Mestring, drømmer og håp

Søk

Søker, men finner ikke.

Søker, men tanken stopper før fingrene når tastene.

Søker, men finner ikke.

Søker og musikken fanger meg, trekker meg vekk fra det bevisste og inn i dens verden. Bilder av lange fag som flagrer etter en kropp som beveger seg i sin egen rytme. Sin egen verden.

Søker, men blikket lander ikke.

Søker og treffer et ukjent sted, et sted tomt for gjenkjennelse

Søker og øynene lukker seg, trekker meg bakover

Søker og finner stedet der heling foregår og balansen gjenopprettes.

Søker.

**

Onkel Johnny har skrevet et innlegg jeg falt for og som samtidig inspirerte meg til dette du nettopp har lest her. Anbefalt innlegg: Han som vant og han som forsvant

Leve med ME

Det er nå jeg må velge

Det er nå jeg må finne svaret og ta valget, det er nå jeg står ved vendepunktet og skal  velge vei, og det er nå jeg kommer til å se tilbake på, når konsekvensene speiler seg om noen dager eller mer.

Å finne fram til det stedet på innsiden der svaret finnes, den plassen der psyken og kroppen er forenet slik at svaret er opplagt og ikke styrt av en obsternasig vilje, men har kommet til enighet med kroppens hviskende formaning; å finne fram til det stedet i fullkommen balanse – jeg vet ikke om jeg klarer det.

Å vite om valget jeg tar bare er godt på kort sikt eller om det varer lenger, kan jeg ikke vite. Psykens behov for positivitet og gode venner kontra kroppens insisterende bønn om sofa, er uforenelige ønsker, er sprikende deler i samme innpakning.

Tiden er for knapp til å glede begge.

 

Barn og familie

Kjærlighetseffekten

Jeg sitter i sofaen og skjelver.

Det knitrer og forflytter seg, sprer seg som blekk i et porøst ark, bli større og mer, dekker et område som vokser. En sped kulde inntar kinnene, trekker seg mot nesen og blekner den, skyter opp røde flekker i kinnene, en kontrast som minner om en viss tjukk mann som dukker opp om et par måneders tid. Men kroppens gave er utilslørt, uønsket.

Fra kjøkkenet hører jeg glade barnestemmer liksomkrangle om den siste paprikabiten, blikket mitt vendes ut mot blader som lyser gule mot en bakgrunn av dyp grønn gran. Blikket vendes bort mot noe vakkert, langt der borte fester det seg i toppen av grantreet, mot fuglen som balanserer så perfekt på granens topp at den ikke beveger seg det minste.

Med blikkets søken, dras det vonde kroppen driver med i samme retning. Jeg forsøker plassere det utenfor meg, gi la det tynnes ut, bli mindre invaderende.

En stemme roper, det er jeg som er «mamma», en klump av en kropp fyller hele fanget, blikket mitt daler ned på den lille, vakre som har funnet bekreftelsen. Blikket hans ser bare det som kan leses i blikk og kroppsspråk, i hvordan han blir møtt. Han ser ikke det andre og jeg takker for ME-ens evne til å dekke og skjule slitets verk.

Klumpen av kjærlighet, kjennes som en bombe i kroppen, utsletter kriblingen, opphever dens effekt, skyver den bort, fortrenger. Kvalmen, svimmelheten, øynenes fokuseringsproblemer fratas oppmerksomhet, men det er bare for en stund.

Jeg vet det, men varigheten betyr ingenting, tilstedeværelse i mitt barn sitt liv betyr alt.

Barn og familie

Ferieambivalens og etterskjelvet

En arbeidsperiode nærmer seg slutten, jobben for å skaffe flest mulig timer i opplagt tilstand med familien er snart over. Jeg kan starte på jobben for stabilisering og balanse. Veien tilbake til hverdagen med egne rutiner, oversikt og forutsigbarhet er kronglete med mange unntak og urolighetsperioder. Å gjøre det jeg har best av er vanskeligere enn man skulle tro, sofaligging er ikke lukurativt. Sofaligging er hardt arbeid for en urolig kropp og et forstyrret sinn.

Etterskjelvet etter påskeferien vil antakelig vare lenge, et par uker er ikke uvanlig. Et par uker med hardt fokus, med seg selv som arbeidsgiver, motivator og pisk. Et par uker med intern krangling og mumling i kulissene. Et hodet som er innstilt på å stenge ute kroppens stille hvisken avvekslet av strenge krav som til slutt ender med høye brøl, skal på nytt lære seg å lytte.

Det viktigste i feriene er aldri meg, men samvær med dem som betyr mest. Å måtte sette seg selv først for i det hele tatt å «overleve» feriene, kjennes temmelig urettferdig. Jeg har måtte bruke timer alene for å få noe tid sammen med dem, en slags blek kopi av hverdagslivets rytme. Ferie fra seg selv ville vært deilig! 

Som Andedammen sier, det tar tid å omstille seg. Når vi først har oppfattet at det er påske, eller annen ferie, og har klart å fortrenge kroppens krav, er det hele over.

Jeg lengter etter dagliglivet, hverdagen fungerer best for meg, men når hverdagens tomhet er tilbake, lengter jeg etter glade guttestemmer og liv i huset. Da kjennes det så meningsløst å sitte for seg selv og streve med å klare å holde seg i ro. Balanse i hverdagen og bare seg selv. Jeg blir så lei. Selv om jeg har funnet min måte å leve på, min måte å ha det bra på. Likevel, det jeg aller helst vil fylle dagene mine med ble borte før jeg fikk laget mange gode minner. En dag var alt vi fikk.

Leve med ME

Urytmisk dans

Urytmisk danser jeg til musikken i stua, alltid på rytmisk etterskudd. Oppvaskmaskinen har kommet til tørkeprogrammet og gir bare en liten, varm pustelyd fra seg. En behagelig liten hvisken.

I tidligere tider var jeg myk, det fantes ikke den bevegelsen jeg ikke kunne gjøre, jeg orket til og med å bevege meg så mye at jeg merket jeg var myk.

Nå er jeg så stiv og treg at jeg ikke kan følge musikken og snur jeg raskt på meg, mister jeg balansen og verden får fart på seg.

Jeg er fremdeles myk, men bare på de plassene man helst ikke vil være det. Jeg drømmer om å kunne trene, om å få tilbake den kroppen som kunne danse i smug og som fingrene ikke forsvant i, men som hadde markerte muskler synlig for det observante øyet.

Jeg drømmer om en kropp som virker.

Barn og familie

Nødvendig egoisme

Jeg stirrer på skjermen med øyne som ikke ser. Jeg forsøker å oppfatte mens tiden går. Jeg faller bort, omtrent som i søvn, men uten å bli forfrisket. Jeg fjernes fra verden rundt meg, fra reelle barn og reell mann, fra oppvask og klær som skal tørkes. Jeg flytter inn i skjermen, presser taster som former ord. Ord som røper hva jeg tenker. Ord som ikke er planlagt.

Jeg er egoistisk.

Jeg tenker bare på hva som er bra for meg selv, på hva som utvikler meg, på bøker jeg vil lese, mennesker jeg vil møte. Jeg sjekker statistikker for blogger, engasjerer meg i andres tekster. Bruker mye tid for at hjernen skal oppfatte hva jeg stirrer på. Kroppen er nedslitt, ustabil, utålmodig, treg, rastløs, ørene døve, bevegelsene langsomme. Jeg skjønner mindre og mindre.

Jeg skjermer meg selv fra støy, fra alt som kan forstyrre en vraket kropp. Jeg beskytter meg mot funksjonsfall, fra et kaos uten utgang, uten redning. Jeg har fokus, men det blir stadig forstyrret. Jeg mister grepet fordi energien ikke henger med på motivasjonens tempo og møysommelige skritt framover mot balanse.  Jeg gjør det jeg kan for å bremse farten mot sengestupet.

Jeg er egoistisk.

Jeg blogger og bruker tid på nett. Jeg ligger i sofaen og er flink mens jeg blir servert mat og drikke. Jeg beskytter meg selv fra å bli overstimulert, beskytter mine omgivelser mot en mamma og en kone som ikke kan, som ikke klarer samle nok energi i løpet av dagen til å virke normal noen timer på ettermiddag og kveldstid.

Ungene vil ha det de ikke kan få. Mammaen deres er blitt vannrett når hun helst skulle vært loddrett, hun er ikke delaktig. Hennes arbeid er usynlig og umerkbart. Resultatet er alt de ser.

Jeg er egoistisk                                                                                                                         – – for mine barns skyld.