Legg igjen en hilsen her og fortell gjerne om deg selv. For hver gang du forteller noe om deg selv gir du deg små bekreftelser på hvem du er. Du forteller ikke bare andre om deg selv, men det du velger å si noe om avslører samtidig hvordan du ser deg selv. Har du tenkt på det?
Synes du det er vanskelig å vite hva du skal si når noen ber deg fortelle om deg selv? Jeg har skrevet et innlegg om dette, les gjerne Hvordan fortelle om seg selv?.
Melivetpaaslep 
Hei,
Jeg surfer nettet og nyter å lese blogger etter at barna har lagt seg. Jeg er egentlig en veldig sosial person, men får ikke kommet meg så mye ut nå som før. Da er det morsomt å lese hva andre skriver, som et salgs substitutt for et ekte sosialt liv. Jeg skriver litt selv også, men er ikke på nær så flink som du er 🙂
LikerLiker
Hei Gry!
Tusen takk for søtt kompliment!
Kjenner veldig godt igjen det du sier her om sosialt liv på nett. Uten nett, måtte jeg fått meg brevvenner igjen.
Velkommen til bloggen, kom snart tilbake!
LikerLiker
Jeg blir 43 i sommer og er ikke glad for å bli gammel. Jeg synes jeg ha opplevd mye, lidt mye, og fått masse lykke. Livet har vært tøff men jeg klarte meg. Nå føler jeg at kreftne skal ta slutt. Jeg hadde nære venner men jeg syne at de opplevde enda mer tøffhet og forsvant etterhvert. Nå er jeg mest alene. Har en nydelig familie men tror at det å være en sterk kvinne koster mye. Jeg synes det er ålreit å være alene. Og hvem blir ikke stimatisert i dagens samfunn. Man gjør for lite og begrenser seg til barn og ektefelle,folk sier at hun duger ikke å leve et liv med urfordringer. Hvis man har ambisjoner blir man kalt egoistikk. Jeg er fornøyd med det livet jeg har. Jeg lager middag hverdag, har god kontakt med familien min, og gjør en god job på arbeidsplassen. Jeg synes det er viktig å holde maska og. Det er viktig at folk ikke ser alle svake sidene våre.
Jeg er glad i bøker, de er smertestillend mine. Jeg skriver dikt på engelsk. Jeg har skrevet på norsk også. Jeg tror på kjærlighetens kraft.
LikerLikt av 1 person
Hei Maya!
Velkommen til bloggen min og takk for at du la igjen en hilsen!
Det er et ironisk samfunn vi lever i, en merkelig kontrast der vi hele tiden møter vår egen utilstrekkelig i møte med andres forventninger, som i bunn og grunn speiler våre egne forventninger til oss selv, kanskje?
Jeg tror ikke man «må» ha en kronisk invalidiserende sykdom for å kjenne på utilstrekkeligheten, den finner vi i oss selv uansett dersom vi søker den. Det gjelder å lete fram det gode i oss og dyrke det, kjenner etter hva som virkelig er viktig. Kan ta åresvis å finne det, men prosessen er lærerik og selvutviklende, iallfall for meg. Det kan også være forvirrende og frustrerende.
Vær god med deg selv!
LikerLiker
Hei 🙂 jeg er 30 år ung !! eller kanskej jeg skal si gammel…jeg føler meg gammle etter et langt liv med alt for mye kaos. Jeg er mamma, kone , venn … ingenting uten rollene i hverdagen.
Jeg har begynt å¨veien videre etter å ha levd et liv med overgrep fra ganske mange menn, først i barndommen, men også som voksne….jeg lever i et forhold med psykisk misshandling, jobber med å komme meg ut….det er vanskelig fordi jeg føler jeg ikke fortjener bedre, dessuten…ingenting e rså ille som da jeg var barn. men for ungene mine så skal jeg klare det !!
LikerLikt av 1 person
Velkommen til bloggen, lillevinkel, og takk for at du la igjen spor etter deg!
Vi må aldri gi opp den indre kraften til å jobbe for et bedre liv, men det er lov å kjenne på håpløsheten og tenke at en ikke orker iblant. Kampen er ekstremt energikrevende, en trenger pauser fra jobbingen.
Å bygge opp tillit igjen er en nøysom og langvarig jobb, særlig tillitten til seg selv. Å kjenne at en betyr noe og få et positivt selvbilde tar tid å jobbe fram, noen ganger kan det vært lettere å jobbe med selvtillitten. Dette vet du sikkert mye om.
Velkommen tilbake! Jeg har vært innom bloggen din korte perioder av og til, skal utforske den mer senere.
Vi snakkes..?
LikerLiker
For en flott blogg du har, Anne-Helene! 🙂
Synes du er helt rå på å finne gode og beskrivende ord, og det til tross for at du har ME. Selv har jeg dager hvor jeg faktisk «mister» ordene mine. Mitt vokabular reduseres da til mindre enn et minimum og man skulle tro jeg gikk i 4.klasse på barneskolen. 😉 Nuvel. Men sånn er det altså her i gården. Noen dager er definitivt bedre enn andre. 🙂
Ellers er jeg mor til to herlige unger på 14 og 15 år. Begge har ADHD, men det vet du jo fra før. Jeg er nå gift med verdens herligste mann, selvsagt. 😉 Også har vi hund; En siberian husky som lyder navnet Tara. Familien er ofte ute på diverse utflukter i skog og mark. Sjølivet er heller ikke å forakte, tvert imot! 🙂
Opprinnelig er jeg sykepleier, men da jeg fikk ME måtte jeg bare slutte i jobben. Men jeg føler meg likevel som sykepleier, og interessen for faget er høvelig stor (i hvert fall innenfor visse felt). Jeg har jobbet i psykiatrien en liten stund, men også i hjemmesykepleien, samt litt med hodeskader og ryggmargskader.
Blogging er min måte å møte nye mennesker på. På den måten kan jeg late som om jeg fortsatt er sosialt anlagt. I det virkelige liv er det sjelden jeg orker å møte folk. Det krever for mye energi. Energi jeg vil bruke andre steder og da særlig på familien.
Mvh Kristine
LikerLiker
Hei Kristine!
Tusen takk for fine ord!
I perioder sliter jeg veldig med ordene, men har sett at det har stor sammenheng med hvordan jeg fungerer ellers. Jo dårligere jeg er, jo mer forsvinner det verbale språket, non-verbalt språk sier det meste.
Det er ikke alltid sammenheng mellom skriftlig språk og kognitiv fungering. Jeg ser noen ganger at jeg uttrykker meg klart og tydelig, men hadde ikke klart å snakke like tydelig. Ofte er det slik at det skriftlige renner ut av hodet gjennom fingrene og det går bra, mens hvis jeg må forholde meg til noe andre har skrevet får jeg problemer. Toveis er utfordrende.
Synes det er fint å ha oppdaget bloggen din, du skriver om mye som engasjerer meg! Jeg kommer stadig tilbake til deg.
LikerLiker
Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. Har selv (i perioder) problemer med å oppfatte hva andre har skrevet. Jeg TROR jeg har oppfattet riktig, men senere oppdager jeg at jeg faktisk ikke har det. Etterpå skjønner jeg ikke hvordan jeg overhodet klarte å tolke feil… Merkelig. Men det du skriver om at dette bunner i dårlig form – ja – det tror jeg på. For selv om jeg ikke trenger Å FØLE meg så sliten, så kobler likevel hodet litt ut. Disse dagene er det egentlig best å ikke skrive så mye. 😉
Koselig at du finner bloggen min interessant – tusen takk! Nå holder jeg på med et innlegg om ADHD og medisinering, faktisk. Meeeen – i dag er ikke hjernen helt med meg, så vi får se om jeg i det hele tatt klarer å fomle ned noe. Akk ja. 😉
LikerLiker
Kristine
Innlegget hos deg der jeg kom inn på ADHD-diagnose og Hjermanns utsagn, er nok et eksempel der jeg skulle brukt litt mer tid på å sjekke hvordan det kunne oppfattes før jeg publiserte, men så tenker jeg at så lenge vi snakker sammen, og den andre gir tilbakemeldinger, så er det ikke så farlig. Noe annet er det kanskje når en ikke er anonym, men prinsippet er det samme: Åpenhet gir mulighet til endring.
LikerLiker
Hei! Vært innom her og kikket meg litt omkring…du er tøff som skriver denne bloggen og tør sette ord på ME som er så lett å misforståes av andre.
Min vei har -som så mange andres- vært lang, bratt og ganske kronglete, smertefull og slitsom. Jeg måtte akseptere tilstanden min og hvile i mange uker uten noen aktivitet før jeg fikk kontroll på kreftene og lærte å disponere energien min. Nå har jeg vært oppe av sengen i flere måneder og gjør ting jeg lå å drømte om i vinter. Absurd? ja!! Vel vitende om at jeg balanserer på en syltynn line og hele tiden må bremse!! Det er fulltids jobb å leve med ME, vurdere hvert løft og hver bakke eller trapp… gjør jeg det må jeg spare inn på noe annet!! Det tar mye tid å hvile. Hjernen må ikke belastes når syptomene kommer…da er det lite kapasitet og få ord å velge mellom!! Men jeg ser fremover og holder fast ved at jeg blir frisk en dag.
LikerLiker
Hei Elisabeth!
Jeg tror det kjennes naturlig for meg å blogge om ME på den måten jeg gjør fordi jeg har akseptert at livet mitt er som det er. Jeg er ikke bitter. Ser at andre som skriver under fullt navn ikke har like personlige tekster, men tilsammen utfyller vi hverandre. Det er bra!
Den fasen du er inne i er tung. Ikke skal man tenke for mye, men uten selvgransking er det vanskelig å finne egen kapasitet og hvor grensene går. Heldigvis er det verd anstrengelsene når du finner din måte å gjøre ting på. Det er mange balanseganger og veldig utfordrende! Jeg håper du får den hjelpen du trenger og at du har gode folk rundt deg som forstår og som gir deg rom til å finne ut hva som fungerer best for deg!
Og velkommen tilbake hit!
LikerLiker
Hei! For en utrolig sterk person du er å hvor flink du er til å skrive om utmattelsen. Jeg er også en av de syke med ME, der senga var min beste venn dag og natt, og livet bare paserte forbi meg. Jeg har skrevet et innlegg om det i bloggen min selv, men synes det var vanskelig å sette ord på situasjonen jeg har vært i. Jeg er enda ikke frisk, men går gradvis oppover, og jeg må gjøre de aktivitetene jeg selv velger ut, jeg blir fortsatt sliten og jeg trenger en hel del søvn. Jeg fikk sykdommen etter kyssesyken i 8.ende klassen.. Og i fjor begynte jeg på VG1 ved helse- og sosial fag, men bestemte meg rask for å ta et friår får å få en litt roligere hverdag, slik at jeg kunne forbedre meg til i år. Jeg var dermed dagmamma, der noen dager var dryge, andre ikke. Sovnet bestandig rundt 9- halv 10 tiden om kveldene. Men da jeg var på det meste syk, sovnet jeg ikke før 04.00-05.00, og da skulle jeg egentlig vært oppe på skole igjen klokken 07.00 – kroppen strittet i mot, og jeg hadde ingen energi igjen. Jeg ble en sterkere persjon, og jeg lærte mye som syk og jeg lærer fortsatt mye om hva kroppen takler eller ikke. Men det har vært noen tøffe år, inn og ut til psykolog osv, der de først kunne si jeg hadde lærevansker, deprisjon osv..
Jeg hadde et stoooort energitap, og en puls som ikke lignet grisen, og kjempemasse hodepine osv. Dette plaget meg veldig – og som jeg sa, senga har vært min bestevenn! Har ikke fått så særlig respekt som syk, og mange mente at jeg kødda! Dette gjorde meg trist og sint. Frustrasjon slet jeg veldig med, siden mange sa at det bare var tull.. Da de endelig satte diagnosen (alt for sent, synes jeg) fikk jeg snakket tilbake til de som sa det var tull og fjas. Jeg svarte med; hvem hadde rett? jeg er syk, tro meg! Så etter det fikk jeg litt mer respekt, men jeg fikk se hvem som var mine venner.
Ta en titt innom http://www.ina0o.blogg.no
Jeg skal følge med bloggen din videre, stå på kjære du!
Ina, 17år
LikerLiker
Hei Ina og velkommen!
Presentasjonen din gjør meg trist, det er vondt å lese om at du er blitt motarbeidet og ikke forstått. Det er vanskelig å være i en utslitt kropp da.
Jeg kan skjønne at det ble oppfattet som lærevansker, for på en måte er det det når det kognitive funksjonsnivået er sterkt svekket. Det kjennes ganske urettferdig når det skyldes sykdom og ikke manglende motivasjon eller evne.
Heldigvis har unge bedre prognose enn eldre og akutt start bedre prognose enn glidende overgang, så jeg håper at du ikke får noe mer enn dyrekjøpte erfaringer. Jeg ønsker for deg at du kommer deg dit du ønsker. Ikke gi opp!
Takk for fine ord om bloggen min!
Det gjør godt å skrive når verden utenfor meg selv blir fjern og jeg ikke fungerer til mer enn enkle samtaler med de nærmeste. Når kapasiteten er større er det godt med en pause fra tanker som dreier seg rundt ME-en. Jeg liker å dele hverdagen med andre, selv om jeg skriver om nære ting. Jeg tror heller det er en styrke enn en svakhet.
LikerLiker
Hei Anne-Helene 🙂
Jeg har tittet litt på bloggen din. Ikke så mye enda, er (som du vet) helt fersk på dette. Uansett, trenger ikke å lese mye før en skjønner at å skrive er du vanvittig god på! Ønsker deg lykke til, og håper at du får haugevis av de gode ukene framover!! :))
LikerLiker
Så hyggelig at du har tatt turen innom meg, Laila!
Blogging er en fin måte å ha kontakt med folk på, særlig for sånne som meg som ikke kan være sosial på vanlig vis.
Hvis du har noen svært enkle spørsmål vedr blogging, kan jeg forsøke å hjelpe deg. Bare send meg en melding, så kan jeg prøve å hjelpe deg.
Velkommen tilbake til bloggen min!
LikerLiker
Takk for en fin blogg. Jeg har en kamerat som er ME-syk og forstår at det er tungt, selv om jeg ikke kan sette meg inn i hvordan det er. Håper både du og kameraten min snart blir friske.
LikerLiker
Hei ungbipolar!
Jeg håper også at vi snart blir friske, men heldigvis kan man ha et meningfullt liv uten å fungere normalt på alle områder.
Jeg ønsker deg det beste og kom snart tilbake hit.
LikerLiker
Hei 🙂
Jeg er ei positiv og glad jente i begynnelsen av tjueårene med mann og tre barn. Jeg går på skolen, bruker mye tid på de som betyr mye for meg, håper på å få meg en deltidsjobb jeg kan kombinere med skolen snart etter å ha vært i fødselspermisjon med minsten, osv. Jeg liker å reise, lese bøker, generelt nyte livet! Jeg gjør det enhver gjør: Jeg gjør det beste ut av det livet jeg har! Utnytter kapasiteten min. Noen dagen er jeg sliten. Noen dager er jeg lei, men sånn er livet.
Jeg liker å være positiv. jeg liker å se magien i enhver soloppgang. Livet har lært meg det,for det er ingen selvfølge å få lov til å ha det så bra som meg. Jeg har en snill mann. Tre friske barn. Ett varmt hjem og nok penger til å nyte materielle goder! Jeg er utrolig heldig!
Når jeg leser sykdomsblogger får jeg så lyst til å dele av alt det flott jeg har i håp om at min lykke skal spre seg, for det hadde du fortjent. Du jobber med en sykdom de ferreste har evne til å sette seg inn i, selv om vi i teorien forstår at det er tøft!
Du ba meg fortelle litt om meg selv, og det har jeg gjort. Kanskje synes du jeg gjør narr av deg, men jeg tror du har innsikt og forståelse nok til å skjønne at det aldri var meningen. Du er modig!
«Lykken er å lage sin egen kopp te og kjenne duften bre seg i rommet»
LikerLiker
Hei Ragnhild!
Velkommen hit!
Godt å høre at du setter pris på det du har. Det er så mange som ikke er bevisste og som derfor går glipp av det beste som finnes.
Jeg synes ikke du gjør narr av meg, jeg er helt på lik linje som deg. Det er mye som er godt selv om livssituasjonen kan være vanskelig. Dersom en klarer å ikke drukne i symptomene og la sykdommen definere hvem man er, fungerer de dårlige periodene bevisshetsgjørende slik at det som er godt blir mer satt pris på. Jeg synes det er så bra når funksjonsfriske folk er klar over hvor godt livet faktisk er. Det er så altfor mange som klager over små utfordringer som de kaller problemer. Jeg synes det er veldig bra dersom bloggen kan virke bevissthetsskapende.
Veldig enig i siste setningen, jeg er te-elsker!
LikerLiker
Gripende og god blogg!
Det har blitt spekulert på om jeg har ME, reflux, angst, depresjon, personlige tvangstanker, dramtiserende personlighet, bi-polar lidelse og en rekke andre ting jeg ikke husker fastleger har skrevet i journalen min i løpet av siste 3/4 års tid. Der i mot har «Senter for sjeldne sykdommer» fått tilføyd nok en «tilstand» i sitt register og Rikshospitalet fått en oppgave de sjelden pusler med.
«Med livet på slep». Jeg begynte å se bakover på livet – på ting jeg hadde vært med på. Nå har jeg begynt å se fremover igjen – ting jeg ønsker skal skje og jeg skal gjøre. Jeg håper-håper-håper alle som lever i smertehelvete får oppleve det samme.
LikerLiker
Jeg er glad for at du har funnet noe du har likt. Velkommen!
Jeg håper veien mot diagnose blir kort for deg, for den perioden kan være både slitsom, tung og tøff. Kan hende du ikke har alle disse diagnosene, men at det ene er en del av en annen diagnose, det hender det er slik. Derfor er det så viktig å lage en oversikt over symptomene, når de opptrer, hvor lenge de varer osv. Da blir diagnostiseringsprosessen kortere.
Å se framover er en bra ting!
LikerLiker
Jeg er 18 år, og har akkurat nå ekstrem angst for eksamen 😉 Har hatt ME i 3,5 halvt år, og blir alltid like overraska hver gang noen roser meg fordi jeg er så åpen om det, sånn som deg gjennom denne bloggen. Altfor negativ, men jobber med det også, som så mye annet. Prøver hver dag å spre litt mer informasjon om ME, og faktisk slippe å ha en lang diskusjon om jeg har det eller ikke. Sminke kan dekke over at jeg ser sliten ut, og at jeg er positiv og glad har mye å gjøre med at jeg faktisk elsker å komme meg ut å treffe folk. Bare fordi jeg ikke ligger i et mørkt rom og ikke klarer noe betyr det ikke at jeg ikke er syk.
Jeg er også så heldig at jeg har klart å beholde hesten min gjennom disse årene, siden hun er såpass sær at jeg ikke kunne solgt henne (det andre alternativet sier seg selv). Så da har jeg en grunn til å stå opp og komme meg ut, som andre kanskje ikke har.
Forsøker å ta en dag om gangen, med små fremskritt, og fortelle meg selv at det ikke hadde vært mulig å opprettholde de karakterene jeg hadde før jeg ble syk, eller være like aktiv. Det er faktisk ikke min feil.
Jeg gjør som jeg har lært av hesten min; lever i nuet, og setter pris på alle de små tingene jeg får til 🙂
LikerLiker
Velkommen hit!
Du setter ord på mange viktige ting her!
Jeg må ønske deg lykke til med alle eksamener du skal ha framover, det er ikke lite, tror jeg. Høres ut som om du har lært deg å stille akkurat passelig med krav til deg selv. Det i seg selv er en kunst. God russetid!!
LikerLiker
Fant akkurat bloggen din og leser med stor interesse. Ordene dine «smaker» godt 🙂 og gir meg noe å tenke på. Det er interessant å lese om ME, siden jeg kjenner flere med sykdommen.
Men det er ikke derfor jeg leser videre i din blogg. Mennesker interesserer meg. Har en jobb der jeg prater hele dagen og jeg møter stadig nye personer jeg blir kjent med. Alle disse samtalene har gitt meg et bredere perspektiv. Jeg får lov å titte inn i hverdagen til veldig mange mennesker, høre deres personlige tanker om seg selv og eget liv. Det gir meg en ydmyk glede for hva jeg har i min hverdag, i mitt eget liv.
Mitt liv har hatt motbakker, og jeg har gått dem alene eller i følge med andre. Jeg har fått mitt å bære på (som de fleste), men min ryggsekk er ikke tung NÅ. Det er noe å glede seg over! 🙂
Livet mitt ble til mens jeg gikk. Jeg har aldri hatt noen stor plan, bare mange ønsker. Og jeg vet ikke hvor jeg går herfra, eller hvor jeg ender opp. Det er spennende å leve! Jeg er glad for at jeg våkner hver morgen. Ikke alle har den gleden.
LikerLiker
Hei MandagsMor! Velkommen til bloggen!
Så hyggelig at du legger igjen en liten hilsen og presentasjon nå som du er innom!
Den kunnskapen og innsikten en kan oppnå ved å virkelig lytte til andre mennesker kan man bare oppnå på denne måten. Ved å prøve å forstå hvordan andre opplever livet og seg selv i verden forstår en samtidig noe viktig ved seg selv: Hvor stiller jeg mer i forhold til andre? Hvilken plass har jeg tatt i mitt eget liv?
Jeg er glad for at tekstene du har lest kan gi deg små bidrag til større bevissthet og takknemlighet overfor det du har som er bra i ditt liv. Det er ikke noe som kommer helt naturlig for alle, mange andre ville nøyd seg med et sukk og et «stakkar» eller distansert seg og tenkt «dramaqueen». Andre ville fortet seg ut igjen og aldri vendt tilbake.
Jeg er glad for at jeg har noe å tilby gjennom tekstene mine som også er bra for folk uten ME-erfaring. Det er godt å høre at noe av det jeg skriver har universell appell.
Det gjelder å finne seg til rette i eget liv.
Tusen takk!
LikerLiker
Titter innom bloggen din innimellom .Du skriver mye bra. Vi er nesten naboer . Bor i samme by :-)Er en av de som har vært jevnt dårlig i mange år . En av de eldre som håper at sykdommen vil snu på tross av prognose .Jeg er ikke ute av huset , og kan ikke gjøre noe uten å bli sykere .Men jeg har stor livskvalitet og gleder meg over livet .Prøver å finne glede over store småting . Ellers begynte jeg å skrive dikt da jeg lå på et sykehjem for 3 år siden .Det var uventet ,men det er blitt både terapi , glede , styrke m.m Og ikke minst har det vært godt å kunne dele ordene med andre . Gi av seg selv og kjenne at tross alvorlig sykdom så har jeg noe å gi. Viktig . Snakkes mer etterhvert . Nå er det natta og jeg prøver å gå søvnen i møte . Ha det fint ! 🙂
LikerLiker
Velkommen til bloggen Marit!
Når en forstår at livskvaliteten kan være god på tross av lavt funksjonsnivå, da er man kommet langt med seg selv. Jeg synes det er så fint at vi kan ha det godt og utvikle oss selv om vi ikke henger med i arbeidslivet. Et parallelt liv.
Bokstaver er mektige og jeg er glad for at du har funnet noe som virker for deg. Når en klarer å skrive og delta på nett blir livet «større», det er viktige biter i livskvaliteten.
Jeg ønsker deg gode dager!
LikerLiker
Hei til deg! Vil bare si at jeg er en ny og begeistret leser av bloggen din!!! Du skriver så utrolig mye bra som berører så mange! Jeg er godt voksen, og har hatt ME så lenge at jeg ikke husker hvordan livet var uten….
Jeg har aldri lest noe særlig om andre med samme sykdom, før i det siste… jeg leser nå din blogg jevnlig, samt av og til andre blogger du linker til.
Jeg er vant til å holde sykdommen for meg selv… kun familie og aller nærmeste venner kjenner til min situasjon. Hverdagen går med til å hvile mest mulig og forberede meg på de gangene jeg skal ut blant folk. Da greier jeg å presse meg selv til å virke frisk… for så å nærmest kollapse når jeg kommer hjem igjen… Jeg skammer meg ikke over sykdommen, så det er ikke motivet bak hemmeligholdelsen… men jeg vil ha minst mulig oppmerksomhet rundt min person…. Jeg har dårlig erfaring med å fortelle det til såkalte bekjente…Jeg har fortalt det til noen ytterst få utenom familie og nære venner… av disse blir jeg alltid møtt med medlidende blikk, og «hvordan har vi det i dag» -holdning… og jeg simpelthen HATER det!
Jeg er vant til å snakke om sykdommen minst mulig… den bare er der liksom… Etter at jeg begynte å lese bloggen din, merker jeg en slags lettelse over «møtet» med likesinnede… samtidig merker jeg at jeg har mer fokus på sykdommen nå, så jeg er en smule forvirret… over om dette er bra eller dårlig for meg… Men jeg har et tydelig behov for å snakke mer om min egen situasjon, samt å høre hvordan andre takler sykdommen. Jeg har til og med opprettet en blogg… men har ennå ikke greid å poste det jeg har skrevet… Jeg greier ikke å bestemme meg for om jeg skal være mer åpen om syksommen, eller fortsette å være så vanvittig privat…
Så uansett hva det blir til med meg, har jeg iallefall fått masse nyttig informasjon og inspirasjon av deg! Jeg ser at du betyr utrolig mye for veldig mange! Så stå på videre!
LikerLiker
Hei offline og takk for så fine ord!
Jeg sender deg en epost, jeg.
Snakkes der.
LikerLiker
Hei igjen:) Nå har jeg akkurat publisert mitt første innlegg på bloggen min, juhuuuu!!! Jeg har hatt dine fornuftige ord i bakhodet, så nå får jeg finne ut om det er belastende eller frigjørende å skrive om seg selv! Tusen takk nok en gang for at du er en inspirasjonskilde! Om du har lyst til å titte innom, så heter bloggen: http://littenklereliv.blogg.no/ Nå må jeg jobbe med layout og prøve å skaffe meg noen hyggelige lesere:) Snakkes:)
LikerLiker
Gratulerer med blogg!
Jeg gleder meg til å følge deg og skal legge bloggen din til i bloglovin’, slik at jeg får oppdateringer når du publiserer nye innlegg!
Og jeg blir glad for å høre at jeg kan inspirere, håper du har nytte av bloggingen.
LikerLiker
Hei!
Tittet innom linken her og fant ut at jo her kunne jeg også legge igjen et spor.
Et spor som viser at en faktisk ikke trenger å ha samme diagnose for å føle tilhørighet, oppleve gjenkjennelse, føle at våre tanker og følelser om så mangt går over i hverandre.og få masse inspirasjon til å håndtere hverdagen på best mulig måte.
Ved besøk hos deg opplever jeg til stadighet at diagnosene grensene viskes ut og forståelsen (som forøvrig har gitt meg mange aha`er) av at det å være kronisk syk ofte oppleves likt, diagnose forskjellighetene til tross.
Til tider har jeg følt meg direkte diagnoseforvirret av all gjenkjennelsen også.
Jeg er, som jeg har sagt flere ganger, utrolig glad for at jeg fant bloggen din. Du har blitt en av de bloggene jeg besøker ofte, selv om jeg ikke nødvendigvis legger igjen spor hver gang.
Litt om meg:
Jeg er Madam Ink, og som jeg skriver på bloggen min- en velutdannet madam i sin beste alder. Ikke pur ung, ei heller gammel. Jeg lever med en utfordring i hverdagen som har satt livet litt på vent, over en lengre periode enn jeg hadde forutsett på forhånd.
Jeg er en av de mødrene som det vises til i statistikker, som ble skadet når jeg skulle oppleve det fineste i livet, å bli mor. Mitt liv innebærer å leve med et inkontinens problem i form av luft og avføringslekkasje, og de utfordringene det bærer med seg både for egen del, for familien og andre involverte i livet mitt.
Jeg er av de ekstreme tilfellene, som dessverre er gjenganger i helsevesenet, men jeg har akseptert, eller jeg prøver på et vis å akseptere, at slik ble det og prøver nå å tilpasse livet mitt til situasjonen.
LikerLiker
Jeg synes det er veldig fint at du blir diagnoseforvirret, for det sier meg at mye av det jeg skriver om er generelt. Det handler mye om hvordan det er å være menneske som ikke lever opp til forventningene om maksimal ytelse og velpleid ytre.
Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: Jeg synes du er tøff som blogger om det du gjør!
LikerLiker
Hei,
Jeg er en ganske fersk leser av bloggen din. Og kjenner at mye av det du skriver treffer godt. Jeg har hatt en ME diagnose siden 2010, men har nok vært «syk» lenger enn det. Ser du, jeg bruker anførselstegn på syk. Jeg sliter med å godta og å forsone meg med sykdommen og livssituasjonen min. Jeg er ikke sengeliggende på mørkt rom, men klarer knapt 20% av daglige gjøremål og føler derfor at balansegangen i hverdagen er vanskelig. Spørsmål som: er jeg syk eller ikke svirrer stadig i tankene mine, og jeg prøver å gjøre minst mulig av hverdagslige ting. Jeg senker og senker kravene som jeg har til meg selv og mine omgivelser uten hell. Synker dypere og dypere ned og finner ikke viljestyrke og motivasjon til å snu dette. Men så blir jeg usikker på om jeg faktisk kan snu dette selv. Det beste hadde vel vært å bare godta situasjonen slik den er pr. i dag og ta de gode dagene som noe positivt.
Da er det godt å finne blogger som denne, tusen takk for at du deler med oss:)
LikerLiker
Oisann, her ser jeg at jeg har glemt å svare. beklager det!
Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. For meg var det en del av prosessen mot den jeg er i dag. Dessverre må man gå mange runder med seg selv, men for hver runde finner en flere svar og kommer videre på veien mot å leve med «det» og seg selv.
Jeg ønsker deg bare lykke til, MayR! Og beklager at jeg helt har glemt å svare deg!
LikerLiker
Kjære deg!
Idag har du reddet en bekymret sjel! Jeg fant bloggen din, og har lest mye av det du skriver, men heldigvis ikke alt enda. (Mer å glede seg til 🙂 ) Takk for at du setter ord på alt dette ordløse og usynlige. Det var en stor trøst idag. ❤ Jeg har selv vært sjuk siden jeg var 18år. Nå er jeg 33, og trodde jeg endelig skulle få bidra i arbeidslivet igjen. Men kroppen vil ikke samarbeide, og jeg dingler atter på benken på sidelinja. Og det er en reise gjennom skam, sorg og tvil, – må bare innrømme det. Jeg vet at jeg kommer til å fikse dette også, men i mellomtida vil jeg varmt og inderlig takke deg for sida di! Stor medisin å vite at vi er fler med samme tanker og opplevelser.
(…og ja, jeg har gjennomgått papayadietten, LP, yoga, pustekurs, rawfood, ligget på magnetmadrass, positiv tenkning, hypnoterapi, akupunktur, homeopati og uendelig mange selvhjelps-program. 😉
LikerLiker
Tusen takk for så fine ord!
Det er virkelig dårlig gjort av kroppen å slenge etter viljen på denne måten, hvorfor kan den ikke samarbeide bedre?
Det er, som du sier, en reise gjennom veldig mye vondt, men også en søken etter ressurser når en har blitt plassert i en sånn ME-kropp. Det er tøft, men jeg har troen på at man kommer seg gjennom og at livet blir mer enn sykdom og skam etterhvert.
Jeg er glad for at du finner trøst og forståelse i tekstene mine. Det er det største jeg kan oppnå gjennom dem.
Ønsker deg gode dager!
LikerLiker
Hei Anne-Helene
Snublet over bloggen din da jeg prøvde via google å finne litt tips til ting å gjøre når man er husbunden/delvis husbunden…
skal lese ordentlig gjennom bloggen din senere.
Jeg er ei jente på 40 år som er under utredning for ME og har det best når jeg tar livet helt med ro og slapper av hjemme…men som alenemor (med 50/50) deling er det ikke alltid like lett å å bare slappe av hjemme 😉
Gleder meg til å lese mer i bloggen din 🙂
Ha en fin dag 🙂
Klem fra Wenche
LikerLiker
Hei Wenche!
Hyggelig å høre at du fant frem til bloggen min, håper du finner noen tekster du kan kjenne deg igjen i. Det ligger mye i arkivet.
Velkommen så mye!
LikerLiker
Hei Anne-Helene.
Vet egentlig ikke helt hva jeg skal skrive nå, føler meg bare spesielt tung i dag. Jeg har hatt ME i 8 år og er bare 25 år gammel. Dagene mine er tunge, jeg hadde så mange drømmer, jeg så for meg et liv som jeg føler jeg aldri kan nå. Jeg gikk på en fantastisk skole og tenkte aldri over at livet kunne snu slik. Noen dager er fine, andre er mye tyngre, jeg elsket å være aktiv, men hver gang jeg prøver å trene eller gjøre for mye nå ender jeg opp med grusom hodepine, forskjølelsesmerter og blir sengeliggende i mange dager. Jeg antar at dypt inni meg har jeg ennå ikke akseptert at jeg er syk. Jeg føler meg dømt av andre, fordi de ikke tror på sykdommen min, jeg prøver kanskje å bevise for dem at jeg eksistere, det gjør alt bare verrre for meg, når andre tenker ting om meg de ikke har noe med å gjøre. Kanskje alt vil bli bedre om jeg bare aksepterer 100% at jeg ikke kan ha det samme livet jeg engang hadde, at jeg ikke kan være aktiv slik jeg var før, men det er hardt. Jeg fant nylig din blogg og jeg ville bare takke, takk for at jeg fikk legge inne dette innlegget, takk for at jeg fikk en stemme og takke deg for at du har gitt oss med ME en stemme. Jeg ber om en lysere fremdtid for oss med ME. Det sies tross alt at det er mørkest før solen står opp.
Tusen takk!
LikerLiker
Jeg kjenner så sterkt hvor feil det er at du skal ha ME, og at du har hatt det så lenge. Det er bare ikke riktig.
Det er alltid vanskelig det der med håp om å bli frisk og å leve livet sitt innafor de rammene en har i dag; hvor grensene går og hvordan en skal prioritere mellom aktivitet og hvile.
Det er fortsatt mange ubesvarte spørsmål når det gjelder sykdommen, så vi skal ikke tenke at livet aldri kan bli annerledes, men samtidig er det (iallfall for meg) viktig å ikke tenke at livet bare er det som kommer etter frisk, men at vi også har et liv i dag. Det er utrolig vanskelig, særlig når vi ser hvordan andre rundt oss kan leve sine liv. Kanskje særlig for deg og andre som er unge og i den fasen der venner tar store livsvalg og oppfyller de drømmene en selv har, men ennå ikke kan realisere. Jeg tror likevel det kommer en tid som er vår og i mellomtiden at vi kan gi oss en bedre hverdag enn den vi opplever på det tyngste. Jeg henger meg fast i den troen.
Jeg tror også at det er lurt å ikke forholde seg til hva folk måtte tenke, men heller hvordan folk er i møte med oss (deg), jeg tror det sparer oss for mye negativ tankeenergi.
Tusen takk for fine ord, Stjernebarnet, og velkommen til bloggen min!
LikerLiker
Hei hei , jeg vil gjerne å snakker med dere fordi jeg er ny i Norge og jeg trenger å øve å snakker . Kan dere (vær så snill ) snakker med meg .
LikerLiker
Hei Sami!
Velkommen til Norge! Så fint at du vil lære å kommunisere på norsk. Siden dette er en blogg om å leve med sykdom, foreslår jeg at du heller blir med i en Facebook-gruppe der du kan snakke med folk om mange forskjellige temaer. Jeg ønsker ikke å bruke bloggen min til å snakke om ting som ikke har med å leve med sykdommen ME å gjøre. Det forstår du sikkert.
Jeg ønsker deg lykke til videre med å bli kjent med Norge!
mvh
Anne-Helene
LikerLiker