Media, samfunn og meninger

Dager med mening og hodet frem

Dagene er lykkelige og endelig har jeg mulighet for å skape en start på dagen som gir meg følelsen av å være normal.

Jeg sitter ved en ny kant av kjøkkenbordet og forestiller meg at jeg har hjemmekontor, tar vare på illusjonen og drikker en ny kopp te.

Jeg er mamma, men ser ingen barn. Det er stille. Barna har fått vinger og flydd langt vekk. Jeg har pause og skriver flere ord. Endelig kan jeg bruke de barnefrie minuttene eller timene til noe mer enn å puste lengre ned i magen. Jeg kan faktisk velge. Føler meg privilegert som for tiden kan gjøre både óg.

Å være mamma er ikke å være en manisk bollebakende person eller å ha stålkontroll på alt. Å være mamma kan være ganske sårt, særlig når en ikke fungerer helt som man burde. For meg er det viktig at «folk» får innsikt i hvordan hverdagen kan være når en har en begrensende sykdom som ME er. Jeg har en tanke om at innsikt kan begrense fordommer og gjøre det lettere å være «annerledes». Derfor er det fint å kunne si ja til å bli intervjuet om morsrollen i et sjukt perspektiv for klikk.

Jeg håper intervjuet blir lest av noen som trenger å vite at de ikke er aleine om å slite. Jeg håper at det kan gi noen et lite glimt av hva ME er for noe, men mest av alt at det gir en forståelse for annerledeshet. Om intervjuet kunne sette noens hverdagsproblemer i perspektiv, ville det vært flott!

Les intervjuet og gi meg tilbakemelding på det! Del det gjerne med folk du kjenner.

Klarer ikke spise middag med barna

Ps! Jeg vil gjerne følge opp den responsen som kommer, så det er fint om du gir meg et hint dersom du ser artikkelen omtalt et sted.

Det hender jeg bruker Twitter, så om du vil følge meg, finner du meg som joajodu.

Reklamer
Blogging

Ett år og hundre innlegg

I dag er det ett år siden jeg skrev mitt første innlegg om ME, jeg har bloggbursdag!

Det har skjedd utrolig mye dette året, noe som gjør at det kjennes som om året er mer enn et.

Fra en puslete, men likevel modig start i full anonymitet til full åpenhet gikk det drøye fire måneder. Modningsprosessen gikk raskt, vil jeg si. Jeg har holdt fokus på egne opplevelser fordi jeg selv har hatt behov for å lese andres erfaringer da jeg var i den første, forvirrende fasen av sykdommen. Da søkte jeg etter andres erfaringer for å skjønne meg selv. Det var også godt å kunne vite at det jeg erfarte var «ME-normalt» og at jeg ikke var alene om å ha det slik. Ved å dele kom også fellesskapet, iallfall da jeg ble så modig at jeg turde vise meg fram og linke til bloggen min. Å fortelle at jeg blogger er en terskel i seg selv, og jeg kan fremdeles være litt flau over å innrømme at jeg gjør det.

Jeg har lært at ved åpenhet risikerer jeg lite, jeg vinner mye mer. Jeg har blitt mer modig av å være modig.

Tallene viser at jeg har fått 476 kommentarer, noen av dem er mine egne, og har hatt 38450 sidevisninger. Det høye tallet skyldes i stor grad dagene et av innleggene mine var på VG sin nettside. I etterkant av den perioden har gjennomsnitlig antall besøkende per måned gått opp, men dette har blitt dempet ned etter jeg hadde en bloggepause før sommeren.

Etter jeg startet opp tidlig i høst igjen har antall besøkende tatt seg opp litt etter litt. Mange besøker bloggen min for å se på oversikten over ME-blogger. Jeg er glad prosjektet mitt er til nytte for flere enn meg. Jeg vil tro at dem som mottar besøk fra bloggen min også setter pris på det. Jeg vil gjerne ha tilbakemeldinger på hvordan oversikten virker og hvordan dere bruker den.

Etter oppstarten tror jeg formen på innleggene har endret seg litt. Jeg tror jeg er mindre nær i tekstene, opplever dere det slik? Dette har sammenheng med at formen har vært bedre en lengre periode og dermed søker jeg ikke det som fungerer dårlig, men jobber for å opprettholde det som er bra. Anbefaler andre å gjøre det samme: Kjenn etter om det du leser og de nettstedene du besøker gir eller tar energi. Føler du deg motløs og tung eller oppløftet og forstått? Søk det som gir deg mest glede og styrke til å fortsette.

Den siste tiden har formen fått seg en knekk, for mange uforutsigbare og krevende hendelser har senket funksjonsnivået igjen. Det betyr at dere kan vente dere flere nære ME-tekster i tiden framover.

Til slutt vil jeg si takk til dere som leser! Kommentarer i diskusjonsfeltet bidrar til å styrke og løfte bloggen. Jeg setter stor pris på noen ord iblant (eller oftere), men har også stor forståelse for at det noen ganger er vanskelig å vite hva en kan si. Andre klarer ikke skrive, bare lese. Det er helt i orden!

Spre gjerne ordet om bloggen og link videre dersom du finner noe andre bør få med seg.

 

 

Livet som det er · Uncategorized

Når førsteinntrykket kommer før personen

Som blottende blogger har jeg muligens satt meg selv i en noe underlig situasjon. Jeg har sørget for at ukjente mennesker jeg snart skal stifte nærmere bekjentskap med kan sitte på en god del informasjon om meg, uten at jeg har gitt den med viten og vilje til akkurat dem. Jeg vet ikke hvem som leser bloggen min, noen av dem er kanskje blant disse nye menneskene jeg snart skal møte?

Førsteinntrykket vi får av andre baserer seg som regel på første møte med dem. Andre ganger kommer ryktene først og personene sist, som tilfellet kan være med meg.

Jeg tror inntrykket av nye bekjentskap blir endret med tilgang til blogg. Jeg angrer ikke på avgjørelsen om av-anonymisering, men tenker på hvordan inntrykket av en person påvirkes av informasjon som ikke kommer fra møtet med personen. Det er ingen hemmelighet at folk gjør seg opp meninger om halvkjente mennesker og mer snakker om enn med dem som stikker seg ut. Det er vel ingen tvil om at jeg skiller meg ut ved å snakke om ting man vanligvis ikke snakker om. Jeg pleier heller ikke snakke med folk om det bloggen handler om. Jeg pleier å møte folk med glanssiden til, med smil som sier hei og lite spennende konversasjon. Selv om jeg ikke er anonym på bloggen, er jeg ganske anonym i virkeligheten. Det veier vel opp for hverandre!

Spørsmålet er hvordan nye bekjentskaper reagerer på det som står her og om det endrer hvordan de forholder seg til meg. Det er svært spennende! Jeg vet at i noen tilfeller kan det føre til fortrolighet og opplevelsen av å kjenne den andre fordi man hopper over de vanlige høflighetsfrasene. Andre trekker seg kanskje unna? Og snakker om?

Så til nye lesere, som nesten kjenner meg:

Selv om tekstene her er personlige, er de likevel ikke blottlegging av følelseslivet mitt.

Tekstene er ikke mer personlig enn at de tåler å bli lest av den som vil.

Modighetsprosjekt

Modighetsprosjektet

Da jeg begynte å blogge om ME hadde jeg unngått temaet i nesten ett år. Jeg blogget om friske ting, om familie og alt som lå langt fra ME. Jeg tenkte at hvis jeg ikke «graver meg ned» i det og fører tankene over på andre ting, vil jeg iallfall ikke tenke meg dårlig.

Etterhvert har jeg skjønt at å skrive om det ikke er dumt, det fremkaller ikke mer ME, det gjør meg ikke dårligere. Jeg velger selv hvor ofte jeg skriver (hvis kroppen gir meg noe valg) og hvordan jeg vinkler det jeg skriver om. Jeg styrer selv hvor mye ME-stoff jeg leser og hvilke blogger jeg engasjerer meg i. Jeg har enda ikke opplevde det negativt eller symptomfremmende (bortsett fra når jeg bruker for mye tid på nett, men det har ikke noe med temaet å gjøre).

Å opprette denne bloggen har vært veldig positivt for meg. Jeg har fått kontakt med folk som tenker omtrent som meg og som utfordrer tankene mine. Jeg har fått kontakt med folk som fungerer bedre enn jeg opplever at mange gjør på forum. Jeg har fått innblikk i hvor stor bloggsfæren er og hvor mange muligheter som ligger der.

I det siste har jeg blitt oppmerksom på at det faktisk ikke er mange som skriver med fullt navn eller som åpent sier de har ME. Jeg har selv vært så anonym at jeg nesten ikke har funnet meg selv engang, men langsomt kjenner jeg at det går i retning større åpenhet og modighet, selv om jeg ikke har kontroll på det som når ut.

Jeg skriver enda ikke under fullt navn, men kjenner at det ikke er lenge før jeg gjør det. Vi trenger kanskje flere som viser at det ikke er noe å skamme seg over å ha ME, det er ikke som å ha tatt et tåpelig valg eller å ha gjort noe pinlig. Jeg har ikke valgt å ha ME.

Å åpne opp og slippe andre inn har vært en modningsprosess for meg. Jeg er en åpen person, men helst ansikt til ansikt. Alle postene fra bloggen blir automatisk postet på Facebooksiden min med link til bloggen. Det var skummelt i starten, nå er jeg vant med det, men kjenner også litt på at dem som kjenner meg kan lese om tanker og følelser de ikke ville hatt tilgang på ansikt til ansikt. Det kjennes rart. Og kanskje særlig siden ingen har kommentert bloggingen min, bare den ene som selv blogger og andre som jeg har blitt kjent med på nett. Hvor er alle dem som kjenner meg? Hvorfor så stille? Jeg vet jo at flere av dem leser det jeg skriver.

Er det virkelig av betydning at flere bruker sitt fulle navn og ikke gjemmer bort at de har ME? Betyr det noe om jeg bruker navnet mitt eller om jeg holder meg til nick? Vil flere få det bedre om noen av oss viser både ansikt og navn? Vil det være med på å minske stigma og redusere skamfølelse?

Modighetsprosjekt

Anonym eller synlig?

Jeg sitter her og er litt usikker. Jeg utfordrer meg selv til å bli modigere, men hvor går grensen for hva som skal deles og hva som skal skjules?

Jeg tror det handler om egne grenser og hvordan en forholder seg til det materiale en ønsker å dele. Eller bare få ut. Om en har et profesjonelt, eller avklart, forhold til seg selv og de erfaringene en har gjort seg, tror jeg kanskje en klarer å formidle det på en måte som ikke utleverer, som ikke gir leseren følelsen av å få vite ting han helst ville vært foruten.

Jeg ønsker å skrive på en måte som er interessant selv om du ikke kjenner meg. Jeg vil at tekstene mine skal gi noe mer enn tilfredsstilt nysgjerrighet. Dersom jeg klarer det, vil jeg da balansere på grensen mellom hva som skal deles og ikke?

Åpenhet er sunt og lurt, å holde inne kan skape press og påfølgende stress, men å ikke ha kontroll over hva en gjør og de valgene en tar kan skape vel så mye stress. Tenker jeg. Det skaper et dilemma, for hvor stor kontroll har jeg over hva jeg driver med når jeg ikke husker fra minutt til minutt?

Å ta steget ut i nettverden er en ting så lenge jeg er anonym, som jeg er nå. Noe annet er å skrive under riktig navn og vite at folk som bare kjenner meg litt kan vite ting om meg som jeg ikke vet at de vet. Er jeg villig til å risikere det? Hva innebærer risikoen? Jeg er usikker på om tilbakeholdenheten min handler om pingletendenser eller fornuft.

«Om du viser deg som “svak”, vil de færreste tillate deg å være sterk igjen. Etterpå. Når du kjenner deg fit-for-fight. Det vet vi alle -slik fungerer det.» Dette skriver Marias Metode.

Dette skremmer meg litt, for jeg vil at det ikke skal være en sannhet, men en overdrivelse. Og det tror jeg kanskje det er. Selv om ikke alle får med seg at folk forandrer seg, har jeg vanskelig for å tro at jeg for alltid blir stemplet som «hun med ME» og ikke noe mer. Jeg er bevisst på å være mer enn bare, f.eks presenterer jeg meg aldri med diagnose. Og derfor forestiller jeg meg at andre også ser og forstår at jeg er mer enn mine begrensninger.

Hva tenker dere om anonymitet kontra åpenhet på nett? Hva kjennes ok å lese om og når blir det for mye?