Jeg begynner så smått å ta innover meg hvilken dag det er og hva som nærmer seg. Tre små bokstaver med uvant innhold, som sniker seg fremover som en sulten tiger.
Tiden med de tre bokstaver er ikke til å unngå, den tvinger seg på og tar seg til rette. I min søken etter ro og det jeg trenger mest, henger jeg på nettet og slipper ikke taket. Så leser jeg
Noen ganger kan det være greit å legge våre egne problemer til side og fokusere på barna. Som for eksempel i julen.
Jeg prøver å ikke grine, prøver å rote frem ressursene og alle teknikkene og alle begrunnelsene for mine valg. Jeg forsøker å ikke være midtpunktet og ikke være den som setter dagsorden. Jeg forsøker å bare være en spinnvill ressursperson.
Men: Jeg får det ikke til!
Alt starter i hodet. Før kroppen kommer igang, har stresset over å ikke være en sånn en som setter ungene først (i betydningen den som stiller seg i bakgrunnen og gjør mange barnevennlige greier, som å ikke ta seg timelange pauser), begynt å spre seg til hele kroppen. Jeg blir urolig og ufokusert, kjemper mot en følelse av avmakt og blir irritert og enda mer ubrukelig enn jeg vanligvis er.
Når voksne .. prioritere(r) egne behov vil det alltid sitte igjen noen skuffede barn – store og små.
Jeg har stort behov for å finne løsninger. Å bare godta at det er sånn, ligger ikke for meg. Jeg valgte ikke sykdommen, men jeg kan i varierende grad velge hvordan jeg forholder meg til den. Hvordan jeg forholder meg til den, henger sammen med hvordan ungene har mulighet til å mestre sin sorg, sine savn.
Det er likevel vanskelig å akseptere at det er sånn, at jeg trenger så mye tid, at jeg ikke kan «prioritere» ungene på klassisk vis. Min måte å prioritere dem på, merkes ikke fordi det er en indre visshet. Slik jeg bygger opp energien og prioriterer for å bli best mulig, er det bare jeg som forstår meg på. For andre virker det rart, jeg vet det.
Det er likevel vondt å se stor sorg og vite at jeg dens opphav. Det er vondt å ikke kunne utsette hvilingen, men måtte gjøre den hver dag i altfor lange strekk.
Det er bare det at den dårlige samvittigheten ikke løser noe som helst, tvert imot stjeler den mer energi og fokus og den forverrer situasjonen.
«Jeg inviterer voksne til å ta aktive valg til barns beste denne julen», sier Heine Steinkopf. Det dreier seg om å fokusere på barnas ønsker og forventninger. Ikke til dyre gaver, men til tilstedeværelse og kjærlighet. For noen handler det om å forsake noe til fordel for barna, for andre handler det om å endre sine tanker om seg selv og sine nærmeste.
.. men jeg klarer det ikke! Jeg er allerede presset, yter maks med det langsiktige i tankene. Ingen får dyre gaver som kompensasjon, og de myke «gavene» forsøkes gitt hver dag. Klemmene og kosene er ikke reservert 23.desember til første nyttårsdag!
Jeg regner med at innlegget på Samlivshelse er rettet mot folk som drikker «for mye», og som faktisk kan ta aktive valg om å la være, eller i det minste begrense inntaket. Likevel kjenner jeg at teksten treffer meg. For det handler også om meg. Jeg er også den forelderen som «prioriterer meg selv» og som ikke engang kan ta fri fra meg selv i jula – for ungenes skyld.
~~
Sitatene er hentet fra Samlivshelse, innlegget Vær et barn i julen
Melivetpaaslep 
Å ønske at noe skulle være, og ha mulighet til å gjøre noe med det, er ikke det samme. Å bare prioritere barna i jula, dvs hoppe over hvile, presse seg, gjøre for mye, vil jo også gå utover dem. De vil selvfølgelig ha en frisk mamma som kan være der helt for dem, men jeg regner med at de skjønner etter hvert at slik er det ikke. De vet sikkert at mamma trenger hvile – selv på julaften.
De julene sønnen min har vært hos meg etter at jeg ble syk har vi hatt besøk av 1-2 familiemedlemmer. Vi har hatt rolig julefeiring der jeg har vært mer oppe enn vanlig, men har vært nødt til å hvile også. Sånn må det bare være for jeg vil gjerne være litt tilstede resten av året også.
Håper dere finner en måte å få så fin julefeiring som mulig for alle på 😊 Jul blir det uansett!
LikerLiker
Takk for sitater og kommentarer! Jeg tenker at det gjelder oss alle – uansett hvor vi står i livet, uansett utfordringer og muligheter, så handler det om å gjøre det beste ut av det som er – for barna. Jeg kjenner meg så inderlig vel igjen i det du skriver, fra den tiden jeg selv hadde ME. Den første julen på sofaen et par timer før jeg måtte legge meg i mørket igjen. Ikke moro for noen, men sånn var det da. Det er en jobb i seg selv å klare å akseptere at «sånn er det for meg akkurat nå». Tro meg; jeg vet det er vanskelig!
Ja, det er fint å skåle sammen. Det er et rituale som er en viktig del av vår tradisjon. Jeg er mest bekymret over dem som glemmer at dette ikke er en fest for voksne, men for hele familien. Barna skal føle seg trygge og sett. Det skal lite alkohol til før oppmerksomheten endres og frykten hos barnet øker. Jeg ønsker alle, og spesielt barna en trygg og trivelig jul 🙂
LikerLiker
Reblogged this on Samlivshelse and commented:
Jeg takker for dine tanker ved å dele dem med mine lesere.
LikerLiker
Sårheten av å ikke kunne være helt tilstede for barna gjør virkelig vondt. Men det å få nok hvile og prioritere seg selv (i denne type situasjon der sykdom spiller inn) , blir vel til fordel for barna ved at man ikke blir enda dårligere. Desverre er det ikke mye til valg. Men fy søren det er kjipt!! Du har ved å skrive dette prioritert barna dine mye mer enn hva andre mange der ute gjør! Du bryr deg og ønsker deres beste,noe mange aldri gjør,og dette kjenner barn på. Men jeg skjønner selvfølgelig hva du mener. Jeg har erfart selv å ikke bli ofret en tanke av min biologiske far som er frisk som en fisk,men har tatt et valg som ikke gagner meg for å si det sånn.. En følelse jeg aldri vil gi mine barn..
Bra du lufter følelser som mange kjenner!
LikerLiker
Hei.
Jeg leste blogginnlegget ditt og forstår deg godt. Jeg har så lyst til å komme med en trøsteklem, samtidig så jeg så lyst til at du skal forandre fokus, slik at du ikke sliter med dårlig samvittighet. Det er bare bortkastet energi. Det har hjulpet meg å fokusere på det «lille» jeg klarer, det har hjulpet meg å forsone meg med situasjonen,det har hjulpet meg å bli venn med situasjonen og min egen sykdom, istedet for å fokusere på alt det jeg ikke får til eller har orket.
Jeg fikk ME i 1999, rett etter at jeg fødte mitt fjerde barn. Jeg var da i godt voksen alder, over 40… Mine yngste barn som nå er 14 og 15 år har faktisk ikke opplevd mammaen sin som frisk, altså før jeg ble syk. Allikevel har vi hatt fine og koslige julefeiringer sammen. Jeg har ikke foreldre, eller svigerforeldre som kan hjelpe til, fordi alle er døde, og familien vår bor på den andre siden av landet. Så altså vi har igrunnen stått disse årene ut, uten noen form for hjelp fra andre. Vi søkte om hjemmehjelp, men fikk avslag, men jeg har en fantastisk mann som jeg vil belønne for sin smidige måte å være på og å samarbeide på. Sammen har vi klart å skape rammer som har fungert og som har vært trygge for barna.
Hos oss er stua en «sykdomsfri» sone. Jeg har hatt et eget arbeidsrom m/seng i annen etg. hvor jeg har trukket meg tilbake… For barna har jeg da vært på arbeidsrommet mitt. (-det høres liksom litt greiere ut enn i sykesengen 😉 )De behøver ikke å vite om jeg ligger rett ut eller om jeg jobber, har jeg tenkt. I en periode på 1 1/2 år var jeg så og si sengeliggende og dette var en veldig tung tid for min mann. Men han har vært enestående. Han tok dem med i svømmehallen, på skitur og fjellturer og fisketurer og jeg tror ikke de har lidd noen nød.
Jeg har i tillegg til ME fått en kreftdiagnose. Vi valgte å presentere en light utgave for barna. Dette for å skjerme dem. Kanskje feil, vil noen si… Vi har valgt å fokusere på det hyggelige, det trygge og det gode sammen med barna. Jeg tror de har hatt det veldig godt. Mamma har alltid vært hjemme, hver dag de kommer hjem fra skolen. De har en mamma som er kjærlig og viser masse hjertevarme.
I julestria har jeg meldt meg helt ut. Jeg har ikke bakt en kake. Det eneste jeg har gjort er å henge opp julestjerna i vinduet. Jeg tror det er viktigere å bruke kreftene på å skape en varm og hyggelig atmosfære, enn at det blir ryddet så himla mye, at det bakes, at det blir teaterbesøk, kinobesøk og alt det der som alle bruker så mye tid og penger på før jul.
I stua tenner vi masse lys og sitter sammen under varme pledd og koser oss i sofaen. Vi synger og spiller sammen. Jeg har liksom ikke behøvd å si så mye eller være så aktiv, men jeg har alltid gitt dem en god armkrok å sitte i. Vi koser oss i hverandres selskap. 🙂
Jeg husker da jeg fikk kreft så sa legene til meg;…I stedet for å bli redd og fortvilet, så prøv å tenk hvor heldig du har vært for at det ble oppdaget på et tidlig stadium. Det hjalp meg veldig å flytte fokus. Så jeg tror at i stedet for å fokusere på alt det jeg ikke rekker eller får til, så fokuserer jeg på det får til. Og jeg tenker at det er godt nok. Dårlig samvittighet er bortkastet energi. 🙂
Jeg ønsker deg og dine ei riktig god jul! Sett deg ned med et deilig pledd, og en kopp gløgg, tenn noen stearinlys og nyt stemningen. Drit i alt det der andre. Det er bare materielle ting. Bruk heller de få kreftene du har på å skape en god stemning, atmosfære, mye viktigere enn hybelkaniner, hjemmelagde kaker og alt det der…
Lykke til! Smil
Klem fra meg.
LikerLiker
owha, jeg trykket visst litt for raskt på enterknappen og det ble en del skrivefeil…sorry 🙂
LikerLiker
Så fint du skriver. Det er sårt å ikke orke mer eller å ha ett valg. Men det blir en bra nok jul uansett.
Jeg fortalte en god venninne at jeg har dårligere dager og at jeg kanskje trodde det skyldtes julestria. Har du vasket spurte hun. Nei sa jeg. Har du bakt? Nei. Og ikke har jeg handlet og allikevel føler jeg at julestria slår beina under meg og da jeg leste teksten din så forstod jeg litt hvorfor, det er alle tankene, ønskene, drømmene, burde og skulle ha.
Håper du har noen gode stunder!
LikerLiker