Noe ekstra tid på nett førte meg til Synnøve sin blogg i går. Jeg fant et innlegg som appellerte til meg med det samme. Det er nesten fascinerende hvor lite som skal til for å vekke engasjement, det kan være kun en setning, eller en del av en setning som setter i gang en hel rekke assosiasjoner eller refleksjoner.
Synnøve skriver om å være vår egen støttespiller. Hun synliggjør så godt hvor strenge vi kan være med oss selv. Og hvor mye enklere ting kan virke når det gjelder andre enn oss selv.
«Hvor syke må vi bli for at vi skal kunne føle medlidenhet med oss selv?»
.. spør Synnøve. Jeg tror flere enn meg opplever å ha større empati og aksept for andre og deres plager enn vi har for oss selv. Mange av oss er strenge og lite toletrante for alt som kan minne om latskap og ikke gjøre sitt beste. Om jeg er slave, så er det av meg selv, egne krav og forventninger, men med årene har en større smule humanitet har fått plass innimellom strevet for å virke best mulig.
Dersom en venn hadde snakket som jeg gjør, ville jeg sagt til henne at hun skulle slappe av, ta seg tid og kjenne på det gode, la det vokse og bli mer. Jeg villle sagt at hun var bra nok, at alt strevet var viktig, men ikke så viktig at hun ikke kunne slappe av og føle det hun gjør. Jeg ville sagt at det vonde kan være lurt å snakke om, fordi det som er tøft vokser best i mørket. I lyset blir det mindre og plassen som blir borte kan fylles med mer lys.
Er det ikke slik at vi trenger begge deler: Både å få aksept når vi føler oss nedstemt, bekymret, «negative», kjenner smerte enten den er fysisk eller psykisk, men også få aksept for å drive oss hardt framover og ignorere de tunge tankene som ikke bidrar i den retningen en ønsker å gå? Ignorering av smerter og hindringer kan være det som gjør at vi holder ut og klarer gjennomføre ting.
Jeg opplever til dels en holdning gjennom blogger og forum som har liten aksept for svakhet, mental tunghet og såkalte negative tanker. Selv opplever jeg slike holdninger som avvisninger når jeg selv ikke har det bra. Når jeg har det bra, og livet fungerer, opplever jeg å applaudere og selv være med på å vri om tankesettet.
Det er så vanskelig å vite hva andre trenger når det vanskeligste av alt er å skjønne hva en trenger selv. For å kunne være der for andre må en kanskje ha et avklart forhold til seg selv? Når alt kommer til alt vil en vel mest av alt at ingen andre skal ha det akkurat som en selv har hatt det. Likevel blir vi lettet, men triste, når vi oppdager at vi ikke er alene med det vi erfarer.
Det er så lett å øse av erfaring og tro at det som virker for meg selvsagt også må virke for deg. Det er så lett å tro at vi er like, når det eneste vi har til felles er to store bokstaver. Det er så lett å snu toleransen for andres smerte tilbake til en selv og hva en selv har savnet og trengt og la bitterheten og skuffelsene blåse bort empatien som i starten var så sterk.
Selv om likhetstrekkene kan være mange, er ulikhetene flere. Om andre ikke vil ha rådene mine, er det ikke meg de avviser, det er viktig å huske på. Det kan se ut som en del har glemt dette i debatter som ligner mer på en kamp om å ha rett. Jeg holder meg unna og tenker at det som er bra for meg ikke alltid er det for andre. Ingen spørsmål har bare ett svar.