Hva gjør man egentlig når pausen man bevilget seg, ja faktisk en hel stille-uke, sklir utover neste og ikke stopper å flyte?
Når det presser på og verden faller sammen mens man prøver å stable seg på beina og tro på at de holder, men så gjør de ikke det.
Hva gjør man når døren er boltret igjen og alt som er der inne brekkes opp i biter og slenges fra hverandre i langsom fart?
Når de elementene en definerte som livet sitt slutter å ha kontakt med hverandre, når man lurer på hvor mye man kan be om hjelp, men ikke er sikker på hvem man kan be.
Hvordan legger man det til sides og klarer å bare være i det man ikke vil være i?
Melivetpaaslep 
Jeg vet ikke. Sier du i fra hvis du finner ut? Klem ❤️
LikerLiker
*liker*
LikerLiker
Det er vel på sånne dager det gjelder å bare holde ut? Klem ❤️
LikerLiker
Jo, men jeg er så dårlig på det.
LikerLiker
Jeg skulle ønske jeg hadde noen gode svar til deg, men det har jeg ikke. Vi vil så gjerne lykkes med å se det beste i situasjonen. Skyve unna alt det vonde og ha det bra, selv når ting er vanskelig. Men innimellom går det bare ikke, så da må vi vel bare akseptere at ting ikke alltid er bra og heller bare tenke at før eller siden blir det bedr igjen. Klem
LikerLiker
Det har du rett i, Miss Ducky. Og hvis jeg kunne sett sluttdatoen på akkurat denne perioden, ville det blitt lettere å akseptere. Iallfall dersom den kom raskt.. En dårlig periode som strekker seg over måneder er liksom ikke særlig oppløftende, så da kan en likegjerne ikke vite..
Håper det går bedre med deg! Veldig fint å se deg!
LikerLiker
Jeg skjønner hva du mener i forhold til en sluttdato. Hadde vi vist når det ble bedre, hadde det kanskje vært lettere å bite tenna sammen. Lettere å tenke at man bare må holde ut noen dager elle kanskje noen uker til før det bli bedre. Nå ting er tungt og man ikke vet når det blir bedre igjen, føles det gjerne håpløst og endeløst. Det er ikke så lett å være fornøyd med at du holdt ut enda en dag, når du ikke vet om det var en av de ti eller en av de hunde kjipe dagene du skal ha fremover. Men samtidig som du sier: om sluttdatoen er langt unna, er det kanskje best å ikke vite. Da er det kanskje like greit å bare flyte med så godt man kan.
Jeg ser på det du skriver, både i innleggene og i svarene på kommentarene, at du har det veldig vondt nå(med mindre jeg tolker det helt feil da, det kan man aldri vite med sånne ME-hoder..). Jeg håper du har noen du kan snakke med om det vonde. Noen du kan snakke med uten at det ender med at du føler deg sytete/belastende/negativ/etc. Ikke fordi jeg tror så mange har gode råd å komme med, men fordi jeg vet hvor ensomt det kan være å ha det vondt. Kanskje hjelpe det ikke så veldig å snakke om det, men i hvet fall for meg, er det en viss trøst i at noen andre vet at ting er vondt. At jeg slipper å føle at jeg sitter med alt det vonde alene.
Tenker på deg og håper ting snur snart!
Klem
LikerLiker
Takk, Miss ducky!
Han jeg bor sammen med kan fint brukes til formålet (!), så ja, jeg prater ut når jeg klarer det. Ikke alltid det går fordi stemmen blir borte. Når jeg heller ikke klarer å skrive, har jeg det vondt. Bare en liten lettelse i det, gjør at ikke alt blir stengt inne i meg og da blir alt mye bedre. Tror det er essensen: Om det vonde får ligge i fred eller om det slippes ut for å gjøre presset lavere eller plassen til det gode større.
Jeg trenger ikke så mange råd, akkurat, det handler mer om å komme seg ut av og forbi den dårlige perioden. Noen ganger er spørsmål en slik vei.
Takk for omtanken!
LikerLiker
Man tenker at en dag blir det bedre, og så må man bare vente på den dagen. Den kommer jo!
LikerLiker
Ja, men kan den ikke skyndte seg?
LikerLiker
Mange spørsmål men ikke lett å finne gode svar utenom: Hold ut! 🙂 Tror forresten du er ganske flink på dette. Men jeg skulle gjerne ønsket meg selv enda litt mer tålmodighet!
LikerLiker
Jeg er ikke så flink når jeg har det tyngst, da har jeg det vondt. Jeg er mye bedre på å leve med ME når jeg har frihet til å skrive og samhandle, selv om det er i reduserte former.
Hold ut – det er vel nettopp det det handler om!
LikerLiker
Ja hva gjør man? Sier som Johnny: Hold ut! Men jeg skulle også gjerne visst hvor lenge.. Styrkeklem til deg ❤
LikerLiker
Takk for klemmen!
LikerLiker
Åh så leit at det skal være sånn. Du gav meg tips om å være flink til å ta imot/be om hjelp, og håper du klarer det samme selv. Det føles så uendelig tungt å ikke vite om enden på den dårlige formen. Huff så mange runder jeg har hatt med meg selv. Jeg har heller ikke de store rådene å komme med, men jeg vil igjen si at det å lese på bloggen din, og de hyggelige kommentarer fra deg gjør det lettere for meg,da jeg finner trøst i «fellesskapet». Håper på mye bedre dager for deg.
LikerLiker
For å få hjelp, må man spørre om hjelp og det er ikke lett når alle ut-kanaler er blokkert. Men: Det er stor forskjell på å få hjelp «innenfra» – altså fra dem man deler hus med, og «utenfra». Det første er ikke vanskelig.
Det er vel derfor jeg blogger, for å slippe å forholde meg til presset alene, men dele det og kjenne på at andre har det likt og gjenkjenner det jeg skriver om. Da blir det lettere å bære.
LikerLiker
Vonde dager og tider er tunge å bære, og nettopp i disse dagene er det en velsignelse å kunne dele. Jeg tror at byrdene blir lettere når man har delt, selv om smertene og alt det andre stadig er der. De tyngste periodene er de hvor jeg ikke klarer å dele, når jeg lukker meg selv inne bak boltrede dører, når jeg tenker at de som er nærmest har hørt nok om min elendighet og at jeg må slutte å klage og syte, at det er måte på hvor mye jeg kan/bør lesse over på dem, at de må være så inderlig lei både meg og min sykdom. Men når begeret er fullt og renner over, når tårene strømmer og ordene kommer, da skjer det noe. Jeg vet ikke hva det er, for jeg blir ikke friskere, men alt blir litt lettere å holde ut. Så om man deler i ord, med talte eller skrevne er jeg sikker på det er av det gode.
Vi må huske på at den veien vi går har vi ikke valgt selv, men vi er likevel nødt til å gå den, men vi behøver ikke gjøre det helt alene.
Veien kan være kronglete og mørk, den kan ha mange bakker og omveier og det finnes ingen snarveier, likevel må vi gå den. Så mitt råd er bruke ordene, Ordene har en makt vi ikke skal undervurdere.
Om det kan være til noen trøst eller oppmuntring så vil jeg gjerne takke deg for at du deler av dine tanker, det får meg til å tenke tanker jeg ikke visste jeg hadde. Det får meg til å se i perspektiv, og det gir meg trøst. Det hjelper meg å skape mening i det meningsløse, og det viser meg at jeg ikke er alene, så hold ut og tro at veien plutselig ligger badet i sol og er usigelig lett å gå.
Skulle inderlig ønske jeg kunne trylle!
LikerLiker
Hei Marit!
Å sende ut noe av det vonde, er helt klart veldig viktig. Noen ganger er jeg litt redd for å bli oppfattet som sutrete og tung, for jeg skriver ikke bare for meg selv (dette er tross alt en blogg), men jeg vet at tekstene gir noe og ikke bare suger ut andres glede og overskudd, så da fortsetter jeg å publisere (de som opplever det slik får ta en pause for sin egen del). Takk for at du leser!
Ikke alt kan få ord med lyd, å bare skrive er en slags medisin og ofte min eneste vei ut. Andre ganger er andres tekster min eneste lytter (du vet: når du leser dine egne følelser i andres skriverier).
Så takk for at du gjør det lettere å være meg!
LikerLiker
Bare en liten holdutklem 🙂
LikerLiker
Takk for klemmen!
LikerLiker
Hold ut – det blir bedre. Tenker på deg og føler med deg. Det er vondt, tungt og vanskelig – håpløst rett og slett. Men det blir bedre 😊 i mellomtiden sender jeg en holdutogikkegidegklem 😉 håper du finner bittelitt trøst i at vi er flere som tenker på deg. Hang in there 😊☀️
LikerLiker
Ja, det gjør jeg. Og jeg håper at det jeg skriver i bloggen kan gi noe til deg og dere, selv om jeg ikke alltid legger igjen spor på deres nettsteder. Gjensidigheten kan noen ganger være vanskelig å få til.
LikerLiker
😊 tenk på deg selv først. Vi er nok mange som ikke alltid legger igjen spor – det hender ofte det holder å lese og noen ganger ta ting innover seg. Og når formen er der og man har lyst og ork legger vi igjen synlige spor. Imellomtiden er vi der alle sammen på en eller annen måte. Håper vi alle finner noe som bringer glede / lys / lyst / trøst / inspirasjon / informasjon. 😊
LikerLiker
Jeg er så lei av å tenke på meg selv først!
LikerLiker
Sikkert derfor jeg ikke klarer det 😳 lettere å tenke på andre…..
LikerLiker