Mestring, drømmer og håp

Det rolige stedet mitt

Når vindene blåser litt for mye og verden ser ut til å kjøre litt for hardt med både meg og det jeg har rundt meg, da er det deilig å ha denne lille rolige stua kalt bloggen min.

Når ting ikke er tipp-topp, men henger og slenger litt og planene aldri utføres, da er det deilig å ha et sted der ingenting må skje. Her er det bare rolige folk som vil meg vel, som tar vare på den roen som er god å ha.

Prestasjoner har alltid vært viktig for meg. Et liv der ingenting skjer, er ikke et godt liv for meg. Likevel er det i noen perioder det altfor rolige livet jeg trenger mest. Da er det utfordrende å være i det stille.

Jeg strever med å klare å lese, konsentrasjonen er ikke som den burde være, men setningene legges bak meg og jeg dras inn i fortellingen etterhvert. Å klare å lese i normalt tempo og flytte inn i historien, er den tilstanden jeg liker best når jeg ikke bør gjøre det jeg liker mest.

Verden der ute er svær og krevende. Å senke meg ned i stillheten og ikke engasjeres av det ytre liv, det utfordrer. Helst vil jeg være der noe skjer hele tiden. Å ta farvel med det ytre for isolasjon og respekt for trøttheten – jeg kjenner at det krever mye av meg.

Jeg henger halsende etter, lengter etter liv og utvikling; etter å bli det jeg trenger å være. I noen harde rykk kjemper jeg for å få til, bare litt mer før jeg gir etter. Egentlig så tviholder jeg vel på det, så lenge jeg kan.

Denne lille stua mi minner meg på at livet kan være godt i stillheten. Hvis jeg bare klarer dempe protestene og legge fra meg behovet for å prestere, da holder det å bare være slik jeg klarer akkurat nå.

2013-05-19 05.30.55

Livet som det er · Uncategorized

Så lenge en overlever er alt greit?

Jeg tror at mennesket trenger motstand for å ha det bra i hele seg. Motstanden må være akkurat passelig stor. Samtidig må noen tro på en og ha positive forventninger til deg. Om man ikke har noe å strekke seg etter, ikke har noe som skurrer i livet, ikke noe å kjempe mot, da tror jeg at det vil oppleves som tomhet. Og for å motvirke tomheten skaper vi motstanden selv. For noen er den konstruktiv (eks gründere), for andre negativ (destruktive handlinger/tanker). Derfor er det så viktig at når vi opplever livstruende hendelser eller andre traumer, så søker vi hjelp. Og noen ganger må vi tilby hjelp eller bare være der for den som trenger noen. Når vi er medmennesker får vi samtidig det gode tilbake.

Artikkelen Med livet i gave i Aftenposten setter fokus på posttraumatisk vekst. Mest kjent er nok posttraumatisk stress (PTSD), som er reaksjoner etter traumatiske hendelser, i så alvorlig grad at hverdagen blir vanskelig å mestre. Om PTSD kan du lese på Regjerningen/Arbeidsdepartementet eller på Senter for krisepsykologi. Posttraumatisk vekst betyr rett og slett at motstand gjør sterk. Etter en eksistensiell krise, når hendelsene er bearbeidet og man klarer se framover igjen, har en lært noe av det som skjedde – en er blitt sterkere, klokere. Man reorienterer seg, livet starter under de nye rammebetingelsene og man skaper sin nye hverdag i det nye livet. Livet ble ikke som man hadde planlagt – det ble annerledes.

Selv om artikkelen holder en nøytral tone og ikke overfokuserer på det gode som kan komme ut av alvorlige livskriser, savner jeg likevel stemmen til dem som ikke opplever «etterveksten». Det er ikke gitt at ressursene popper opp som paddehatter, at man klarer det man må. For noen er livets topp passert, de går inn i en langvarig depresjon, for mange fører det til samlivsbrudd, en del utvikler alkoholproblemer, mange isolerer seg og får store psykiske problemer, mange mestrer ikke rollen som forsørger eller omsorgsperson mer – noen er så lenge nede i det tunge at ressursene tilsynelatende er uttørket. Hvem ser dem? Kan vi tenke oss at noen ønsker å være der andre opplever som et uverdig sted?

Livet er uforutsigbart, men for å skape orden strever vi for å gjøre livet forutsigbart, for å skape rutiner slik at vi finner tryggheten. Når alvorlig kriser oppstår stopper tiden, det tar tid å finne ut av kaoset og falle tilbake til det trygge. Kanskje må det skapes i nye former, en blir tvunget til å se nærmere på hvordan livet ble levd, hvilke viktighetsområder som ble satt høyest.

Jeg er opptatt av at et verdifullt liv ikke er yrkesavhengig. Vi er noe uten tilhørighet til arbeidslivet. Vi bare er, i oss selv, uten staffasje. Akkurat som det kan være ubehagelig å bli spurt om hva gjør du i nye sosiale settinger, der vi vet at det er yrkesliv det siktes til, kan det være vel så ubehagelig for den som tilhører yrkeslivet å bli spurt om hvem han er – bortsett fra yrkestilhørigheten.

For hvem er en bak alt det som opptar mesteparten av hverdagene? Hvem tenker egentlig på det i det hele tatt når jobb ikke er et valg? En er sine roller.

Når livet endres uten vårt samtykke, berører det flere enn oss selv. Folk mener; noen ganger for å hjelpe, noen ganger for å mestre egen angst, noen ganger for å skape orden i egne tankerekker, noen ganger basert på egne erfaringer og noen ganger bare fordi de er medmennesker uten behov for å fremme seg selv og sin godhet.

Selv om jeg kan trekke frem masse erfaring og kunnskap etter mine påtvungne omstillinger på grunn av ME, kan jeg på ingen måte hevde at jeg er glad for å ha fått sykdommen. Jeg vil heller være naiv på områder jeg har stor selvinnsikt. Men, jeg har ikke valgt ME, det er noe jeg bare må forholde meg til at jeg har. Når det først er et faktum så kan jeg si at jeg er glad for at jeg har evne til å ikke gi opp, at jeg har evne til å hele tiden søke løsninger og forklaringer. Det er ikke fordi jeg er så enormt positiv, for det er jeg ikke, det er fordi jeg har lært meg noen teknikker og fordi genene er av det slaget det er. Jeg er en sånn som står på, i grunnen mye lenger enn fornuftig er. Jeg kan ikke bare bli annerledes hvis jeg vil det, men må trekke ut de sidene ved det som kan brukes konstuktivt. Jeg vet, og anerkjenner, at det ikke er bare, det er ikke alt som kan reguleres og kontrolleres. Det er nesten tabu å si det – i vår lykkefikserte verden.

Jeg har funnet min måte å mestre på som fungerer for meg. Det betyr ikke at andre kan gjøre det samme eller at jeg har laget en universell formel alle kan benytte seg av. Andre har sine forutsetninger, som begrenser og beriker. Å respektere egne følelser, er helsefremmende. Å «tenke positivt» er i mange tilfeller det samme som å drite i det man egentlig føler, å ignorere en stor del av seg selv. Jeg tenker at det er først når man har tatt følelsene på alvor, har forstått hvorfor de oppstår og hva de «representerer», at de legges til sides og ikke «krever» oppmerksomhet stadig vekk. Det er da en kan se andre sider av livet, det er da «positiviteten» vokser fram. Vi må huske på at kravet om positivitet ofte er andres behov, ikke ens egne. Det er for mange lettere å forholde seg til glade mennesker enn mennesker som har det vondt. Å ta mer hensyn til «andres» behov enn ens egne, kan være første steget ut i en verden av forakt for seg selv og en forlenget bearbeidingsfase.

Når livet er nytt igjen er det ikke så rart om en går gjennom en sorgfase. Det tunge har tatt mye av livet, tiden for å få egne barn er kanskje over, en sliter kanskje med dårlig samvittighet for ting. Sorg tar tid, trenger tid. Jeg opplever at det er underkommunisert, kanskje tabu? Når livet er stabilisert og godt igjen, når sykdomsperioden er over eller stabilisert, så skal en bruke enda mer tid på sorg? Men; vi mennesker er vel så mye psyke som kropp og viljen kan ikke gjøre som den vil uten at resten av helheten spiller inn. Jeg tenker at det er først når vi identifiserer og aksepterer de ulike sidene at vi virkelig er forent med oss selv. Jeg tror det tar hele livet, at det kanskje er en av mange meninger med livet – iallfall med mitt.

Livet som det er

Baklengs inn i framtiden

Helt stille står jeg, kjenner roen dempe all aktivitet, alle tanker. Jeg setter meg ned, kjenner bakken under meg; gresset, stråene, litt mose. Et lite stykke bortover er bakken dekket av lett krøllet liljekonvallblader. Ikke særlig lenger borte er elva stor og bred, jeg ser et insekt sveve to centimeter over dens overflate. Lenger ute svømmer en and og for omtrent en time siden svømte en bever forbi. Neste gang knipser jeg den!

Den fineste plassen jeg vet om er stedet som gir meg det jeg ikke visste jeg trengte. Naturen kommer inn til meg, viser meg vei, lar meg erfare det den har lengtet etter like lenge som det har vært en hemmelighet for meg.

Det er her jeg skal være. Det er nå jeg skal være. Ikke se bakover, ikke leve livet baklengs med snublefot, men la alt som tilhører det gamle få tørke ut på egenhånd. Ikke gi det næring.

Men det er vanskelig når påminnelsene er mange, når det som var  stadig blir dyttet opp i ansiktet på meg; når det jeg ønsket kanskje ikke er det jeg ønsker nå. Det er vanskelig når jeg må bygge og legge til rette for noe som kanskje returnerer, når livet er slik at jeg ikke må forholde meg aktivt til det nå. Da er det vanskelig å holde fast ved det som er nytt. Da er det lett å langsomt gli bakover og oppdage at livet er blitt levd baklengs så altfor lenge likevel – selv om jeg strittet mot og sa nei uten at noen hørte fordi stemmen var for svak til å nå ut.

Leve med ME

Hvorfor går det bra?

Jeg aner ikke hvor mange timer og hvor mye energi jeg har brukt i forsøk på å forstå den rare kroppens innfall og fantestreker, men det er mange. Om jeg hadde fått studiepoeng som belønning hadde jeg vært kvalifisert for mer enn en tittel.

Når man får en sykdom som ME, som endrer livet så fullstendig at man ikke kan ignorere det og leve som før lenger,  ja da går man gjennom det som i psykologien kalles en krise. Krisen innebærer at kropp og psyke stopper opp og benektning er ikke uvanlig: Man nekter å tro at det kan være som det er. Man presser seg, iallfall dem som er som meg. Presset oppstår fordi en ikke skjønner hvor lite en tåler slik at en ikke forstår at en skulle tatt pause for lenge siden. Akkurat dette er litt av trikset for å fungere best mulig.

Etter en stund, der man får hjelp til å forstå det som skjer, f.eks ved å delta og dele på forum eller i møte med en kunnskapsrik og oppdatert lege, kan man langsomt lære seg å forstå og skjønne sykdommens natur. Dette må forstås både intellektuelt og det må aksepteres mentalt. Dette var en fase som for meg tok mange år. Jeg trodde jeg bare brukte feil teknikk og at min reduserte energi var noe jeg kunne fikse på egenhånd. På godt norsk: Jeg trodde jeg kunne skjerpe meg til normalt energinivå! Å innse at det hadde sine klare begrensninger satt langt inne.

Jeg har fremdeles stor tro på psykens makt og har god nytte av kognitive teknikker, som selvsagt er svært tilpasset meg og mine behov (jeg har jo utarbeidet dem selv til mitt formål). Essensen i det er: Hold fast ved det som er bra og jobb mot det som gir energi. Ved å finne min egen stemme og være ærlig med følelsene mine, og ved å utvikle ressursene mine så langt jeg kan, vedlikeholder jeg livskvaliteten min. God livskvalitet er medisin mot mye.

Når man tror man er ferdig med selvstudiet er man gjerne bare ferdig med forarbeidet. Det er iallfall slik med meg. Å finne ut av en lunefull kropp er enormt tidkrevende og man blir tvunget til å granske seg selv for å finne ut hvordan en best kan sikre funksjonsnivået og i det hele tatt virke best mulig. Over tid.

Jojo-form er sikkert ti ganger mer slitsomt enn jojo-slanking!

Parallelt med denne granskingen, gjerne ispedt kompliserende aksepteringsfase, begynner mange å se så smått framover. Gradvis går det kanskje opp for en at livet ikke ble slik man ville det. En tar kanskje farvel med studier og arbeidsplass og kommer i en ikke-tilstand uten å vite hvor en skal ta veien. Eller en begynner å se alternativer, finner sin vei, sin måte å leve livet på ut fra de nye forutsetningene. En har gått gjennom den største transformasjonen og begynner å snuse på nye muligheter, nye egenskaper. Livet blir litt lysere fordi en igjen har noe som gir innhold og mening til dagene. Livet leves i større grad enn i tidligere faser, fordi håpet er fornyet eller man har gjenvunnet kontrollen som så lenge var fraværende. Det har kanskje også ordnet seg med NAV, familie og venner, noe som helt klart bidrar til å reorientere seg. En trenger støtte fra de nærmeste!

Jeg tror at venner, familie og fastlege har stor innvirkning på prosessen som settes igang; på om den blir unødig kronglete eller om den går relativt greit. Det gir ingen positive bidrag å bli utsatt for mistenkeliggjøring og beskyldninger, heller ikke bagatellisering av problemer og utfordringer. Støtte og aksept, derimot, bidrar til at det kjennes trygt å være i en vanskelig prosess.

Så hvorfor går det bra for meg nå?

Jeg tror det går bra fordi jeg har jobbet bevisst med mine sterke sider og har redusert betydningen av det som er mindre bra. Jeg har skjøvet meg gjennom det som har vært vanskelig og stirret intenst mot det som har løftet meg. Jeg har hatt stort fokus på det jeg kan og har gitt det alt jeg har kunnet. Jeg har trosset mine selvpålagte begrensninger og jeg kommer til å fortsette å jobbe med det.

Jeg tror det går bra fordi jeg har hatt et prosjekt gående noen måneder som inkluderer flere enn meg selv. Jeg tror det går bra fordi jeg i perioder har klart å være veldig strukturert og har hatt hodet på plass slik at jeg har kunnet gjennomføre en del ting, f.eks intervall-jobbe med hviling og aktiviteter. Og fordi bevisstheten og oppmerksomheten har vært rettet mot neste gjøremål, noe som har effektivisert resten av tiden min slik at den ikke har vært sløst bort i ingenting.

Jeg tror det går bra fordi jeg har hatt flaks!

Media, samfunn og meninger · Uncategorized

Mer toleranse for andre enn oss selv?

Noe ekstra tid på nett førte meg til Synnøve sin blogg i går. Jeg fant et innlegg som appellerte til meg med det samme. Det er nesten fascinerende hvor lite som skal til for å vekke engasjement, det kan være kun en setning, eller en del av en setning som setter i gang en hel rekke assosiasjoner eller refleksjoner.

Synnøve skriver om å være vår egen støttespiller. Hun synliggjør så godt hvor strenge vi kan være med oss selv. Og hvor mye enklere ting kan virke når det gjelder andre enn oss selv.

«Hvor syke må vi bli for at vi skal kunne føle medlidenhet med oss selv?»

.. spør Synnøve. Jeg tror flere enn meg opplever å ha større empati og aksept for andre og deres plager enn vi har for oss selv. Mange av oss er strenge og lite toletrante for alt som kan minne om latskap og ikke gjøre sitt beste. Om jeg er slave, så er det av meg selv, egne krav og forventninger, men med årene har en større smule humanitet har fått plass innimellom strevet for å virke best mulig.

Dersom en venn hadde snakket som jeg gjør, ville jeg sagt til henne at hun skulle slappe av, ta seg tid og kjenne på det gode, la det vokse og bli mer. Jeg villle sagt at hun var bra nok, at alt strevet var viktig, men ikke så viktig at hun ikke kunne slappe av og føle det hun gjør. Jeg ville sagt at det vonde kan være lurt å snakke om, fordi det som er tøft vokser best i mørket. I lyset blir det mindre og plassen som blir borte kan fylles med mer lys.

Er det ikke slik at vi trenger begge deler: Både å få aksept når vi føler oss nedstemt, bekymret, «negative», kjenner smerte enten den er fysisk eller psykisk, men også få aksept for å drive oss hardt framover og ignorere de tunge tankene som ikke bidrar i den retningen en ønsker å gå? Ignorering av smerter og hindringer kan være det som gjør at vi holder ut og klarer gjennomføre ting.

Jeg opplever til dels en holdning gjennom blogger og forum som har liten aksept for svakhet, mental tunghet og såkalte negative tanker. Selv opplever jeg slike holdninger som avvisninger når jeg selv ikke har det bra. Når jeg har det bra, og livet fungerer, opplever jeg å applaudere og selv være med på å vri om tankesettet.

Det er så vanskelig å vite hva andre trenger når det vanskeligste av alt er å skjønne hva en trenger selv. For å kunne være der for andre må en kanskje ha et avklart forhold til seg selv? Når alt kommer til alt vil en vel mest av alt at ingen andre skal ha det akkurat som en selv har hatt det. Likevel blir vi lettet, men triste, når vi oppdager at vi ikke er alene med det vi erfarer.

Det er så lett å øse av erfaring og tro at det som virker for meg selvsagt også må virke for deg. Det er så lett å tro at vi er like, når det eneste vi har til felles er to store bokstaver. Det er så lett å snu toleransen for andres smerte tilbake til en selv og hva en selv har savnet og trengt og la bitterheten og skuffelsene blåse bort empatien som i starten var så sterk.

Selv om likhetstrekkene kan være mange, er ulikhetene flere. Om andre ikke vil ha rådene mine, er det ikke meg  de avviser, det er viktig å huske på. Det kan se ut som en del har glemt dette i debatter som ligner mer på en kamp om å ha rett. Jeg holder meg unna og tenker at det som er bra for meg ikke alltid er det for andre. Ingen spørsmål har bare ett svar.

Mestring, drømmer og håp

Kjerneverdier og oppfyllelse av drømmer

Et blaff av energi viskes ut, engasjementet lever fortsatt mens det kognitive trykket presser meg ned, gjør det tungt å leve ut den påtrengende trangen til å formidle. Jeg er full av historier, av meninger og holdninger jeg ikke vil ha for meg selv, men formidle, engasjere og provosere fordi jeg mener jeg har noe viktig å komme med.

Jeg ser ambisjonsrike venner som vil noe får til mye, mye jeg også vil. Jeg ser dem løpe av gårde mens jeg selv blir sliten bare ved å forestille meg å gjøre det samme. Jeg tror at det jeg vil formidle kan åpne andres øyne fordi det er grunnleggende kunnskap som mange likevel ikke har. En kunnskap som vokser fram av nødvendighet for dem som er i en presset situasjon slik som meg. Kunnskap som ville endret handlinger basert på verdier som ikke sammenfaller med kjerneverdiene. Kunnskap om hvilke valg vi tar på hvilket grunnlag og hva det betyr for hva som i bunn og grunn er viktig.

Hver dag tar jeg slike valg, gjør jeg slike vurderinger: Hva er viktigst i dag? Hva MÅ jeg gjøre, hva «må» jeg gjøre og hva vil jeg helst få gjort? Hvor legger jeg energiinvesteringen i dag og ved hvilke valg får jeg mest igjen for investeringen? Hvis jeg velger å kommentere en blogg (som for meg er en kognitiv utfordring hvis den ikke er spontan) vil det gi meg en god følelse fordi jeg har gitt noe tilbake til den som følger meg og jeg har gitt noen ord som viser at jeg bryr meg og er interessert i mer kontakt. Hvordan kan personen vite det om jeg ikke viser noe? Hvordan kan personen skjønne om jeg har en dårlig periode og ikke klarer eller om jeg ikke gidder? Jeg må vise at jeg bryr meg og engasjerer meg for at folk skal forstå. Det handler om helt vanlig samspill mellom mennesker. Om jeg velger å bruke tid i blogger en dag jeg har lite å gå på gjør jeg det fordi det gir meg mye positivt som overskygger prisen på gleden. Dager med energi til både og koster en slik kommentar mindre.

Meningsfulle dager inneholder kontakt med andre og følelsen av å være tilstede i eget liv og å jobbe i retningen jeg vil gå, i retning et udefinerbart indrestyrt mål. Meningsfulle dager er dager jeg produserer, der jeg får følelsen av å ha gjort noe. Den indre erkjennelsen av meningsfullhet gir verdi til livet og sitter tungt i meg, selv om jeg senere skulle glemme detaljene, husker jeg følelsen fordi den sitter dypt i meg. Kroppslig hukommelse er noe annet enn kognitiv og intellektuell hukommelse. Den kroppslige sitter dypere og gir tilfredshet som overgår handlingen(e) i seg selv.

Jeg er mye mer enn handlingene jeg har utført, målene jeg har nådd, men på vei mot målene har jeg lært mye som i seg selv er det som gir mest mening, som mest av alt har gjort meg til den jeg er. Uten selvgransking, refleksjon, pirking i egen psyke og til tider stort press hadde jeg ikke lært det jeg kan i dag. Uten alle mine utenforskapte utfordringer hadde det ikke vært nødvendig å komme dit jeg er i dag, uten ME kunne jeg oppnådd ting meget mye enklere og sluppet unna en god del slit. Jeg er mye smartere enn jeg har vist, jeg har aldri kommet dit at jeg virkelig har fått vist hva jeg er god for. Jeg har mye å ta ut, men hindrene er mange og jeg sabler ned det ene etter det andre når hindrene sitter i hodet. Jeg bruker all kreativitet på å finne nye stier fullt av rusk og rask som jeg kan rydde bort. God psykisk helse er det som gjør at jeg har det bra tross alt. Det åpner for muligheter til å realisere noe av det som finnes i meg, på de premissene som ligger der, på tross av alt.

Vi har alle stort ubrukt potensiale og utfordringen for oss alle er å finne det, finne sider av oss som kan brukes slik livet er. Sider som fører oss litt videre i den retningen vi ønsker å gå, som gir kvalitet til livet og gir det mer enn streving. For noen av oss sitter kunnskapen dypere enn for andre. Jeg tror at uten utfordringene med liten energi og alt det innebærer og medfører ville jeg vært like overfladisk og like kunnskapsløs som mange av dem som får alt dette gratis. Folk som ikke har som daglig mål å spise alle måltider, kle seg og sørge for personlig hygiene skjønner ikke hvor hardt mange av oss jobber. De trenger ikke prioritere på dette nivået. Dermed tror jeg at mange av dem heller ikke skjønner hvor heldige de er og ikke innser hvor langt de kan komme eller hvor kjerneverdiene deres ligger. Hva som egentlig er viktig, dypest sett. Istedet trakter de etter materialistiske verdier, klager over lange arbeidstider og liten tid når de reelt sett har skapt sin lille tid selv. De skaper problemer for seg selv i tro på at det er nødvendig og at de ikke selv styrer sin tid og selv tar sine valg. De ser ikke at «nei» også er et valg, de tror «ja» er eneste rette svar. Og de sitter der og lar stresset vokse uten å se at stresset er selvskapt og helt unødvendig. Om de heller hadde jobbet for å tilfredsstille sine kjerneverdier hadde de unngått alt stresset og fått det bedre med seg selv.

Er det kanskje slik at alvorlig sykdom eller stor eksistensiell krise er nødvendig for å få øynene opp for hva som er virkelig viktig? Og at det bare er de tøffeste blant oss som våger å ta en nærmere titt på egne verdier, holdninger, ambisjoner og mål og sette det hele i sammenheng for så å peile ut veien videre?

Mange mennesker lever utenpå seg selv, de kjenner aldri etter og aner ikke hva de føler eller hva de ønsker. Kjerneverdier vet de ikke hva er. De er bevisstløse mennesker som følger strømmen uten  å skjønne at de gjør det. Jeg tenker noen ganger at det må være deilig å ha det slik. Deilig å ikke tenke noe annet enn det som er forventet i det miljøet man lever i, deilig å slippe å tenke dype tanker, bare handle. Jeg har prøvd det noen ganger, men innsett for lenge siden at jeg ikke er slik selv, en tankeløs tilværelse er ikke for meg. Å våge å kjenne etter krever mot. Mot til å møte motstand og mot til å løse opp en verden av forestillinger om hvordan ting er, både i seg selv og verden rundt. De dypeste tankene ligger ikke for alle, men jeg tror mange kunne klare å se nærmere på livet de lever og kjenne litt på om det kjennes greit eller om det er noe de heller vil og ønsker. Det trenger ikke kreve dype tanker og refleksjoner i årevis, bare en liten samtale som beveger seg litt under overflaten. Det setter kanskje igang en prosess som kan lede til mer bevisste valg. Å velge bevisst er å akspetere sine valg. Det er lettere å leve med enn at ting bare ble slik. Å ta ansvar for eget liv tror jeg kan gi oss bedre livskvalitet. En må bare ta utgangspunkt i realitetene og identifisere hva som hindrer oss i å gjøre det vi vil. Rydde unna de hindrene som lar seg rydde og akseptere dem som sitter fast.

Ikke alle hindringer kan ryddes bort, vi har alle begrensninger, men vi må ikke la dem bli alt vi er.

Livet som det er

Å leve er nok

Er jeg negativ når jeg sier at jeg ikke tror jeg blir frisk? Hva er det å være «frisk»?

Jeg har brukt mye tid på å heise meg opp for så å fungere (i betydningen få til) bra en periode etterfulgt av rask nedtur og skuffelser. Slik har det gått opp og ned ganske mange ganger. Nå gidder jeg ikke mer, jeg vil ikke bruke livet på å lure meg selv til å fortsette å klare å presse meg til å virke bra en kort periode. Jeg vil heller lære og leve som jeg er og jeg tror ikke jeg går glipp av noe som helst ved å gjøre det. Å gjøre livet er bedre enn å gjøre forsøk på forsøk uten annet resultat enn mentale utmattelser og enda mer ustabil kropp.

Jeg er egoistisk nok til å la andre gå veien foran meg og dersom det dukker opp en kur med gode forskningsresultater som over tid er velprøvd, ja da sier jeg at nok er nok. I mellomtiden utvikler jeg de egenskapene jeg har som jeg kan uten å forlate huset, uten å prestere på tid eller bli vurdert, uten at mine prestasjoner skader eller sårer mine næreste.

Å leve er nok.

Jeg har vært der at jeg i enhver bra time automatisk begynte å planlegge hvordan jeg skulle komme meg tilbake i jobb. Jobben var nært knyttet opp mot identiteten min og uten den visste jeg ikke hva jeg var. Samvittigheten overfor meg selv gjorde at jeg ikke klarte nyte gode timer eller perioder og fremdeles er jeg der at jeg helst vil prestere hver dag. Jeg vil ikke hvile bort glimtene av energi, men få noe igjen for dem. Men jeg har sluttet å knytte det opp mot jobb.

Målet mitt er hverdagslig, å kunne bruke tid med barna mine og delta i familiens hverdag mer enn noen få timer på gode dager er langt viktigere enn å streve tilbake til jobb. Realistiske mål er bra. Ro i hverdagen er helt nødvendig.

Det er mulig å ha god livskvalitet selv om livet leves hjemme. For de fleste av oss er det nok slik at om energien skulle komme tilbake med en slik styrke at jobb kan bli aktuelt, nøler vi ikke med å komme oss ut av huset.

Når folk er veldig optimistiske på «mine» vegne, kjenner jeg at noe synker i meg. Jeg vet ikke hva det vil si å være frisk. Jeg har aldri hatt normal energi og når jeg tenker på hvordan det var å jobbe ser jeg hvor mye jeg strevde, hvor utslitt jeg var og hvor mye som var viljestyrt. Viljen er absolutt ikke borte, men kroppen har tatt hevn over alle årene jeg viljet den til å gjøre mer enn den klarte.

Målet mitt er ikke å komme tilbake til jobb, målet er å kunne delta mer og å stadig få økt livskvalitet.

Å leve er nok.