Leve med ME

Falt sammen – når sykdommen setter preg på utseendet

Den blide jenta (som en del påstår er dame), ser ikke lenger så frisk ut. Hun har blitt pløsete i ansiktet, huden viser tegn på elendig kosthold og dårlige innevaner og øynene titter sløvet ut fra et svært støvet loft.

Det er blitt synlig hva de siste ukene har inneholdt, forfallet er markert.

Det er ikke akkurat noe som løfter meg opp, men heldigvis er det heller ikke noe jeg legger merke til, som regel. Å titte på meg selv i speilet er verken interessant eller særlig oppmuntrende. Så jeg lar være.

Likevel betyr det noe, det å se ålreit ut. Å kunne narre noen til å tro at en faktisk har en jobb en mestrer og kanskje til og med er god i. Å bli regnet med. At noen antar at en er en sånn person som virker som hun skal – ikke en slags feilvare.

Det er lenge mellom hver gang jeg møter nye mennesker som kan anta noe som helst. De fleste jeg treffer sitter gjemt bak hver sin skjerm. Kanskje de ser ut som meg.

Jeg vil gjerne se godt ut. Ikke fordi jeg er spesielt opptatt av mitt ytre, men jeg vil heller ikke skjems. Flere år var utseendet mitt så preget av sykdommen at jeg helst bare ville gjemme meg bort, selv om jeg orket noe mer. Det er jo ganske dumt.

Jeg vil heller se så bra ut at folk ikke kan forestille seg at jeg ikke er frisk, enn å se matt og slitt ut. Jeg skjønner ikke hvorfor folk blir lei seg over kommentarer på hvor friske de ser ut. Det er hell og lykke, tenker jeg.

21 kommentarer om “Falt sammen – når sykdommen setter preg på utseendet

  1. Så fint å lese noen ord fra deg i dag for jeg tenkte på deg i morges og lurte på hvordan du hadde det.

    Jeg skjønner hva du mener, jeg lengter etter å se fresh ut, men hører stadig at jeg ser godt ut. Kanskje de forventer seg noe værre? 🙂 Jeg er allikevel imponert over at forfallet ikke er større etter all den tid uten bevegelse og frisk luft bare en sjelden gang.

    Jeg håper adventen byr deg på smi friminutt og noen gyldne øyeblikk.

    Liker

    1. Folk ser ikke hvordan jeg kjenner meg og ofte kjennes det annerledes ut enn det ser ut. Jeg vet hvor godt det er å gå en rask tur, følelsen som setter seg i kroppen er velvære!

      Jeg ser endringene, særlig på vinterstid, og det tror jeg andre også gjør dersom jeg skulle vist et før og etter-bilde.

      Ønsker deg også en fortsatt god adventstid!

      Liker

  2. Det er absolutt trist når sykdommen setter så tydelig spor også på utsiden. Ansiktet er ikke helt «meg selv» lenger….
    Likevel er jeg takknemlig for sminke, for muligheten til å jukse litt, og se freshere ut enn jeg er på innsida.

    Liker

  3. Enig med deg! Det betyr mye å se ok ut. Jeg går derfor stort sett i skjørt eller kjole. Kjekt å føle meg litt pyntet 😊 Sminke når jeg stadig vekk må i senga synes jeg ikke er noen vits.

    Synes også det tar tid å venne meg til den «nye» kroppen min. Den har blitt mye tynnere for min del, men det er så uvant og ikke helt meg. Heldigvis kan jeg fremdeles se litt muskler her og der og med så mye hvile jeg har hatt de siste årene, synes jeg kroppen har holdt utrolig godt. Prøver å holde fokus der i steden for så mye på utseende 😊

    Liker

  4. Hadde jeg tålt det, hadde jeg sminket meg litt når jeg skulle ut. Hjemme er det kosebukser og en sliten bluse som råder, joda, man er ren og pusser tenner og smører med ansiktskrem, men thats it. Jeg skulle gjerne sett freshere ut når jeg er ute blant folk. Ikke for å lure noen til å tro at jeg er frisk, men for å ikke se så himla rasert ut. Det er ofte sånn jeg føler meg ivhertfall. Når man føler seg sånn er det sikkert noen som oppfatter en sånn også. Jeg syns du er flink til å se fresh ut de gangene jeg ser deg.

    Liker

    1. Det er ikke noe ok å se ut som et takras, når en allerede føler seg som en dass.. haha..

      Så kjekt at du synes jeg ser fresh ut, det skyldes nok at jeg har vasket håret dagen før og er lykkelig over å slippe ut et par timer. 😉

      Liker

  5. Huff, det er så leit når det føles sånn. Mitt problem er at jeg har lagt så på meg og vantrives veldig med det. Jeg spiser ikke så mye,men helt feil,og har ikkeno fysisk aktivitet. Jeg får høre endel at «men du ser jo så bra ut » ! Da har jeg gjerne hatt overskudd til å ordne sminke og hår (det har vært yrket min i mange år), men jeg er en av de som på en måte blir litt lei eller hva jeg skal si (altså om det å se bra ut). Og det er fordi at ser man bra ut er det ofte relatert til at man har det bra. Men det stemmer ikke! Jeg er ikke bra,men ønsker selv å føle meg vel endel ganger jeg går ut og gjør meg til syne.Og da ordner jeg meg litt mer enn å gå i den stygge hvite joggebuksa mi med sidrompe og knær f.eks. Men det er i hovedsak for min del og langt i fra noe dagligdags. Hadde endel kjente sett meg i hverdagen tror jeg de hadde blitt overrasket. Min onkel har alvorlig kreft og har hatt det endel år, glad for at vi har han enda. Han er også frustrert over å stadig få høre hvor bra han ser ut,og han er en mann som ikke stæsjer seg opp. Tror at når man er alvorlig syk så ønsker man at andre skal se/skjønne hvor tøft det faktisk er,og dermed kan kommentaren » du ser så bra ut» føles som at man ikke hel forstår alvoret. Godt mulig dette er feil,og at man er litt ekstra sårbar. Det bør ikke bli slik at man ikke blir tatt på alvor fordi man ser «normal» ut. Men det er forskjellige måter å si det på, og hvordan man har det selv og hvordan de som sier det er,avgjør mye. Jeg ønsket deg alt godt, og skjønner din frustrasjon over å føle/være annerledes enn seg selv. Det er sårbart og vanskelig. Klem fra meg.

    Liker

    1. Noen ganger kan bemerkninger om hvor bra en ser ut bety at den andre tror helsa er bra – at det indre og ytre sammenfaller. Da blir slike utsagn en mistenkeliggjøring.

      Det er jo stor forskjell på hvem som sier det, tenker jeg. Noen har stor innsikt og vil bare si noe pent. Jeg får det ikke bedre dersom jeg føler meg elendig og noen skulle bemerke at jeg så slik ut også.

      Det handler vel mest om hva en legger i det?

      Liker

  6. Så fint sagt, og mange fine kommentarer. Jeg føler så til de grader at sykdommen har herjet med utseendet og fremtoningen min at jeg ikke kan forstå at det hevdes at ME er en usynlig sykdom..

    Liker

  7. Ja, helt enig! Det er godt når andre sier en ser bra ut! Selv om en føler seg elendig bak masken. En ønsker hverken å bli syntes synd på, eller å se syk ut. Utseende betyr uendelig mye! Med min diagnose (Parkinson) betyr en slik uttalelse fra andre ALT.. For meg er det kroppsholdningen som forteller sterkest at det står dårlig til, en kan bli krokete og bevegelsene blir sakte. Men også ansiktsmimikken kan stivne. DA syns det ikke om man smiler..Forfengelighet er også uavhengig av alder. Derfor blir jeg til og med glad for hver gang noen sier jeg ser godt ut. (Enda det kan høres ut som folk syns jeg har lagt på meg!)

    Liker

  8. Så fint skrevet! Jeg ser meg selv i speilet og ser SYK ut. Skulle virkelig ønske det ikke var slik men det er ikke mye å gjøre med det. Fint at du tar opp dette temaet. Fortsatt fin dag til deg og god bedring framover!

    Liker

    1. Trikset er å se på seg selv på avstand, hvis man absolutt må. Nærbilde kan skremme vettet av hvem som helst!

      Ønsker også deg en fin adventstid (det er visst ikke så mye igjen av den..)

      Liker

Hva tenker du?