Leve med ME

Tiden mellom pausene

Jeg leser om jenter med ME som forsvinner helt etter litt aktivitet utenfor det vanlige nivået.

Jeg leser om jenter med ME som er helt borte etter to timers kafétur og jeg tenker at sånn er ikke jeg.

Jeg blir ikke dønn utslitt av å gjøre litt ekstra.

Når jeg er på det stedet jeg elsker, gjør jeg tvert imot dobbelt så mye som hjemme og det går veldig fint. Jeg tar bare en pause når det kjennes som om musklene er i ferd med å smuldre opp, setter meg en stund og venter.

Når pausen er over, gjør jeg mer, fortsetter med det som kjennes helt naturlig å drive med.

Jeg merker ikke hvor lang tiden som ligger mellom pausene er, for da har jeg det så bra. Jeg kjenner at jeg bidrar og virker, kjenner at naturen og jeg er kompiser. Den friske luften, noe flott å se på, tid uten press, mennesker jeg elsker.

Det er tiden mellom pausene som teller. Det er den tiden jeg vurderer alt opp mot. Det er den tiden jeg er som friskest og har det best jeg sammenligner meg med dem som blir slitne av hva som helst.

Jeg tror nemlig, alltid, at når jeg fungerer på mitt beste, at da har jeg funnet normalen. Det er de to timene hver dag, eller hva det nå er, som er meg. Resten av døgnet er unntaket. Det vil jeg liksom ikke forholde meg til.

Derfor ser jeg stadig med forundring på dem som blir utslitt av en kafétur.

Jeg er ikke sånn.

 

5 kommentarer om “Tiden mellom pausene

  1. Det er godt å lese at du har det bra mellom pausene. Og at du kan gjøre dobbelt så mye på stedet du elsker. Derimot skjønte jeg ikke helt at du forundrer deg over at alvorlig MEsyke som blir utslitte etter et kafebesøk? Jeg er en av dem som blir utslitt av små turer, som bruker timer på å hente meg opp fra en kafetur som kanskje ble litt lenger enn akkurat grensen for hva jeg orker. Klem fra Kjersti

    Liker

    1. Den undringen over utslittheten etter en kafétur er ironisering over manglende selvinnsikt når jeg har et ekstremt stort fokus på mestringen og det jeg får til. Da er det som om det andre ikke eksisterer, men det gjør det jo.

      Liker

        1. Kjenner meg igjen i det. Er ikke få ganger jeg tar ting superseriøst når det er ment morsomt. Humoren forsvinner litt når jeg er på et visst slitenhetsnivå. Det er vanskelig å oppfatte nyansene i det som blir skrevet/sagt.

          Liker

Hva tenker du?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s