Leve med ME

Suffléform og stillhet

Dagen er stille.

Det er ikke så mye fravær av lyder som gjør det, men en form for isolasjon fra den ytre verdenen. Fravær av engasjement.

Det som pleier å boble og putre som en halvaktiv vulkan i hodet er nå stengt av; tilpasset behov for ro.

Det tar tid å komme dit jeg er nå, jeg vekkes så lett; fyrer meg opp og må uttrykke alt – helst på en gang. Må henge med, lirke meg vei ut av det kognitive fengselet og kline superlimet utover det jeg trenger for å føle meg hel, viktig kanskje.

Den stillheten jeg har nå kommer innenfra. Den er skjør. Lar seg lett forstyrre, blåses opp i et falskt energinivå. Som en sufflé.

Som detter sammen hvis du lar den stå femten minutter.

Jeg har så langt vært flink. Har gjort når jeg kunne gjøre, har hvilt når energien dabbet av, har spist når jeg ble sulten.

Nå sitter jeg her, vet at tiden renner ut, at suffléen straks blåses opp for så å klappe sammen. Venter, kjenner og vet at den tiden jeg har nå er verdifull uten pris. Det er nå jeg stabiliseres, klargjøres.

Det er denne tiden jeg har nå jeg har jobbet for. Den indre stillheten, tausheten som bare er god fordi ingen venter svar.

Jeg må ikke bryte.

4 kommentarer om “Suffléform og stillhet

  1. Så poetisk beskrivelse av kjent tilstand! Det høres så vakkert ut, å være der i den forbigående stillheten. Å sette pris på den. Å nyte den, være fornøyd med innsatsen som har kreves for å komme dit, og ikke tenke på at alt er forgangent.

    Jeg liker ostesuffle, men jeg liker ostesuffleanalogien din enda bedre.

    Likt av 2 personer

Hva tenker du?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s