Takk gud for nettavhengighet!

Jevnt utover året ser jeg at kjente og mindre kjente ansikter tar pause fra verden bak skjermen. De har fått overdose, sier de. Jeg er glad de fikk det.

Er jeg?

Uten alle dere som legger igjen time etter time på et publikum dere ikke kan se, som skriver små og store kommentarer og som bidrar til at det aldri er ordentlig tomt rundt meg, alle dere bidrar kanskje mer enn dere tror.

Dere bidrar til at jeg føler meg mindre ensom, til at jeg i blant føler meg mer ensom fordi dere forteller fra et hektisk liv jeg ønsker meg selv. Noen ganger vil jeg slenge hele pc-en ut av vinduet fordi du med din oppdatering fra alle de vellykkede tingene du gjør og all den gleden du føler over det jeg kaller dilling, sender meg beskjeder om alt jeg drømmer om, men ikke får til.

Alle dere som gleder dere over noe som er obligatorisk å glede seg til, skaper en følelse av utenforskap fordi jeg ikke deltar i det samme. Jeg klarer ikke føle det dere gjør. Jeg settes på sidelinjen, eller kanskje har jeg satt meg selv der.

Ikke sjelden gneldrer jeg over tåpelige kommentarer og håpløse lenker som ikke lar seg åpne, jeg Tenker Mitt om ditt, men holder meg tyst i all høflighet.

Noen mennesker skaper lengsel i meg, lengsel etter ro, etter et fang å hvile hodet i. Noen mennesker skaper drivet i meg, vekker den som vil så mye, men som føler seg parkert og tilsidesatt. Noen mennesker får meg til å føle meg ubrukelig og uvesentlig, mens andre får meg til å slappe av og tenke at nå trenger jeg ikke stå på mer, det er nok nå.

Jeg trenger alle sammen.

Jeg trenger å kjenne på at jeg kan mer enn å sitte hjemme og lese noen bøker i løpet av året, eller måneden, i blant i løpet av uken. Jeg trenger å kjenne på det noen kaller ambisjoner som jeg ikke klarer konkretisere hva er. Jeg trenger å kjenne på hvor deilig det er å ikke måtte levere noe innen en oppgitt tidsfrist, men oftere å kjenne på frustrasjonen over at ingen venter på produktene mine, siden jeg ikke har noen produkter å levere.

Jeg trenger å lese om deg som har et vanskelig liv og en vanskelig hverdag, fordi det treffer et sted inni meg som ikke har det godt. Noen ganger gir andres vanskelige liv meg en enorm takknemlighet over det jeg har. Andre ganger en svak redsel over hvor skjørt det jeg har faktisk er, for samma hvor godt en forebygger og sikrer seg, er det kort mellom det trygge livet og det som faller fra hverandre.

Uten alle dere nettavhengige, som gjør internett til et sted alle andre også må være, selv uten behov for lenkedelinger og småprat, ville verdenen min vært mye mindre og livet mitt mindre innholdsrikt. Uten dere ville jeg hatt færre venner, ville jeg ikke møtt det stedet i meg selv der ordene svømmer over uten mottaker, men som mottas likevel. Uten alle dere som bidrar til at nett er et elsket, men forhatt sted å være, ville jeg levd nesten hele livet mitt i kompani med tankene mine og bare en å dele dem med.

Takk til dere som avlaster min kjære, som her nevnes uten navn.

Takk til dere som gjør meg forbanna slik at tastetrøkkingen høres over hele stua, det ligger mye god energi i sinne!

Takk til dere som blåser på den lille flammen min slik at den blusser opp! Til dere som sørger for at jeg forventer noe av meg selv og ikke lar meg forene med sofaen i den grad at jeg må skjæres løs fra den; til dere som bidrar til at jeg tross store kognitive problemer klarer bevare det lille ordforrådet jeg har!

Takk til dere som bidrar til at jeg fortsetter å tro at jeg har noe i arbeidslivet å gjøre. Til dere som lar meg tro på at jeg kan tilføre andre mennesker noe viktig, og kanskje en dag skape min egen arbeidsplass. Uten dere hadde jeg fortsatt å tvile.

Takk til dere som lar meg fortsette å ha trua på meg sjøl, som ikke lar begrensningene mine være alt; til dere som ikke lar diagnoser definere mennesker, som ikke henger dere opp i hvordan livet mitt finansieres, men som er ressurssøkende som jeg er!

Vit at når du bruker nettet, så treffer ordene og bildene og lenkene du deler noen der ute som ikke gir svar eller trykker på tomler som peker oppover. Vit at du er viktig og at du har makt til å påvirke, om ikke landets politikk og sette dagsorden, så i mindre skala. Vit at dine bidrag noen ganger treffer dem som trenger det mest, andre ganger dem som trenger det minst.

Husk at du er betydningsfull – også når du ikke føler det slik.

Takk for at du deler!