Mestring, drømmer og håp

Farvel til internett

Jeg trekker meg vekk fra verden og søker innover i min egen. Det er nok nå.

Ikke spør hvor mange ganger jeg har tenkt tanken og bestemt meg for at nå må jeg! Det er mange.

Nettet trenger meg ikke, men jeg forsøker huke meg fast til verden. Og verden er der inni skjermen på et vis. Der sitter det mange små andre mennesker med tanker formulert på snodig vis. Noe klokt er å finne, noe morsomt for den som orker le. Jeg gjør som regel ikke det, er tørr som et knekkebrød, ser bare alvoret. Humoren forsvinner når overskuddet mister «over».

Uten nettet er jeg ikke noe, skriver lille labyrint. Uten nettet er jeg her helt alene, ja selv om jeg har familie og selvsagt er takknemlig for det. Det er liksom ikke nok det der å bare være. Jeg har aldri fikset å ha bare en rolle eller to. Jeg har alltid trengt å være mer enn bare.

Å sitte utenfor og prøve å klemme seg innenfor, treffe noen, formulere noen ord som gir mening. Det tar lenger og lenger tid. Farvel’et trenger seg på.

Lesing burde være hovedaktiviteten min og jeg har lest og lest de siste ukene. Har fremdeles hang-over etter vinterferien (uke åtte for uinnvidde), snart er det neste ferie. Lesingen resulterer i høye stabler med bøker og aviser, de varer evig. Jeg blir ikke ferdig.

Alt går tregt og langsomt, det er som å sitte i midten av en rundkjøring og kjenne vinden etter travle mennesker som virker blåse deg i fjeset. Mellom deres travelhet og min langsomhet er det er verdenshav eller flere, men likevel er de nær nok til at jeg kan ta på dem – hvis jeg bare orket å rekke ut en hånd.

De fine tingene er nær nok, men glipper stadig. De spede forsøkene på å høre til, på å ikke slippe opp, men surre seg fast i vinden etter traverne, fortsetter. Spørsmålene jeg klarer stille, forsterker noen ganger det jeg ikke vil ha mer av.

Alt handler om vekt, om hva som er nok og hva som er for mye. Mens andre veier kilo og tonn sitter jeg med gramvekten min. Skulle nesten tro det var noe annet enn livet mitt jeg veier. Det er det ikke.

Det er tomt her, men tankene er fulle. De lever fullverdige liv, har det travelt. Slår jeg av verden, følger de ikke etter. De fortsetter å surre rundt etter løsninger og tilfeldige hender som også trenger noe å holde fast i. Noen som står stille.

Jeg kan ikke ta farvel til internett – selv om verden noen ganger får fram liten-følelsen i meg. Jeg kan heller slå av dem som gir meg følelsen og hekte meg på dem som gir meg det som løfter meg opp der jeg trenger å være. Ressursene forsvinner ikke selv om de dyttes bakover og må lokkes frem.

Jeg kan ikke ta farvel med internett, men jeg kan porsjonere. Velge inn og ut. Fortsette å prøve ord, selv om jeg ikke klarer følge opp respons på innlegg.  Våge å skrive uten tanker om resultat og inntrykk. tørre å produsere skrivefeil uten at jeg blir feil.

(takk til lille labyrint som fikk ut ordene mine – akkurat det jeg har trengt så lenge!)

23 kommentarer om “Farvel til internett

  1. Jeg har også tenkt jeg burde slå av internett noen ganger, men det går jo ikke utover noen andre enn meg selv. Også er jeg litt redd. Jeg er redd jeg skal merke hvor fort det går før jeg da er helt glemt.

    Liker

    1. Jeg kjenner også på det med å bli glemt, for folk vet jo ikke hvorfor jeg er borte, om jeg er dårlig eller om livet er blitt supert og at jeg bruker tiden på noe spennende. Hvis nett-nettverket skulle bli borte, ville det vært veldig vondt.

      Samtidig så opplever jeg virkelig at mange folk bryr seg og spør dersom det er lenge siden jeg har skrevet noe. Det er så godt!

      Jeg har hørt mye rart om «ME-miljøet», men selv har jeg bare erfaring med at folk bryr seg og ønsker hverandre vel.

      Liker

  2. Håper du klarer å finne nettbalansen din. Varierer hvor mye jeg er på nett, men helt borte derfra blir jeg nok ikke.

    Men jeg er heldig. Har en sønn som bor her annenhver uke, BPA som er her nesten hver dag, familie som kommer reisende og bor her flere uker i året til sammen og en flott vennegjeng som kommer på besøk 😊 Blir jeg alene for lenge, er det bare å sende en sms, så kommer det noen på dagen. Jeg vet derfor at jeg ikke forsvinner selv om jeg blir mer usynlig på nettet.

    Liker

    1. Godt å høre at du har gode venner og familie! Det betyr mye.
      Nett krever lite av min tilstedeværelse, å fysisk treffe noen krever mye mer. Når formen tillater det, er det best å treffe folk, men så er det også godt å kunne tenke og reflektere litt i skriftlig form og å treffe andre/nye folk. Jatakk begge deler, men alt til sin tid.

      Liker

      1. Jatakk begge deler sier jeg også 😊 Hos meg er utfordringen å ikke ha for mye mobil i hviletiden. Den er jo så lett å ta med i senga, men det blir ikke god nok hvile av det. Prøver å begrense meg da. Noen dager går det fint, andre dager blir det alt for mye. Men jobber med saken i alle fall 😉
        Ha en god helg!

        Liker

  3. Du skriver veldig bra! Og det er lov å ta nettpauser, du blir ikke glemt. Sørg for D-vitamin dusj du også og god helg!

    Liker

  4. Hei!! Jeg vil du skal vite at jeg finleser alle innleggene dine. Jeg hadde tenkt å poste artikkelen fra aftenposten på min egen blogg, men jeg ligger nede for telling, så det ble for mye å skulle kopiere link og si noe fornuftig. Men vit at det gir trøst å lese dine ærlige beskrivelser om livet med alvorlig sykdom. Vi er nok mange som kjenner oss igjen i det, og dagene med følelsen av håpløshet er du en mester på å beskrive. Jeg bare digger bloggen din, men har ikke overskudd engang til å skrive særlig på min egen blogg om sykdom, og jeg føler at min blogg bare er et konglomerat av noe som gjør at jeg også tenker å trekke meg tilbake fra nettverdenen. Samtidig føler jeg at denne underlige verden på nett hjelper meg å holde fast i livlinen!! So hang in there!! Alt det beste fra Kjersti

    Liker

    1. Hei Kjersti!

      Takk for at du leser!
      Jeg kjenner så godt igjen det med å ikke klare å følge opp den en så gjerne vil. Det er ingen god følelse. Jeg forsøker å omorganisere det jeg ønsker, og vri litt om på rekkefølgen. Ofte er det jo sånn at bare jeg vet hvordan jeg prioriterer, og dårlig samvittighet oppstår når jeg ikke klarer følge prioriteringen, mens for andre er det usynlig. Sånn sett blir dårlig samvittighet tullete. Nå var det kanskje ikke dårlig samvittighet du tenker på, men det dukket opp i mitt hue. Assosiasjonsrekke og på seg selv kjenner man .. bare seg selv. Du vet…

      Det går helt greit for meg at du ikke har skrevet om artikkelen! Vær vennlig mot deg selv. Kanskje det blir lettere dersom du tenker at din blogg skal dekke ditt behov, ikke oppfylle noen andres krav?

      Takk for så fine ord. Ønsker deg en god helg!

      Liker

      1. Hei igjen! Og tusen takk for tilbakemelding! Du har helt rett: Den dårlige samvittigheten møter meg på alle kanter. Jeg får stadig høre hvor frisk jeg ser ut, og jeg føler jeg gjemmer sykdommen min alt jeg kan, vil jo ikke at folk skal se når jeg ligger på sofaen og har mer enn nok med å puste. Men fikk dårlig samvittighet fordi jeg skrev til deg at jeg skulle dele videre, men jeg er inne i en dårlig periode, så det skar seg. Og det er absolutt slik at på seg selv kjenner man andre. Jeg husker også veldig godt den «oppskriften» du ga som råd på å takle 17 mai i fjor, veldig veldig bra. Man er hele tiden nødt til å omorganisere det man ønsker. Det er så ille at vi har dårlig samvittighet fordi vi lytter til kroppen vår. Jeg presser meg stadig over evne for å please omgivelsene mine, og i det ligger jo redslen for å bli alene i livet til slutt.) Ønsker deg også god helg!! kjersti

        Liker

  5. Vil bare takke deg for at du finner ordene og deler dem. Mine sitter fast i senebetente armer, og jeg har foreløpig ikke ork til å bidra med blogg selv om jeg så gjerne skulle gjort det.

    Å lese medpasienters tanker og følelser gir sterke inntrykk, men også gjenkjennelse. Det er godt å vite at man ikke er helt alene med disse tankene og følelsene. ME er ensomt. Og hjerteskjærende frustrerende. Jeg forsøker å finne nettbalansen min selv, men veier mellom overstimulering og full detox. Ingen av delene er å foretrekke, så jeg håper at jeg finner noe som fungerer både for hjernen min og energien min.

    Som du skriver, alt går så raskt der ute. Noen ganger får jeg en overveldende følelse av at alt er… jah, overveldende. Det er så MYE. Det er så MANGE, og det er så mange påminnelser og assosiasjoner om alt som kunne vært, men som ikke ble. Det er sårt.

    Liker

    1. Så fint å se signaturen din igjen, L!

      Jeg kjenner også at det stikker litt når jeg leser andres meldinger om livet med ME, det blir på en måte sterkere å høres andres historier enn å leve med sine egne greier.

      Liker

  6. Jeg hadde nok ikke hatt vondt av å begrense meg litt, men det er stort sett på nettet jeg kommuniserer. Det er her ordene kommer ut, og det er mye god terapi i å sette ord på det en tenker på, samt lese hva andre med en diagnose skriver. Det hadde nok derfor virket mot sin hensikt å kutte ut fullstendig, men jeg har vel valgt internett framfor TV. Jeg har nemlig sagt opp TV-abonnementet, for det er ikke mye som interesserer meg der likevel.

    Liker

    1. Det er noe med det at ressursene en finner på nett ikke fins i det private nettverket. Uten nett ser livet veldig annerledes ut. Vil ikke bytte det bort. Men; jeg tror det er lurt å kjenne litt etter slik at bruken fortsetter å være positiv. Det er lett å la seg gli ut i noe som ikke er så positivt etterhvert.

      Liker

  7. Dette var en veldig fin tekst! Min oppfordring: Skriv fordi det gir DEG noe – skriv når og fordi det gir energi – da tror jeg balansen IRL / blogg blir levelig. 🙂

    Liker

    1. Jeg tenker sånn av og til, men så trenger jeg også å presse meg selv ut av og til og sette meg noen mål. Må unngå å støve helt ned, vet du. Tror ellers du har rett i det du sier!

      Liker

      1. Støve ned gjør du ikke. 🙂 Du har to levende blogger som jeg har fulgt en stund. Jeg liker best innleggene dine som kommer fra hjertet – enten det er gode eller vonde følelser – sinne, glede, tomhet eller frustrasjon! Stå på!

        Liker

  8. Jeg fikk litt klump i magen da jeg leste overskriften din, for jeg håper du ikke forsvinner helt eller slutter å skrive. Det gjør godt å lese det du skriver!
    Jeg strever nok innimellom med denne nettbalansen selv. Når jeg har mer overskudd (eller absolutt ingenting), så finner jeg gjerne noe annet enn folk og nett. Det kan bli for mye, i alle retninger. Spesielt når vi snakker så mye om sykdom, så kan jeg kjenne at av og til er jeg lei av å blogge om og snakke om det. At jeg kanskje heller vil snakke om bøker eller noe annet, og da finner jeg meg heller et forum å gjøre det på.
    Det må vel kanskje være sånn. Jeg opplever nettlysten som bølger som kommer og går, som noen ganger bruser og slår hardt innover stranda, mens det andre ganger er blikkstille hav.

    Liker

  9. Jeg må bare først nevne at jeg er veldig glad for at jeg kom over bloggen din. Det er lenge siden jeg har vært her nå, men du har vært i tankene mine. Jeg vil så gjerne lære mer om ME, men jeg har et usigelig tregt nett til tider og kommer ikke inn på hverken søkemotorer eller linker.
    Må si meg enig med Jonny på toppen her om at du skriver utrolig fint og jeg har savnet å lese deg. Men noen ganger er det lurt å velge som du sier. Eller sortere. Vi klarer ikke over mer enn det vi klarer. Nettet går ingen steder, og man kan alltid vende tilbake når man vil.
    Klemmer deg en fin kommende påske og ønsker om en fin vår. 🙂

    Liker

Hva tenker du?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s