Frokost-teknikken

To kopper te av riktig type, en tallerken med det faste knekkebrødet, men jeg skeier ut i dag, velger et annet pålegg.

Katten kommer inn, klager, det er altfor varmt og verden må vite det – ingen vits i å klage for seg selv.

Klokken er over akseptabel frokosttid for lenge siden. Jeg klarer ikke bestemme meg for om jeg skal innrømme min sene morgenstart eller om jeg skal si at jeg kuttet frokosten i dag.

Frokost er definert som det første måltidet jeg spiser, hva klokken er betyr mindre – i det minste for hva jeg kaller måltidet. Likevel betyr det noe; hva jeg spiser og til hvilken tid. Frokosten er som alle de andre tingene jeg har valgt inn i hverdagen min, noe som regulerer og påvirker hvordan dagen blir. Det har tatt meg lang tid å forstå.

Å hoppe over frokosten er fristende når matlysten er fraværende, men kroppen trenger likevel næring når den står opp. Den har bare ikke kommet så langt at den har rukket å gi beskjed om det. Når jeg spiser er det som om dagen settes igang.

 

En av dagens mange kopper te

 

 

Hvis spisingen blir forskjøvet, forskyves resten av døgnet også, det blir presset oppover slik at natta starter stadig senere. Det kan virke som om frokosten er den mest døgnregulerende aktiviteten jeg gjør. Det høres veldig merkelig ut, men jeg har testet dette ut mange ganger. For meg er det sant.

I tøffe perioder der presset er veldig høyt og frisonene stadig skrenkes inn, trenger jeg stadig flere timer etter hver aktivitet før jeg lander så dypt at roen kommer tilbake. Og ro er helt nødvendig for å klare å sovne. På den måten krymper natta og det blir en svær jobb å vri tilbake til en mer funksjonell døgnrytme. Siden jeg ikke bor alene, kan jeg heller ikke styre dette helt selv.

Frokosten blir løsningen, det første som må presses på plass. Helst skal den spises før 11, iallfall med én gang jeg kommer meg ned til kjøkkenet. Og når de to koppene med te er drukket og knekkebrødet er spist, er dagen startet. Snuoperasjonen har fått sitt første stikk.

Måltidene utover dagen og kvelden følger samme rytme med at de «plasserers» i riktig tid i forhold til hverandre. Det er en kunst i seg selv å finne riktig type mat og jeg sliter med å få i meg de riktige varene. Noen ganger glemmer jeg hva jeg må spise, og glemmer at jeg har spist. Kontakten med magen er fraværende og spisingen blir en teori, men så glemmer jeg teorien og det blir trøbbel på ny.

Mat er glede for meg, men samtidig blir gleden litt amputert når tankene om mat tar mye tid. Som med alt annet skal også maten passe inn i et system som er tilpasset resten av dem jeg lever sammen med. Det er ikke lett. Tiden det tar er stadig lenger. Noen ganger gir jeg bare opp, lar det flyte og skli ut – klarer ikke alltid være super strukturert og slave av teori.

Og systemet er sårbart for forandring. Bare en tur i byen forandrer spiserytmen. Bare en liten forandring i dagsrytmen, forstyrrer systemet slik at jobben for regulering starter på nytt. Det er lite rom for spontanitet, uten konsekvenser.

Men, med hver forandring som forrykker systemet, får jeg bekreftet hvor grunnleggende måltidene er, teorien bygget på egne erfaringer fungerer.

Spørsmålet er bare hva jeg skal vektlegge mest, hva jeg tåler å ofre, hvor langt inn i ME-hula jeg skal trekkes. Hva er godt for meg og hva er godt for dem jeg lever med?

Hva binder oss sammen og hvilke familieinvesteringer er verd prisen på dem? Hvis jeg ofrer døgnrytmen og spiserytmen, hva får jeg igjen for det? Vil det generere energi til å være sammen, legge grunnlaget for det som er «oss» mer enn det ene måltidet vi deler hver dag?

Når jeg har vært flink lenge, tåler jeg mer, innimellom føler jeg meg nesten fri. En soft-is er det beste, nesten all is er det beste!

Maten handler ikke bare om meg og kropp og hva som er helsemessig godt. Maten handler også om det vi har sammen, om å være en enhet – en familie. Middagsmåltidet er familiens hjerte, men …

.. frokosten må jeg ha for meg selv!

 

 

 

Reklame