Gjesteblogg: Hull i CV-en = en ressurs

Det skjer ikke ofte, men nå har det skjedd: Jeg har fått en gjesteblogger. Hun heter Victoria Ibabao Edwards og blogger på sitt eget nettsted: Mamsi.no.

Victoria har jobbet for Mental helse og for NAV. Hun har også egenerfaring med psykiske problemer. Tenk det; at sykdomsperioder som gjør arbeidslivet vanskelig kan ses på som en ressurs – av yrkeslivet!

Jeg vil dele denne teksten fordi jeg sjøl er opptatt av helheten i mennesket og at sykdomsperioder er en del av livet og ikke noe vi skal skamme oss over (noe mange av oss likevel gjør). Da betyr det ikke så mye om sykdommen er kategorisert som psykisk eller fysisk. Vi er uansett mennesker – og først og fremst det.

 

Del gjerne teksten.

Om psykisk helse, Kierkegaard og hjelpekunsten

Verdensdagen for psykisk helse har alltid har vært viktig for meg, og ekstra betydningsfull ble den for noen år siden. Da jeg nå satt og skulle skrive på nytt om hvor viktig denne dagen er for meg, kom jeg på at jeg har jo gjort det før. Ofte er det jo slik at man kan finne frem noe gammelt for å belyse det som skjer nå, og derfor bruker jeg her rett og slett en tekst jeg skrev for noen år siden, til Sinn og samfunn, medlemsbladet til Mental Helse.

Og,det er ikke fordi jeg ikke gidder å skrive noe nytt, men fordi jeg egentlig synes dette var ganske godt sagt. Selv om jeg har sagt det selv.

Temaet for verdensdagen er i år at vi skal kaste masker og at vi skal se hverandre. Godta oss selv og hverandre – som vi er. Jeg er så heldig at jeg har en jobb hvor det å ha egenerfaring ses på som en tilleggskompetanse, og alt sammen er egentlig takket være Verdensdagen for psykisk helse. Hør bare her:

Å hjelpe er ikke å herske, men å tjene.

Verdensdagen for i 2011 førte til en stor endring i mitt liv. Regionssekretær Barbro Aas hadde spurt om jeg ville komme til Holmestrand for å holde et innlegg på Sanitetsforeningens verdensdagsarrangement. Det hadde jeg veldig lyst til, og det ble et hyggelig møte med utrolig mange engasjerte, eldre kvinner og noen få menn som så ut til å storkose seg i all oppmerksomheten fra alle damene. Så langt var alt helt normalt og kanskje hadde det ikke trengt å skje noe mer, men så sa Barbro til meg at hun hadde snakket med fylkeskoordinatoren for arbeid og psykisk helse i NAV Buskerud, Anka Langeby, og der ønsket de å ansette en medarbeider som hadde egenerfaring med psykiske helseproblemer. Kanskje det kunne være noe for meg?

1. november 2011, tre korte uker etter verdensdagen, ble jeg ansatt i NAV Buskerud. Jeg skulle jobbe med satsingen innen arbeid og psykisk helse. For meg var det en blanding av seiersrus og ren surrealisme. Tenk! NAV? Noe så rart. Jeg hadde selvsagt hatt mye med NAV å gjøre, både fra tiden før selve NAV-reformen og etter. Som så mange andre med psykiske helseproblemer, måtte jeg over lang tid forholde meg til etater som, kunne det virke som, hadde en del oppfatninger om hva som var best for meg. Det var ikke bare NAV, det var også helsevesenet og uansett om jeg egentlig også da så på meg selv som heldig, for jeg fikk for det meste veldig god hjelp, så var det ubehagelig å skulle være prisgitt andres vurderinger og vedtak. Det var jo tross alt mitt liv det dreide seg om. Jeg hadde mine meninger om NAV som både tungrodd og overbyråkratisk. Og nå, noen år etterpå, skulle jeg altså jobbe der?

På en måte var det godt å vite at det var summen av min kunnskap og min erfaringskompetanse som var viktig for dem. Da slapp jeg i å være bekymret for kritiske spørsmål omkring en hullete CV. Det blir fort noen hull når man er syk i flere av de årene som er avgjørende for studieliv og karrierevalg, og det var en trygghetsfølelse for meg å vite at det nettopp var disse hullene de tenkte kunne gi dem en kompetanse de ikke hadde fra før. For selv om det i alle mulige etater, bedrifter og organisasjoner selvsagt er folk som sliter eller har slitt psykisk, så er det noe annet når erfaringskompetansen blir en del av stillingsinstruksen, det er befriende å kunne bruke den uten at det ses på som uprofesjonelt.

Jeg ga meg selv et løfte ganske tidlig. Jeg tenkte at jeg sikkert hadde vært en litt krevende bruker og pasient, nå skulle jeg i alle fall være en minst like vanskelig ansatt. Så, jeg fortsatte egentlig det jeg hadde begynt på flere år tidligere, nemlig krigen mot det fremmedgjørende språket og kampen for kunnskapen. Jeg setter ikke noe pris på at ansatte NAV eller helsetjenestene reduserer mennesker med tusenvis av egenskaper og kvaliteter til å være en «vanskelig bruker» eller en «pasient uten selvinnsikt». For det er jo ikke sant. Man er jo ikke vanskelig. Det er mange som har det vanskelig, men det blir jo ikke det samme. Ikke å være enig i andres beskrivelser og vurderinger betyr ikke at man ikke har selvinnsikt. At noen ikke ønsker å bruke medisiner betyr ikke nødvendigvis at de ikke vet sitt eget beste og «tydeligvis ikke ønsker å bli frisk», kan hende betyr det snarere at personen virkelig vet hva som fører til bedring for seg og at disse bedringsprosessene ikke kan leses i ICD-10 eller i Felleskatalogen.

En gang snakket jeg med en som var dypt uenig i behandlingen han hadde fått fra NAV. I det samme øyeblikket jeg hadde presentert meg og fortalt at jeg ringte fra NAV Buskerud, merket jeg at han skøyt piggene ut, han var fit for fight, nå skulle jeg pokker meg få. Men jeg sa bare at jeg skjønte at han var sint, kan hende skjønte jeg ikke fullt ut hvorfor han var så sint, men det håpet jeg han ville fortelle meg. Vi snakket om dette som mange i de offentlige etatene ikke alltid husker på, at i møtet med de store etater, så vil enkeltmennesket kunne ha en opplevelse av å være krenket, nesten uansett hva hjelperen gjør, sier og vil.

Det spiller jo ingen rolle om jeg tror jeg er god, om jeg selv vet at jeg mener så vel, dersom han jeg snakker med opplever det som krenkende bare å sitte i samme rom som meg. Ikke fordi jeg er meg, nødvendigvis, men fordi han er der han er og jeg er der jeg er og i sterile samtalerom på NAV eller på DPS, så blir det bare rart og nesten helt umulig å snakke sammen.

Så fremt man ikke snakker om det da, dette nesten unevnelige, om den krenkelsen og sårheten. Kierkegaard sa:

«Men all sann hjelpekunst begynner med en ydmykelse. Hjelperen må først og fremst ydmyke seg selv under den han vil hjelpe, og derved forstå at det å hjelpe ikke er å herske, men å tjene.»

Der tror jeg vi som har egenerfaring med dette selv har noe viktig å tilføre hjelpeapparatet. For med en gang et møte ikke lenger oppleves som en krenkelse, så er det lettere å finne veiene til mestring og bedring.

Jeg setter enormt stor pris på denne jobben. Og det er ikke sjelden jeg sender en stor takk i tankene til både Verdensdagen, Barbro og Anka for at jeg får bruke meg selv på akkurat den måten, akkurat der. Jeg tror det trengs.

~ ~ ~

 

Reklame