Høytid

Min venn i nøden

Etter en overraskende velfungerende 17.mai sitter jeg nå med sjokkerte bein og føtter. De kan ikke fatte at jeg har utsatt dem for slike prøvelser i time etter time som jeg gjorde den dagen.

Det er bare det at hvis beina skulle hatt vetorett, eller for så vidt resten av kroppen, ja da hadde jeg hatt et veldig fattig liv. Jeg har bare bestemt meg for at den søttende skulle jeg ha. Ikke for noe, da især formen de nærmeste ukene, ville jeg droppet nasjonaldagen.

Jeg sa kjapt ja da han minste gutten min ville dra tidlig hjem fra de tradisjonelle lekene på bygdetunet, der festplassen i kommunen ligger. Dermed sørget jeg for litt eksklusiv tid med minstemann i kombinasjon med ekstra hvile, dvs fravær at aktivitet, midt på dagen. Genialt, ikke sant? Si at jeg er genial!

Dagen kunne ikke vært bedre enn den var. Fordi jeg fikk pause midt på dagen og hadde limt meg fast i en benk stort sett hele tiden mens jeg befant meg i friluft, kunne jeg altså bli med på pølsehagefest med kaker som dessert på ettermiddagen! Noe sånt har aldri skjedd før. Hurra!

Jeg har jo noen triks for å klare å gjennomføre slike dager. Jeg kan nevne stor grad av delegering og lave prestasjonsforventninger. Jeg kan nevne en viss mann som elsker å bake og jeg kan nevne en meg som har telt på dagene og funnet ut hvor lang tid i forveien jeg kan la være å barbere uønsket hårskog og vaske håret. Det er heller ikke til å komme ifra at jeg med nødmat bestående av minismoothie og salt- og søtmiks og litt sjokolade, kommer veldig langt.

Det er nemlig ikke noen selvfølgelighet at jeg rekker å spise frokost på en slik dag. Til tross for påtvunget avslappethet, er det ikke til å komme bort ifra at det er en del kaos og flying frem og tilbake blant familiens øvrige medlemmer. Sånt no’ påvirker en litt forstyrret hjerne og kropp som er like stabil som et løv i høstvinden.

Alt i alt er opplevelsene fra søttende mai vel verd å sitte stille og ødelagt i sofaen for – selv om det antakelig tar minst en uke i sløvhet. Det er liksom helt greit, det var verd det.

Og sånt no’ er greit å si når det bare er to dager siden, ja sånt no’ er helt greit å si når hele uken ligger blank framfor meg og er så ubrukt som en mai-uke kan bli. Det ligner litt på frihet. En slags innadvent en.

 

Føler du deg most etter 17,mai?

 

 

 

5 kommentarer om “Min venn i nøden

  1. Min 17 mai ble tilbragt i senga 😦 Ikke det jeg hadde håpet, men slik ble det. Likevel hadde jeg klart meg flot gjennom eldstemors konfirmasjon 6 dager før. Og det var viktigere.

    Vi var invitert til naboen på tidligkvelden den 17. Og det klarte jeg. Og det ble så bra! Masse latter og det samme gamle samholdet som før jeg ble syk.

    Så de timene i senga, og med familien ute av huset (deler av tida), var både gode og nyttige – sett i etterpåklokskapens lys 🙂

    Hipp hurra for at du fikk en god 17 mai. Og hipp hurra for alle små tips og triks som får oss til å fungere littegranne lenger 😄

    Liker

Hva tenker du?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s