Barn og familie

Jeg er ikke dø, jeg er bare usynlig

Jeg leste et innlegg på forum om en familie der far og datter deltok mye i nærmiljøet sammen. De var såpass mye sammen at den voksne datteren fikk spørsmål fra en venninne om moren hennes var død, antakelig siden hun sjelden viste seg sammen med far og datter. Denne historien fikk meg til å tenke på egen «posisjon» i nærmiljøet.

Jeg er ikke dø, jeg er bare usynlig.

Når jeg er på fellesmøter i barnehagen ser jeg alltid nye ansikter, de er vel egentlig ikke nye, jeg har bare ikke sett dem før. Jeg henter aldri alene i barnehagen, ikke leverer jeg heller. Jeg finnes nesten ikke, er bare glad jeg slipper å presentere meg for de fast ansatte!

Jeg møtte opp på Luciadagen på et eldresenter i nærhet til barnehagen. De eldste barna skulle gå luciatog der. Etter toget fikk de saft og lussekatter. Et av barna studerer meg lenge og så sier han ettertenksomt: «Du er ikke mamma til vennen min».. Jeg måtte smile litt og lurte litt på hvem som egentlig er mammaen hans. Altså, jeg er mamma til vennen hans, men ikke en mamma som virker som andre mammaer, heller ikke en synlig mamma, sånn i hverdagen. Jeg er bare mamma uten funksjon.

Marias Metode sier i dagens innlegg noe om det å være synlig i det offentlige. Selv har hun valgt å være synlig med både bilde og fullt navn, samt at hun deltar i den offtenlige debatt, men hun sier også at det har sin pris.

Hva er jeg? Ikke engang ungene i barnehagen vet hvem jeg er mamma til (eller jeg kan skylde på litt endret utseende og barns behov for kontinutet for å friske hukommelsen, kanskje?). Og jeg opplever stadig ukjente mennesker som visstnok er foreldre til barna mines venner dukke opp i hente- og leveringssituasjoner i bursdager. Jeg har skjønt at andre foreldre heller ikke har full oversikt over andre barns foreldre og det normaliserer saken noe.

Å være synlig kan være skummelt og kanskje risikerer vi noe ved å være synlige. Jeg er usikker på hva risikoen består i, foruten det personlige som handler om egen modighet. Risikerer jeg at mange tar kontakt? Risikerer jeg at noen snakker om meg? Det gjør de sikkert uansett. Jeg skiller meg ut ved å ikke utføre de tradisjonelle mammaoppgavene, noe som sikkert er fristende å snakke om. Jeg risikerer at folk forbinder meg med en sykdomstilstand og ikke med andre ting. Jeg risikerer at folk mener noe om meg som jeg ikke kan kontrollere. Mener ikke folk ting uansett?

Jeg risikerer kanskje mer ved å ikke være synlig i det hele tatt.

Barn og familie

Kostholdsendring og omstilling til hverdagsliv, julen varer ikke til påske.

Godt nytt år til alle som er innom bloggen min!

Med et nytt år starter tilvendingen til hverdagen slik den pleier å fortone seg. Resultatet av nesten to ukers unntakstilstand merkes i kroppen og toppen, som en udefinerbar uro som vrir og snor seg forsiktig og urytmisk over hele meg. Jeg har spist mat kroppen er ukjent med og den har begynt å tilpasse seg et kosthold som ikke er det beste for den. Snuoperasjonen starter langsomt i morgen. Mat med lite fett og lite sukker, lite hvetemel og bøtter og spann med cottage cheese og egg. I tillegg skal jeg utforske en kokebok med smoothieoppskrifter og juiceoppskrifter.

Mitt daglige mål er et glass smoothie hver dag. Det er vanskeligere enn man skulle tro, for det innebærer tidlige morgener slik at jeg får tid til både frokost og smoothie før middag, det betyr at jeg må klare å skrelle og kutte frukt og grønnsaker i passelige biter og tåle lyden av grønt som knuses og blandes. Og ikke minst må jeg klare å helle ut av blenderen og treffe glasset og helst bære det til bordet jeg sitter ved når jeg spiser. Det er mye på en gang! 😉

Kroppen har vært overbelastet av inntrykk og tilpasninger til dager med store stimuli og endrede vaner. Å ha familien hjemme hele tiden er koselig, men dessverre også belastende. Når jeg er noenlunne tilpasset deres konstante tilstedeværelse er de plutselig borte igjen! Brått skal de tilbake til jobb, barnehage og skole igjen og jeg sitter mutt og forvirret tilbake, litt lei meg fordi jeg ikke får tid med dem når jeg endelig har funnet en måte som både beskytter meg og som samtidig gir meg mulighet til å kose meg sammen med dem.

Igjen sitter jeg med en slags energi rettet mot noen som ikke er der lenger og det kjennes ganske meningsløst å ha den energien helt alene. Igjen må jeg tilpasse meg realitetene, synke tilbake til skriveprosjektene og min lukkede, interne verden uten dem jeg liker aller mest. En verden jeg liker veldig godt, men som likevel ikke kan konkurrere med familien. De er best!

 

Barn og familie

Sofasyke barn

Med syke barn blir timene mange, langt flere enn på vanlige dager. Timene formerer seg og strekker seg ut som seigmenn uten sukker på, tar nesten ikke slutt før de brått og med brutale konsekvenser rives av.

Syke barn har førsterett på sofaen, på oppmerksomheten, energien og forstanden. Syke barn bør bli friske barn raskt som bare det.

Den minste mener han selv kan styre kroppen, han kan bare si «bli frisk» så blir den det. Har han hørt snakk om tankers kraft, mon tro?

Jeg ber han heale seg selv, skyve sykdommen ut av kroppen, men han sier nei, vil være for syk for barnehagen og for frisk til å være hjemme.

Det er ganske deilig å bo i sofaen med teppe på, spise is fra dype skåler, men når den ene dagen blir til mange, ja da er det best å være der de andre er. Det er ikke hjemme.