Noen annerledes-dager

Først når jeg logger inn på Facebook forstår jeg at dagene vi har framfor oss er spesielle. Den ene statusoppdateringen etter den andre skriker mot meg at nå skal jeg glede meg til dager med fri og skru opp forventninger om pent vær, grilling og strand.

Det er bare ikke meg.

Jeg er tilbake i mitt stille sinn, taster mer enn stemmen høres. En dag som brøt med det jeg trengte, som fratok meg det jeg mest av alt hadde behov for, har utsatt alt, har lukket meg inne i fravær av energi. Igjen ser jeg uten å oppfatte, bare antar at det jeg skriver kommer riktig ut. Det er en direkte kanal mellom tanker og taster, som unngår kritikerens sletting.

Formen er skjør. God form krever lytting og oppmerksomhet, krever mye jobb. Noen uforberedte unntak eller hvileanledninger som ikke ble noe av, raser alt som ble bygget opp på skremmende kort tid.

Jeg liker det ikke.

Reklame

Jess, en bra dag!

Dagen har vært overraskende bra, noe har skjedd, en slags kraft har gitt meg det jeg har ønsket meg, en positiv opplevelse.

Jeg pleier ikke komme med formoppdateringer hver dag og skal heller ikke begynne med det, men etter en ganske tung og nedtrykket dag i går, synes jeg leserne mine bør få vite at tungt i går og tung start i dag faktisk har snudd! Jeg er glad!

Jeg er glad, men ikke naiv. Jeg har ingen forestillinger om at denne dagen er den første av mange dager som vil ligne på denne. At denne dagen har vært bra, betyr bare det.

Dagen startet tregt, men tok seg langsomt opp. Å få være en del av familien er det som betyr mest for meg. Å bli liggende i senga med rullegardinene nedtrukket er ikke favorittaktiviteten min, for å si det slik. Å ikke ha noe sted å gjøre av seg, fordi alle rommene er okkupert av lyder og bevegelser, innskrenker friheten og fjerner valgene. Det reduserer igjen livskvaliteten. Jeg er glad for å ha fått et unntak.

Jeg har heldigvis klart å ligge og hvile en stund etter frokost, med fokus på å slappe av og kjenne pusten, si til meg selv at energien flyter gjennom kroppen. Etter en stund klarte jeg å gjøre autogen trening og andre meditasjonsteknikker, kjente at musklene slapp taket og sluttet å gjøre vondt. Jeg ble klar for å teste om kroppen ville være med på viljens krav om å gi meg en dråpe livskvalitet og samvær med de viktigste personene i livet mitt. Heldigvis ble jeg møtt av en samarbeidsvillig kropp!

Jeg har altså vært på stranda med to små og en stor, de viktigste menneskene i livet mitt. Et herlig unntak fra min vante tilværelse! 

Påskehuset

Kakao og påskete, kvikklunsj og appelsiner. Lange dager uten program, varme dager med solkrem på, bøker som skal leses, påskekrim på tv, dager man har lengtet til. I hagen vokser krokus og tulipaner, i skogen finnes hvitveis (jeg har ikke sett dem, men har hørt ryktet). Ungeskrik og ungehyl bryter stillheten mellom husene. Vi er hjemme i år og.

De gamle forventningene om hva som skal skje, hva dagene skal innebære har jeg fremdeles, et sted langt der inne. Forventninger som ikke innfris.

Forventningene bryter med realitetene. Istedet for å bruke timer med barna og den jeg liker best, bruker jeg timer for meg selv i forsøk på effektiv meditasjon og autogen trening. Jeg forsøker å styre formen ved å fokusere sterkt på de tingene jeg aller helst vil få med meg, i håp om at det kan gi meg mer av den tiden jeg ønsker. Jeg leter etter mål og mening, for å ha noe å styre energien inn på.

Oppdelte dager med fordeling av tilbaketrekking og tilstedeværelse er det som virker best, som gir et resultat som er noenlunne tilfredsstillende, i det minste bedre enn fullstendig fraværelse. Dager uten planer er kaotiske dager med form som klager.

Det er fravær av selvregulering som gjør dagene tøffe. Ingen mental oversikt over dagene, ingen forutsigbarhet, ingen aktivitetsstyring, bare store mengder stimuli og forstyrrelser i hvileforsøkene sliter meg ut før gleden er oppnådd. Prisen for ingenting er høy.

Det er i ferier den virkelige formen får prøvd seg, det er da en innser realitetene. Alene med full kontroll over timene er det lett å la seg lure til å tro en fungerer bedre enn en faktisk gjør.

Rødlilla forventninger

«Hvor langt har du kommet? Hva har du gjort? Det er snart jul, vet du!»

Jeg kjenner et søkk i magen og kjemper hardt for å distansere meg, holde fast ved at det er vanlige uker, vanlige dager. Jeg vil ikke se, vil ikke høre, vil ikke kjenne på det som kommer som jeg ikke ønsker.  Jeg kan ikke ta del i alle forberedelsene, deler ikke positive tanker og forventninger om en rødlilla tid. Jeg har rett og slett ikke lyst på jula.

Jeg er alene om det. Lever i en parallell verden, klarer ikke ta del i de andres verden fylt med frivillig stress og selvpålagte må-er. Helst vil jeg slippe, men vet at det er uaktuelt, ingen aksepterer at folk vil slippe unna jul som er såå koselig, det er rett og slett uforståelig.

Så jeg gjør så godt jeg kan, forsøker å dempe ned mine indre protester, forsøker å følge opp andres forventninger og vet at julen, den går over denne gangen også.