Hvis jeg skal trekke frem én ting som jevnlig provoserer meg, så er det at stemmene som får plass i media alltid tilhører vellykkede mennesker som har nytt godt av sin suksess i lengre tid. De er alle sånne folk med gode stillinger som i verste fall har gått arbeidsledig et par måneder. Utover denne lille «feilen» se de alle glanset og mektige ut. Om de innrømmer svakheter eller vonde barndommer, så er det selvsagt noe de bare jobbet seg gjennom og egentlig er det noe de er glade for. Les gjerne mer om hva jeg tenker om posttraumatisk vekst (klikk på teksten for å lese).
Det fins riktignok unntak, som mødre som ikke klarer akseptere egne valg om å være hjemme med små barn, men som søker aksept utenfra. Eller når det er snakk om svære tabber Nav har gjort, eller tragiske ulykker som rammet brått og endret livet drastisk, er det noen som «står frem» som ofre.
Det som provoserer er at folk som meg, som ikke har en imponerende CV å vise til, men som er rammet av den tøffe siden av livet, ikke blir hørt.
Er jeg umyndiggjort som samfunnsdebattant fordi jeg har et sykdomsvedheng?
Vi er mange som sitter på mye livserfaring som er relevant i viktige samfunnsspørsmål, men vi blir knapt nok lagt merke til, med mindre vi snakker som ofre. En sterk meningsbærer skal liksom ikke være en del av utenforskapet, for ja, det er det vi ofte ses på – som noen som er utenfor det virkelige samfunnet. Er det rart folk føler seg mindreverdige?
Derfor treffer overskriften meg – hardt – og den er ikke min. Den er hentet fra bloggen plutselig rullestol, som reflekterer rundt nytteverdien vår og hvordan den påvirkes av å trenge mye hjelp. Vår verdi forstyrres av at vi oppfattes som brysomme. Hva kan vi bidra med, og hva er vår verdi når vi ikke betaler like mye skatt som mange andre samfunnsborgere?
Jeg har flere ganger skrevet om å stå utenfor, eller å bli plassert utenfor fellesskapet knyttet til jobb og en normal hverdag. Jeg har også sendt inn flere kronikker og debattinnlegg til de store nettavisene fordi jeg synes det er viktig at vi blir hørt, at vi får ta del i samfunnsdebatten selv om vi står litt på sidelinjen av det aksepterte. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger tekstene mine er blitt avslått. Jeg har spurt meg selv om hvorfor min stemme ikke er verdifull. Hvorfor er ikke mine perspektiver og innfallvinkler relevante for resten av samfunnet?
Vel, denne gangen ble mitt bidrag antatt. Jeg har publisert på Aftenposten.no! Jeg håper mitt bidrag blir mye lest og at det kan inspirere andre til å mene under offentlighetens lys. Jeg mener at vi trenger mange stemmer fra folk som lever litt annerledes, men likefullt verdige liv.
Jeg håper du vil dele det og kommentere innlegget, enten her eller på Aftenposten. Hvis du gjøre det, bidrar du til at innlegget kommer ut til mange som ellers ikke leser Aftenposten, eller blogger som min. Jeg synes det er på tide at en alternativ stemme kommer inn. At noen viser at man ikke mister samfunnsengasjementet selv om man får en kronisk sykdom, som for eksempel ME. Det er på tide å balansere inntrykket av oss som er «offentlig ansatt» og vise at vi ikke er snyltere, men ressursrike og sterke, selv om vi viser svakhet og sårbarhet!
Hvis du er ny i denne bloggen, ønsker jeg deg velkommen! Du kan like bloggen på Facebook, følge den i wordpress eller via Bloglovin’.
Innlegget mitt i Aftenposten: Jeg teller ikke
Blogginnlegget til Carine: Nytteverdi
Melivetpaaslep 
Heia deg! Det NYTTER, altså! Gratulerer! Flott skrevet.
Når en stadig veies, av media, samfunn, nav, omgivelser, og alltid blir funnet for lett, kan en ende med å tro at man er akkurat det. For lett. Meningsløs. Men når ens egen person bobler av sterke meninger og en VET at en betyr noe, selv om man ikke bidrar på akkurat den måten man hadde tenkt og gjerne ville, da trenger man å bli hørt! Glad du ble hørt denne gangen.
Vi har alle ytringsfrihet og stemmerett.
Noen ganger føles det allikevel som om vi fortsatt befinner oss på tiden da kun menn i fast arbeid hadde stemmerett, mens kvinner (,Gud forby!) skulle tie duknakket i forsamlinger, og hverken arbeide eller bruke stemmen eller stemmerett. Er samfunnets «tapere», vi som ikke bidrar, den moderne tids kneblede?
LikerLiker
Du ser den skjeve fremstillingen og presentasjonen du også?
Jeg opplever at folk i vår situasjon ofte bare får en stemme i kriser, men kanskje det er som lille labyrint sier, at det handler mer om å gi seg selv en stemme og bruke den – også i saker som ikke handler om det nære. Vel, det er ikke det lille labyrint sier, men det jeg har lært av hva hun sier! Rett skal være rett.
Kanskje vi mer må løfte oss selv opp? Noe å tenke på det der, om jeg trøkker ned meg selv og om andre også gjør det samme mot seg.
LikerLiker
Kjære deg! Gratulerer med å ha fått inn kronikk i Aftenposten, og så fint du skriver, og så viktig. Jeg har delt det på min facebookside, og også linket til bloggen din. Jeg syns du er fantastisk til å skrive om ME, om livet som det er, uten å legge noe imellom. Jeg holder veldig mye igjen på min blogg når det gjelder å skrive om sykdommen vår/min. Men synliggjøring, vise at vi er der, og kanskje etter hvert og langsomt vil vi bli mer hørt. Å falle utenfor fellesskapet, ha så mye utmattelse, smerte eller hva vi har av symptomer, alt i alt en stor, tung og tøff «pakke», og på toppen som skal du bli refusert, men ikke denne gangen, HURRA!! Så bra!! Jeg har lyst til å skrive et blogginnlegg hvor jeg både linker til aftenposteninnlegget ditt og til bloggen din hvis du syns det er ok? Men vi er overhodet ikke samfunnets tapere! Vi bidrar vi, på vår måte, og kanskje ikke det ses så godt av en selv og heller ikke av andre, men vi gjør det. Det er så mange syke mennesker, mennesker som har falt utenfor, og til syvende og sist er det et tap for SAMFUNNET å overse alle de ressursene vi har! Vi er nemlig ikke uten ressurser selv om vi er syke, og vi har heller ingen mindre verdi som mennesker selv om vi er syke. Og hva er egentlig å bidra til fellesskapet? Er det kun å tjene penger, være vellykket i yrkeslivet som teller? Nei, heldigvis ikke!! Beste hilsen Kjersti
LikerLiker
Skriv gjerne blogginnlegg med lenker til Aftenposten og her, supert om du legger igjen lenke til innlegget ditt her!
Jeg må svare mer en annen dag, for her stopper det litt opp nå.
—
Nå er det «en annen dag»!
Jeg liker ikke «taper»-stempelet, tenker at alle har mye bra, men at det noen ganger kan være vanskelig å oppdage det selv. Å skrive kronikker og delta på den måten, blir et slags krav om synliggjøring og ressurser, at vi er mer enn det som ble tatt fra oss. Jeg savner ofte stemmene til dem som ikke får plass og ønsker derfor at journalister tenker alternativt når de leter etter kilder. Det var mye av mitt poeng.
Å kunne blogge er en befrielse!
Hvis du ser denne og har skrevet innlegget ditt: Legg gjerne igjen en lenke til det!
Ønsker deg en god helg!
LikerLiker
Aller først; gratulerer med kronikk i Aftenposten! Vær stolt!
Jeg vet rett og slett ikke om jeg er enig. Jeg lurer veldig på hvilken samfunnsdebatt du føler du blir utestengt fra, og vet du om det er fordi du er syk? Flere av de viktigste stemmene jeg vet om og har blitt oppmerksom på de siste årene er slett ikke mennesker som jeg tenker er noen glanset vellykket elite. Du sier i kronikken at skal man bli hørt må man være noen, men hvordan blir man noen? Alle starter ett sted, og det tar tid. Så fortsett Anne Helene. Send inn kronikker og fortsett å rope. Men jeg synes det vil være synd å undergrave stemmene til de som snakker om sykdom eller NAV, eller omveltende livsendringer til å stå frem som ofre.
Det viktigste er kanskje ikke å bli hørt av så mange, men at man treffer de man når?
LikerLiker
Enig med deg i at det viktigste nok er at man treffer dem man når, men noen ganger kjenner jeg godt at jeg vil bidra mer og da står jeg der ganske aleine og vet ikke hvordan jeg skal nå frem. Debattinnlegget handler ikke om meg, selv om jeg bruker litt av min historie og erfaring i teksten. Jeg ønsker meg litt andre perspektiver enn de som vanligvis blir brukt, og ofte ser jeg at folk som har levd litt på utsiden av det etablerte, har mye bra å komme med som utfyller saken. Da lurer jeg på hvorfor slike innfallsvinkler til ting ikke blir brukt i større grad. Jeg er ikke redaktør, så jeg kan ikke svare på hvordan innleggene vurderes og hvorfor de forkaster dem som ikke blir publisert. Jeg synes ikke avisene er tydelige på det, så der er det lite å lære.
Å være syk eller trenge Nav-systemet er ikke nødvendigvis å være et offer, det kommer helt an på innfallsvinkelen og fremstillingen. Ingen er bare, og jeg kunne ofte ønske meg et mer helhetlig bilde av saker og mennesker – nettopp for å unngå båssetting og stigmatisering. Og for å skape et raust og inkluderende samfunn.
Takk for konstruktive tilbakemeldinger som jeg vokser på!
LikerLiker
Utrolig bra skrevet Anne-Helene! TAKK 🙂 Deler og ønsker deg og dine en god helg!!! Varm klem fra Rebecca
LikerLiker
Da ble det plutselig neste helg.. med riktig vær ute, blir den nok bra!
LikerLiker
Hei!
Håper du fortsetter å sende inn kronikker, for du har noe på hjertet og skriver godt. Leste også innlegget du lenka til, det var tankevekkende. Jeg leste nylig et intervju med artisten Maria Solheim, som la musikken på hylla og fikk jobb på søppelfyllinga. En svært så nyttig jobb, der hun også fikk tid til å reflektere rundt all søpla vi legger igjen etter oss… Det var også litt artig å lese om reaksjonene til folk når de så henne i den nye situasjonen.
LikerLiker
Jeg tror alle har godt av å gjøre noe helt annet enn de vanligvis gjør, altså å utfordre seg selv. En ser gjerne annerledes på ting når en vender tilbake til sitt eget liv etterpå.
Takk for oppmuntringen!
Jeg er nok en som alltid vil engasjere meg og som gjerne vil ha et ord med i laget, så flere kronikkforsøk kommer. Veldig kjekt å ha blogg, for her kan jeg publisere uansett.
Ønsker deg en ritkig god helg!
LikerLiker