Høytid

Min venn i nøden

Etter en overraskende velfungerende 17.mai sitter jeg nå med sjokkerte bein og føtter. De kan ikke fatte at jeg har utsatt dem for slike prøvelser i time etter time som jeg gjorde den dagen.

Det er bare det at hvis beina skulle hatt vetorett, eller for så vidt resten av kroppen, ja da hadde jeg hatt et veldig fattig liv. Jeg har bare bestemt meg for at den søttende skulle jeg ha. Ikke for noe, da især formen de nærmeste ukene, ville jeg droppet nasjonaldagen.

Jeg sa kjapt ja da han minste gutten min ville dra tidlig hjem fra de tradisjonelle lekene på bygdetunet, der festplassen i kommunen ligger. Dermed sørget jeg for litt eksklusiv tid med minstemann i kombinasjon med ekstra hvile, dvs fravær at aktivitet, midt på dagen. Genialt, ikke sant? Si at jeg er genial!

Dagen kunne ikke vært bedre enn den var. Fordi jeg fikk pause midt på dagen og hadde limt meg fast i en benk stort sett hele tiden mens jeg befant meg i friluft, kunne jeg altså bli med på pølsehagefest med kaker som dessert på ettermiddagen! Noe sånt har aldri skjedd før. Hurra!

Jeg har jo noen triks for å klare å gjennomføre slike dager. Jeg kan nevne stor grad av delegering og lave prestasjonsforventninger. Jeg kan nevne en viss mann som elsker å bake og jeg kan nevne en meg som har telt på dagene og funnet ut hvor lang tid i forveien jeg kan la være å barbere uønsket hårskog og vaske håret. Det er heller ikke til å komme ifra at jeg med nødmat bestående av minismoothie og salt- og søtmiks og litt sjokolade, kommer veldig langt.

Det er nemlig ikke noen selvfølgelighet at jeg rekker å spise frokost på en slik dag. Til tross for påtvunget avslappethet, er det ikke til å komme bort ifra at det er en del kaos og flying frem og tilbake blant familiens øvrige medlemmer. Sånt no’ påvirker en litt forstyrret hjerne og kropp som er like stabil som et løv i høstvinden.

Alt i alt er opplevelsene fra søttende mai vel verd å sitte stille og ødelagt i sofaen for – selv om det antakelig tar minst en uke i sløvhet. Det er liksom helt greit, det var verd det.

Og sånt no’ er greit å si når det bare er to dager siden, ja sånt no’ er helt greit å si når hele uken ligger blank framfor meg og er så ubrukt som en mai-uke kan bli. Det ligner litt på frihet. En slags innadvent en.

 

Føler du deg most etter 17,mai?

 

 

 

Høytid

Bare kjør på, bare stå på!

Hvis jeg lar den kroppslige kunnskapen stige til bevisstheten, faller jeg sammen.

Jeg tolker inn stivhet og stramme muskler som normalitet, det er best slik. På sjette dagen kjenner jeg igjen utmattelsen beskrevet i bøker om fjellklatring og Mount Everest-bestigninger. Det er bare det at fjellet mitt knapt nok kan kalles en knaus.

Jeg lyver og skyver unna, presser frem ressursene en etter en. Jeg mestrer, jeg deltar, jeg gir alt jeg kan. Det er deilig å kunne det. I år.

Noen unntaksvise dager ligger murrende under den lette overflaten. Jeg klarer å holde det nede, overflaten er visst sterkere enn den vanligvis er.

Jeg er takknemlig!

Dagene ble, som jeg trodde de skulle bli: bedre. Dagene fra feriestart til Den Viktigste, også kalt julaften, var fylt med uro, men også en anelse om at det ville gå bra. Slik ble det!

Jeg har derfor vært med på to turer denne jula. Det er tid sammen, tid til å skape minner og tid som plusser på familiehistorien vår. Fellesskapet.

Seks dager uten sengehvile. Seks dagers unntak fra resten av livet. Seks dager har jeg fått og brukt. Kanskje blir det mange flere. Jeg er klar.

Takknemlighet.

(jeg legger ved noen bilder fra dagen i dag)

2013-12-26 14.08.27
Dokumentert utetilværelse.
Legg merke til kaninørene!
2013-12-26 13.57.43
Samspill med naturen, altså, det gir liv til livet!
2013-12-26 14.13.03
Bestemmelsesstedet!
På tide å sette seg ned mens resten av familien bygger demning.
Barn og familie · Høytid

Barnas høytid med dårlig samvittighet

Jeg begynner så smått å ta innover meg hvilken dag det er og hva som nærmer seg. Tre små bokstaver med uvant innhold, som sniker seg fremover som en sulten tiger.

Tiden med de tre bokstaver er ikke til å unngå, den tvinger seg på og tar seg til rette. I min søken etter ro og det jeg trenger mest, henger jeg på nettet og slipper ikke taket. Så leser jeg

Noen ganger kan det være greit å legge våre egne problemer til side og fokusere på barna. Som for eksempel i julen.

Jeg prøver å ikke grine, prøver å rote frem ressursene og alle teknikkene og alle begrunnelsene for mine valg. Jeg forsøker å ikke være midtpunktet og ikke være den som setter dagsorden. Jeg forsøker å bare være en spinnvill ressursperson.

Men: Jeg får det ikke til!

Alt starter i hodet. Før kroppen kommer igang, har stresset over å ikke være en sånn en som setter ungene først (i betydningen den som stiller seg i bakgrunnen og gjør mange barnevennlige greier, som å ikke ta seg timelange pauser), begynt å spre seg til hele kroppen. Jeg blir urolig og ufokusert, kjemper mot en følelse av avmakt og blir irritert og enda mer ubrukelig enn jeg vanligvis er.

Når voksne ..  prioritere(r) egne behov vil det alltid sitte igjen noen skuffede barn – store og små.

Jeg har stort behov for å finne løsninger. Å bare godta at det er sånn, ligger ikke for meg. Jeg valgte ikke sykdommen, men jeg kan i varierende grad velge hvordan jeg forholder meg til den. Hvordan jeg forholder meg til den, henger sammen med hvordan ungene har mulighet til å mestre sin sorg, sine savn.

Det er likevel vanskelig å akseptere at det er sånn, at jeg trenger så mye tid, at jeg ikke kan «prioritere» ungene på klassisk vis. Min måte å prioritere dem på, merkes ikke fordi det er en indre visshet. Slik jeg bygger opp energien og prioriterer for å bli best mulig, er det bare jeg som forstår meg på. For andre virker det rart, jeg vet det.

Det er likevel vondt å se stor sorg og vite at jeg dens opphav. Det er vondt å ikke kunne utsette hvilingen, men måtte gjøre den hver dag i altfor lange strekk.

Det er bare det at den dårlige samvittigheten ikke løser noe som helst, tvert imot stjeler den mer energi og fokus og den forverrer situasjonen.

«Jeg inviterer voksne til å ta aktive valg til barns beste denne julen», sier Heine Steinkopf. Det dreier seg om å fokusere på barnas ønsker og forventninger. Ikke til dyre gaver, men til tilstedeværelse og kjærlighet. For noen handler det om å forsake noe til fordel for barna, for andre handler det om å endre sine tanker om seg selv og sine nærmeste.

.. men jeg klarer det ikke! Jeg er allerede presset, yter maks med det langsiktige i tankene. Ingen får dyre gaver som kompensasjon, og de myke «gavene» forsøkes gitt hver dag. Klemmene og kosene er ikke reservert 23.desember til første nyttårsdag!

Jeg regner med at innlegget på Samlivshelse er rettet mot folk som drikker «for mye», og som faktisk kan ta aktive valg om å la være, eller i det minste begrense inntaket. Likevel kjenner jeg at teksten treffer meg. For det handler også om meg. Jeg er også den forelderen som «prioriterer meg selv» og som ikke engang kan ta fri fra meg selv i jula – for ungenes skyld.

~~

Sitatene er hentet fra Samlivshelse, innlegget Vær et barn i julen

Høytid

Guide til overlevelse på nasjonaldagen

Mange har ambivalente følelser for dagen i morgen. Forventningen om deltakelse er stor og det er vanskelig å ignorere dagen fullstendig. Jeg er opptatt av hva vi kan gjøre for at dagen skal bli best mulig, også dagene som følger etterpå.

Mine triks er mange og jeg er heldig som bor på en plass som gjør det enkelt å kunne delta. Jeg har kort vei å gå til festplassen og om jeg planlegger godt kan jeg sørge for å ha en egen sitteplass å puste ut på. Om bare alle var like heldige som meg!

Å delta på søttendemai-feiringen er viktig for meg personlig og spesielt fordi jeg har barn som går i skoletoget. Dette er en av de få dagene i året der terskelen for å ikke stille opp er enormt høy. For at opplevelsen skal bli best mulig har jeg funnet noen små virkemidler som jeg gjerne deler med deg. Bruk dem dersom de passer til din livssituasjon!

  • Så tidlig som mulig før selve dagen finner jeg to alternative antrekk der det ene tåler kaldt vær og det andre varmt. Som regel bruker jeg minst ett lag med ull uansett, for når jeg er varm slapper jeg mer av. Jeg foretrekker klær som ikke trenger stryking og som jeg føler meg komfortabel med. Klær som gjør meg anstrengt gjør at kroppen spenner seg. Det er stor nok utfordring å holde seg fysisk oppe en hel dag, så jeg trenger ikke ekstra utfordringer pga klesdrakt. Jeg velger også sko som er behagelige å bruke.
  • Jeg pakker en liten flaske smoothie (fås kjøpt i vanlige matbutikker), en pastilleske med salte pastiller, en flaske vann og en pakke nøtter og tørket frukt, gjerne også en liten matpakke med næringsrik mat. Det er viktig å få i seg mineraler og salt når kroppen utsettes for uvanlige belastninger. Jeg vurderer hvor mye jeg skal dra med meg opp mot risikoen det er å ikke ha med meg nødmat.
  • Jeg har ikke gjort det til nå, men ser at jeg på forhånd kan sette en klappstol på festplassen dagen før slik at jeg er garantert å ha en sitteplass når jeg trenger det. Om jeg gjør det dagen før slipper jeg å bruke tid på å lete etter sitteplass selve dagen eller å bære på unødig mye. Det går også an å prøve å få en avtale med arrangørene av arrangementet slik at stolen kan bli stående innendørs.
  • Jeg har med pulsvanter, ørepropper, leppepomade, solbriller – typisk slike ting som ikke fås kjøpt den dagen
  • Det kan være lurt å ta ut småpenger slik at dersom en skal handle i en kiosk, så slipper en å styre med vekslepenger
  • Ta gjerne en pause på et toalett, det er lov å trekke seg bort for noen minutter. En lynhvil er veldig effektivt når en har litt trening på det
  • Det er ingen skam å snu! Avslutt festlighetene tidlig slik at du ikke blir helt skutt, ikke legg opp til opplegg uten pauser fra morgen til kveld
  • Om du har en partner: Fordel oppgavene og planlegg godt
  • Bruk dagen før på å gjøre riktige tiltak for å fungere på det aller beste dagen etter. For meg innebærer det å følge kroppens signaler så godt jeg klarer. Jeg hviler strukturert flere ganger i løpet av dagen og kvelden og jeg (forsøker å) planlegge alle gjøremål. Det er lurt å planlegge dusj og hårvask i god tid i forveien slik at det tilpasses aktivitetsnivået som er nødvendig nasjonaldagen. Det kan innebære å vaske håret dagen før.
  • Ikke bruke tid på husarbeid og ikke invitere folk hjem! Med mindre det gir energi og glede er det bedre å utsette slike ting til andre dager der energien er bedre

Det jeg synes er utfordrende med datostyrte gjøremål og aktiviteter er at det må gjennomføres uavhengig av min form. De aller fleste andre initiativ kan samkjøres med form og funksjonsnivå og dermed kan jeg forhindre at jeg synker i funksjonsnivå. Hvis formen ikke er stabilt bra vil belastningen gi meg et lavere funksjonsnivå i ettertid. Når det er slik føles det veldig urettferdig og meningsløst.

Livskvaliteten er desidert best når jeg slipper å forholde meg til mine begrensninger, når de bare er en integrert del av meg. 17.mai og de andre datostyrte festdagene-/anledningene tvinger realitetene ned i halsen på meg og realitetsorienterer meg på brutalt vis. Jeg liker ikke det. Jeg vil leve i troa på at jeg selv kontrollerer livet mitt.

Ønsker deg en veldig flott festdag i morgen og en god pinse!

(Del gjerne innlegget dersom du tror at andre kan ha glede av det.)

Høytid

Snart slutt

Året nærmer seg slutten og jeg lurer på om det betyr noe. 

Alle dagene året har lagt bak seg, alle timene fylt med innhold som noen ganger har laget seg plass i hukommelsen, andre ganger ikke. Det kjennes så mye bedre å tenke i timer enn dager, fordi dagene som ble borte er mange fler enn jeg er komfortabel med. 

Betyr det noe? Hva betyr noe?

Jeg har startet på så mange innlegg, de fleste av dem i hodet mitt, men noen av dem er også lagret som kladd her i bloggen. Mange er forkastet, som mange av mine erfaringer er det. 

Den siste dagen av året er i morgen. Overalt fôres vi med hva vi skal ønske, med hvor mange kilo vi skal miste, hva livet skal inneholde. Det skyver meg bort. Jeg blir på nytt skyvet ut av andres univers. Min verden er uforenelig med andres. Noen ganger er det like greit.

Andre ganger gjør det vondt. Å være utenfor. Å ikke være den som kan taste statuser som forteller «normal», som holder meg innenfor. Utenforskapet gjør at kreativiteten settes på prøve, men også får enormt gode vekstforhold. Det er i smerten kunsten skapes. Jeg sammenligner meg ubeskjedent med forfattere som i mine øyne er store, med anerkjente musikere. Hvorfor? Fordi det gir gjenklang i meg selv, det sier meg at det som presser på fra innsiden trenger uttrykk. Ellers dannet det trykk, som øker, som smerter mer. Jeg inspireres av folk som lar smerten komme ut i konstruktive former, som står på og ikke gir seg. Jeg inspirers av folk som gir det fra seg, som skriver det ut, som skriker det ut, som treffer meg midt i det vondeste, som tar fra meg pusten og all selvkritikk, som skaper en kreativ diaré. 

Årets nest-siste dag. Jeg lar musikken flyte innover og lukker øynene for tastefeil og tankefeil, lar det som skapes renne ut og flyte utover. Noe inn, noe annet ut igjen. Omskapt smerte, fra sansing til bokstaver; fra meg til deg.

Årets nest-siste dag. Jeg lar den smelte ned, som snøen utenfor vinduet jeg ikke ser. Holder fast ved alt som ellers sensureres bort fra mediabildet, fra venners status i sosiale medier, fra meg selv. Jeg flyter. Snart puster jeg. Tar farvel med dagen. Lar neste år komme. Som det vil.

~~

Hvis du vil kan du følge bloggen min via Bloglovin’. Trykk på ordet i blått. Jeg ønsker deg et godt nytt år og takker for at du har fulgt bloggen i 2012 og for alle innleggene du har delt med andre. Takk også for kommentarer som har gjort meg klokere, tristere, gladere og som har gjort innleggene mine utfyllende og bedre! Dere er viktige for meg og mange andre!

Høytid

Kjære alle mine flotte lesere!

Den lilla tiden blir snart rød, julaften er bare tre dager unna.

Det er noen ganger vanskelig å skrive, fordi det er så mange vurderinger som må gjøres før publisering. Mange innlegg blir dermed aldri skrevet i bloggs form, men holdes private. Tiden før jul er en slik tid der så altfor mye holdes privat. Det kan være smart, men samtidig tenker jeg at vi kanskje burde vært enda tøffere enn vi er. Så mye erfaring og kunnskap; så mye gjenkjennelse som ikke blir delt – av hensyn til og omsorg for dem som betyr mest. Og dermed holdes borte fra dem som kanskje trenger det mest.

Dette er ikke den tiden av året jeg fungerer best på, det merkes blant annet på at jeg sliter med å kommunisere og jeg skriver feil. Meningen kommer muligens fram, men ordene har feil bokstaver og jeg ser det ikke når jeg leser gjennom teksten.

I dag oppdaget jeg at det lå flere skjulte meldinger til meg på Facebook. De er sendt av folk jeg ikke har på vennelisten og dermed får jeg ikke beskjed om at de er kommet. De lå under det vanlige meldingsikonet (som ser ut som to firkanter), under «Annet». Der lå det melding fra noen som leser bloggen min. Er en av dem deg? Send meg heller en epost, for da kan du være sikker på at jeg ser det og jeg skal prøve å svar deg så snart jeg kan.

Jeg håper du har noen å dele julen med, som du trives sammen med. Om du skal være sammen med folk du kjenner: Finn din rytme og skap små luker av fri pust slik at julen ikke gir større belastninger enn du tåler. Om du ikke skal være sammen med noen: Jeg håper at du har noen å snakke med, når du trenger det.

Julen er arbeidstid for meg, fordi den er så veldig annerledes enn resten av året. Det krever.

Vil du sende meg noen ord? Gjør gjerne det. Trenger du å snakke, så leser jeg epost hver dag. Jeg prøver å svare, selv om kommunikasjonsferdighetene verken er på et akseptabelt eller tilstrekkelig nivå.

Jeg ønsker deg en riktig god jul!

Og jeg ser fram til et nytt år med mer eller mindre faglig innhold i bloggpostene. Jeg har flere i hodet, så kommer det an på formutviklingen når de faktisk blir skrevet og publisert. Noen av dem krever en del forarbeid.

Høytid

Du må ikke glemme sommeren

Jeg sitter i min vante krok; et hjørne av rommet med utsikt til skjermen – jeg løfter aldri blikket.

I time etter time forsøker jeg forstå hva tegnene forteller meg og hvilken sammenheng de har. Det er ikke lett. Jeg gir meg likevel ikke, for jeg vet at om jeg bare forstår litt, om jeg bare klarer uttrykke noe, ja da føler jeg meg så mye bedre. Jeg trenger medisinen min.

Jeg har sett kalenderen, oppfattet «juli», men om det ikke var for ulløsheten kunne det vært hvilken måned som helst. Jeg er helt fjern. Bortgjemt i en kasse av ulltull, av individuell tåke. Bortgjemt og fjernet fra det jeg ville, fra det jeg skulle.

Timene er mange, men som et rykte å regne, jeg tror ikke på det – timene er minutter.

Du må ikke glemme sommeren, forsøker jeg fortelle meg selv, men jeg glemmer før jeg husker, lurer på hvor nøkkelen til bevisstheten er. Jeg kan bare skylde meg selv, eller det som er sykdom. Jeg liker ikke sykdomsordet, vil liksom at alt skal kunne viljestyres og blir litt misfornøyd når jeg atter en gang må innse at det ikke er opp til meg.

Det er sommer, men jeg forstår det ikke. Jeg merker ikke timene som går med i sluket, tiden som ligger bak meg er passert og ingenting festet den. Timer som andre fyller med minner fyller jeg med ingenting og noen ganger tankesøk og tasteklø. Det er medisinen som redder meg. Det er medisinen som hekter meg fast i verden når jeg er i ferd med å falle av.

Høytid

17.mai med glede og gru

Dagen før dagen og tankene kryper innover og bort fra det som skal skje. Timene er aldri så små som før noe stort for den store, men aller mest for de små.

17.mai har alltid være en spesiell dag for meg. Jeg har likt å gå i tog, likt all pynten, likt alle de feststemte, alkoholfrie menneskene og ansiktene som smiler og sier hei. Det er stort og det er flott!

Jeg er heldig som bor et sted som krever få steg for å delta og være med, men selv om jeg ikke har mange meter å gå er stegene tunge og kroppen spent, det er utfordrende å være med.

Hva er taktikken, hva er teknikken?

Jeg lukker meg inne i et stille rom der jeg kan være for meg selv, leter etter den stille lille plassen der jeg uforstyrret kan være samtidig som jeg får med meg alt som skjer, selv om øynene er lukket. Det handler om forebygging og forberedelser. Det handler om å minimere skaden morgendagen gir. Det handler om å hvile seg opp slik at energitoppen kommer i morgen og ikke brukes i dag.

Morgendagens veske fylles av en flaske med vann, en liten flaske smoothie, Paracet, solbriller, ørepropper, nødmat (müslybarer, nøtte- og tørket fruktblanding), leppepomade og en liten håndkrem. Klærne jeg skal ha på klargjøres i hodet før jeg leter i skapene, det er utrolig hvor mye som kan gjøres mens man ligger dypt ned i sofaen!

Selve dagen bærer min personlige hjelper en klappstol til der vi skal være for det meste av tiden. Da har jeg alltid en plass å sette baken, helst før jeg trenger det. Det gjelder å passe på og legge inn noen sittepauser slik at sjokket ikke blir for stort for en utrent kropp.

Det gjelder å legge inn så mange pauser og avbrekk som mulig, det sparer energi og forlenger tiden sammen med andre. For deg som skal i selskap kan det være lurt å på forhånd avtale med vertskapet at du kan legge deg på en seng ti minutter noen ganger i løpet av selskapet. Dersom du ikke tør fremme dine behov, kan et alternativ være å gå på do og sitte der og meditere, f.eks følge pusten og jobbe med å klare det til du får det til. Fem minutters avbrekk kan være svært effektivt.

Mat er kjempeviktig, særlig på dager der man ikke kan følge sin egen rytme. Jeg mister kontakt med egne behov og kan gå veldig lenge uten mat. Kroppens behov blir fortrengt effektivt for at jeg skal klare det jeg ønsker. Det er smart av kroppen samtidig som det er destruktivt. Lite mat gjør skade og gjør at formkurven synker raskt og drastisk. Derfor er det viktig at den personlige hjelperen minner meg på å spise, eventuelt kan man sette på alarmen på mobilen som påminner. Dersom det er vanskelig å spise med mange folk rundt seg går det an å trekke seg bort for en stund slik at man lettere får i seg mat.

Når det gjelder klær kan dette være vanskelig, man vil gjerne se pen ut! Jeg har likevel noen triks. Å holde seg varm er særlig viktig, for når en fryser jobber musklene ekstra mye. Det blir helt feil at musklene skal jobbe for å holde en varm og at de spenner seg fordi en holder på å fryse seg ihjel i femten pluss. Musklene har jobb nok med å holde deg oppreist lengst mulig. Derfor kan skjørt, eller litt vide bukser gjøre susen. Der får du nemlig plass til ull! Det gjelder altså å plassere ulla flest mulig steder.

Det er også lurt å tenke vekt. Bruk lette klær som ikke strammer. Det er faktisk mulig å finne komfertable klær som også er pene, men det krever forberedelser. Derfor er det kanskje litt slemt å nevne det så nærme den store dagen, men da kan du tenke på det til neste gang.

Så vil jeg ønske deg en god søttende mai!

Ps!

Har du flere gode tips er det fint om du legger dem i kommentarfeltet under her, eller skriver et eget innlegg på din blogg og lenker til meg. Da blir det etterhvert en fin samling råd, og kanskje erfaringer.

 

Høytid

Finne seg selv igjen etter påskevraket

Det er ganske tomt selv om det er helt fullt, som en proppet full bag av noe noen har slengt fra seg mens de var på vei til noe annet. Jeg forsøker hente inn alt jeg pleide tenke på; alt det uforløste som venter på anledning til å slippe ut, men det ser ut til at alle tankene har stivnet mens de ventet. 

Lettere rystet etter en ferie jeg selv har vært bortreist fra, sitter jeg igjen i den vante stuen uten andre enn meg selv; vet at det går noen timer og så er det fullt igjen. Fullt av hverdagslige rutiner, hverdagslige tanker. Jeg må bare få tid nok til å forstå hva som skjer, eller kanskje ikke skjer mer. 

Det ligger ikke frihet i tomheten, det er ikke mange valg av praktisk betydning. De usjarmerende rutinene setter likevel preg på dagen og valgene kretser om forsøk på meningsfull kommunikasjon og fortsatt tilbaketrekking i forebyggende hensikt. 

Hvor blir det av når det ikke er fremme, alle tankene som er selve livsinnholdet? Jeg vet ikke, kan hende blir de som tørkede erter, som må ligge et døgn i vann for å komme til sin rette igjen. Jeg trenger iallfall ett døgn for å finne tilbake igjen og forsøke med en bokstav og en til. 

Små, forsiktige steg med kort avstand mellom slik at balansen ikke tøyer av for presset. Ikke være redd, ikke være pingle, tåle motstand og ting man ikke vil sette ord på. Komme ut og vise seg fram, ikke la seg trekke tilbake på falske premisser, men ta sjansen på at det holder og blir sluset riktig ut. Tåle egne feil og svakheter. 

Finne seg selv igjen. Hvem har jeg vært? 

Barn og familie · Høytid

Gledesslukkeren

Kalenderen som henger på veggen er fylt med mange pakker, en for hver dag fram mot den 24. To lilla lys er tent, halve ventetiden er snart passert. Forventningene vokser.

Forventninger om tid sammen, om oppmerksomhet rundt gavekalenderens mystikk og aktiviteter gjort sammen. Små, hyggelige forventninger skapt av barna. Forventninger man så gjerne vil innfri, ikke-materielle ønsker man vil oppfylle. Fordi det betyr noe for oss begge. Fordi det er det viktigste av alt. Drømmene og ønskene mine dreier seg ikke om iPad 2 eller fulle kakebokser og nystrøkne skjorter, men om det enkle ene: Tid til samvær med barna. Barna jeg bor sammen med.

Sorgen over å ikke kunne delta stenges inne i kamuflasjen av ingen ord. For jeg har aldri hørt noen snakke om alle oss som ikke velger bort det gode, men som selv blir valgt bort fra det. Vi som av en eller annen  grunn holdes utenfor av lover ingen kan oppheve. Som stenges inne i en kropp som lager stengslene selv. Vi som vil delta med vår tid, som lever etter de indre verdiene, og som har kontakt med dem. Ikke fordi vi er som rene munker å regne, men fordi tiden vi ønsker å bruke er så mye mindre enn tiden vi har til rådighet. Å dra på juleshopping er ikke gøy, det er en ting som ikke skjer.

Vi kan ikke sutreklage over stive muskler fordi armene er strekt langt etter kilo på kilo med gaver, vi kan ikke delta i den sosiale liksom-klagingen som foregår på Facebook og andre sosiale media. For vår daglige klagen, vår daglige streben, er lik året rundt og folk finner det ikke sjarmerende lenger å lese og høre om hvordan dagene våre er. De trekker seg unna når det ikke kjennes behagelig lenger, når vår smerte forsurer hverdagsidyllen og syrner kaffen. Da sitter vi alene igjen. Og lengter etter de gode unntaksdagene, der vi er litt på lik linje med våre normaltfungerende venner og bekjente. Dager der vi fungerer på topp mens de fungerer på bånn er dager der vi føler et slags fellesskap.

Trangen til å slukke gleden kjemper mot trangen til å fortrenge og leke jeg er en del av det selvpålagte julestresset. Det tar seg dårlig ut å skrike til korttidssykemeldte nyblitte tv-slaver: Ta deg sammen! og det tar seg dårlig ut å skrive sure, realitetsorienterende kommentarer til mennesker som er utslitte av så mye handling at ungene ikke orker skrelle mer gavepapir før de sovner eller handling av like mye mat til tallerknene som søppelbøtta. Det tar seg dårlig ut å dytte på andre ens egen smerte over å ikke kunne dele et smil, ikke kunne skravle og dele med venner eller kunne gjøre lekser med 6-åringen. Fordi det aldri blir bedre, aldri blir bra nok. Og det fjerner retten til å klage, iallfall retten til å bli lyttet til og få forståelse.

Så jeg lar folk klage over bagateller og demonstrer sin lykke, mens jeg forsøker ikke si noe og fortsetter å late som om deres tullete hverdagsbekymringer er noe å bry seg med. Jeg vil jo ikke ødelegge idyllen, vil ikke være gledesslukker. Samtidig har jeg et visst behov for å skrike ut: Vet du ikke hvor godt du har det?! Se etter og sett pris på det, vern om det! For du vet ikke hvor lenge det varer, om det brått tar slutt.