Lamslått

Jeg sitter helt alene ved kjøkkenbordet, her jeg skal være rask og effektiv, som en kopi av en annen dag der jeg var selveste Frøken Hjemmekontor, selv om jeg er langt ifra frøken og heller ikke flat og bred som et bord.

Nå sitter jeg bare her og tror at jeg gjør noe mens klokken i høyre side av pc-skjermen forandrer tallene. Det er det eneste som skjer.

Som frosset fast til skjermen, eller snarere hypnotisert, blir jeg værende. Taus. Omtrent ingen ord formes av fingrenes abstinensaktige tasting. De lever sitt eget liv.

Inni hodet mitt har jeg tanker jeg ikke får tak i, også de blir stående i sin fastlåste posisjon mens jeg leter i langsomme baner etter noe å aktivisere fingrene med. De vil skrive, insisterer nærmest, selv om jeg ikke har noe å si. Fingrene vet at det er noe der inne som helst skulle vært hentet ut, og mens de venter på oppdraget taster de ordene de kjenner så godt fra før.

Det minner litt om barnas diktater, der de hundre mest vanlige ordene skal skrives om og om igjen til de sitter så godt at de aldri kan glemmes. Slik er det med fingrene mine. De skriver ordene de er vant med, selv om de ikke har noe med saken å gjøre. Bare fordi jeg kan de så godt.

Dagene alene har vært mange i sommer. Jeg er av den heldige sorten som får fri innimellom, som kan la den naturlige rytmen få plass. Om sommeren lever jeg mer naturlig enn resten av året, må ikke tilpasse resten av døgnet til den tiden barna kommer livetfra skolen, til middagslaging eller andre ting. Om sommeren slipper hverdagspresset taket og opplevelsen av svikt reduseres. Det er min fritid.

Det er ikke vanlig i et ME-mamma-liv, men jeg er heller ingen vanlig ME-mamma. Min kapasitet til å følge opp i det daglige er redusert, i de lange feriene frigjøres energien hverdagen binder opp.

Egentlig er det ikke helt sant, for det som skjer er at energien brukes annerledes. Den brukes til de gode tingene, ikke de tunge. Jeg kan gjøre fordi jeg ikke har noe viktigere som venter, må ikke prioritere alt som skjer senere på dagen og dermed bruke energi til egne ting mens jeg venter. Jeg kan i stedet bruke energien til felles ting. Eller til ting jeg ikke får gjort resten av året.

Jeg har all tid tilgjengelig, ikke bare tiden fra jeg står opp til klokken 1415 når et barn kommer hjem. Middag trenger heller ikke å bli laget og spist hver dag. En megais holder lenge, en brødskive eller noe annet ikke-middagaktig. Ingen orker varm middag i tretti grader uansett. Altså frigjort energi!

I dag har jeg en hel dag alene, fra jeg våkner. Det er en påminner om hva som snart kommer. Jeg vet ikke helt om jeg liker det. De trange rammene, nyoppståtte begrensninger. Har sommerukene gitt meg nok påfyll til å klare et år til?

Jeg er usikker.