hver dag til og med.

Livet får innhold både gjennom blogging og kontakt med andre, men også gjennom næring fra egen tankevirksomhet. Jeg blir alltid forundret over folk som synes jeg tenker mye, jeg skjønner ikke hvordan dagene deres ser ut hvis hodet ikke skaper kreative tanker. Antakelig er de skrudd litt annerledes sammen enn det jeg er.

Å sette seg inn i andre menneskers verden er spennende! Å forstå hvordan folk tenker om seg og livet sitt, å forstå verdensoppfatningen til andre, er utrolig givende! Det inspirerer og gir næring til enda mer tenkning som videre kan føre til større forståelse for valgene andre tar.

I det siste har jeg tenkt nye tanker. Jeg har tenkt på hva jeg driver med, i hvor stor grad gjør jeg ME, for å bruke LP-språket. Jeg synes det er en spennende tanke, fordi det vekker interessen min og jeg tolker det som at jeg har makten til å identifisere og analysere tankene for å finne ut hva som er ME-rent og hva jeg kan styre med valgene jeg tar og hvordan jeg tenker om ting som skjer meg.

Jeg har også begynt å stille spørsmål ved valgene mine, noe som må gjøres med varsomhet. Det er så lett å bli i overkant kritisk og ende opp med dårlig samvittighet og lært sykdomsadferd. Redselen for misforståelser, særlig fra Nav som har enorm makt over oss som mottar «lønnen» vår derfra, kan gjøre at man ikke tør ta sjanser, ikke tør gjøre de valgene som kanskje viste seg å være riktige.  Jeg prøver å drite i det, heller gjøre det som kan få meg friskere. Jeg merker at det virker, har sett det over tid.

Jeg har faktisk makt til å justere innholdet i hverdagen, noe som påvirker livskvaliteten enormt, men er avhengig av velvilje og forståelse fra mannen (det har jeg fått). Å vite hvordan livskvaliteten kan økes, har ikke kommet av seg selv, men betinger en god del tenkning og selvanalyse over tid, samt mot til å prøve.

Om en liten time skal jeg se på tv

Klokken 1945 i dag sendes filmen «Få meg frisk» på Nrk 1 i programmet Puls. Den sendes også i reprise:
NRK2, tirsdag 14.12.2010 kl. 00.15
NRK1, tirsdag 14.12.2010 kl. 10.35
NRK1, onsdag 15.12.2010 kl. 15.10
NRK1, torsdag 16.12.2010 kl. 12.40 (info er hentet fra http://merutt.wordpress.com/)

Jeg skal lage meg en stor kopp te, rydde stuen for store og små og ha penn og papir i nærheten. ME-stoff pleier ikke fenge meg, men det er noe med denne dokumentaren som vekker interessen min.

Jeg kjenner noen som har ME, men nesten ingen jeg treffer. Å vite at mange med meg ser denne dokumentaren, gir meg en liten fellesskapsfølelse, jeg liker det! Og jeg håper at jeg senere i kveld kan blogge om filmen og diskusjonen som følger.

Vi du se tv med meg i kveld?