Livet som det er

Skolestart – en ny begynnelse

Dagene kryper seg nærmere skolestart, alt utstyr er snart på plass, den siste oversikten lages og handlerunden planlegges. Det er ikke småtterier som skal fylle skuffer og dekke bordplatene til små barn.

Når midten av august nærmer seg og reklamen for brevordnere, markørtusjer og skriveunderlag tvinger seg på meg, kjenner jeg drivet mot Høgskolens tilbud vekke et gammelt behov for å lære mer. Jeg kjenner stemningen, iveren og dragningen mot bokhandelen. Jeg kjenner lukten av kantinens nystekte kanelsnurrer og duften av nyåpnet skolebok, lirke seg fram fra en liten, mørk krok av hjernen. Det er på skolen jeg skulle vært!

Jeg savner bøkene, timeplanen, oppgavene som kommer. Jeg savner lærerne, som ikke alltid forventet nok, og jeg savner følelsen av å være full av inntrykk og litt bekymret for hvordan jeg skulle komme gjennom pensum og vise det beste jeg kunne.

Jeg savner å være student! Påminnelsen jeg får hver høst, minner meg på hva som var en gang. Ønsket om å komme tilbake er ikke svekket, jeg har enda idèer om hva jeg vil, hvordan jeg kan utvikle meg og få mer formell kompetanse, men jeg har mye å ta igjen før jeg faktisk kan gjøre noe med det. Jeg får dekket litt av mitt pedagogisk behov ved å hjelpe barna mine med skolearbeidet, men føler meg ikke særlig klok når de kognitive problemene blir så store at jeg verken skjønner hva som skal gjøres eller at jeg ikke skjønner det.

Jeg kan godt like teori, men jeg liker ikke at veien tilbake til skolebenk og arbeidsliv er teoretisk.

Livet som det er

Besøk i andres virkelighet

En snartur innom biblioteket resulterte i en tykk bunke bøker med et ukjent antall sider innblikk i en annen virkelighet. Verden blir litt større når en forlater sin stue for en liten stund og ser seg om.

Bare noen hundre meter fra mitt hus ser verden litt annerledes ut. Snøen er flerfarget, oppstykket og delvis smeltet til en slags brungrå sørpe. En liten glipe av våren sprekker opp i noen smale og brede striper asfalt. En påminnelse om at sykkelsesongen starter på et tidspunkt i år også.

Vissheten om at jeg har kommet hjem i dag er god, jeg har kommet hjem fordi jeg ikke har vært hjemme hele dagen. Forandring. Kortvarig unntakstilstand. Å komme hjem kan ikke overvurderes, for den som stadig kommer hjem, hver dag kanskje, er det vanskelig å forestille seg hvor fin den følelsen er. Et opphold fra veggene, en avstand til sofaen. Å komme hjem er godt.

Bøkene plasseres i en høy stabel, sidene er mange og oppmerksomheten drives av seg selv mot innholdet. Lesingen fyller store deler av dagen og jeg er endelig kommet dit at lesetempoet er høyt nok til å lese så raskt at jeg får med meg innholdet noenlunne. Framgang!

Barn og familie

Nødvendig egoisme

Jeg stirrer på skjermen med øyne som ikke ser. Jeg forsøker å oppfatte mens tiden går. Jeg faller bort, omtrent som i søvn, men uten å bli forfrisket. Jeg fjernes fra verden rundt meg, fra reelle barn og reell mann, fra oppvask og klær som skal tørkes. Jeg flytter inn i skjermen, presser taster som former ord. Ord som røper hva jeg tenker. Ord som ikke er planlagt.

Jeg er egoistisk.

Jeg tenker bare på hva som er bra for meg selv, på hva som utvikler meg, på bøker jeg vil lese, mennesker jeg vil møte. Jeg sjekker statistikker for blogger, engasjerer meg i andres tekster. Bruker mye tid for at hjernen skal oppfatte hva jeg stirrer på. Kroppen er nedslitt, ustabil, utålmodig, treg, rastløs, ørene døve, bevegelsene langsomme. Jeg skjønner mindre og mindre.

Jeg skjermer meg selv fra støy, fra alt som kan forstyrre en vraket kropp. Jeg beskytter meg mot funksjonsfall, fra et kaos uten utgang, uten redning. Jeg har fokus, men det blir stadig forstyrret. Jeg mister grepet fordi energien ikke henger med på motivasjonens tempo og møysommelige skritt framover mot balanse.  Jeg gjør det jeg kan for å bremse farten mot sengestupet.

Jeg er egoistisk.

Jeg blogger og bruker tid på nett. Jeg ligger i sofaen og er flink mens jeg blir servert mat og drikke. Jeg beskytter meg selv fra å bli overstimulert, beskytter mine omgivelser mot en mamma og en kone som ikke kan, som ikke klarer samle nok energi i løpet av dagen til å virke normal noen timer på ettermiddag og kveldstid.

Ungene vil ha det de ikke kan få. Mammaen deres er blitt vannrett når hun helst skulle vært loddrett, hun er ikke delaktig. Hennes arbeid er usynlig og umerkbart. Resultatet er alt de ser.

Jeg er egoistisk                                                                                                                         – – for mine barns skyld.