Leve med ME

Jeg må huske det

Når verden stenger meg ute og luller meg inn i søvn midt på dagen uten å lukke øynene mine, da må ikke tankene stoppe opp eller fingrene stivne.

Når jeg tror jeg glir inn i en fire måneders sørgeperiode, da må jeg ikke falle, men huske på alt jeg fikk til.

Når tankene nesten ikke flytter seg og avstanden mellom tastene og tankene er stor, da må jeg ikke stivne og skremmes, men huske på at også dette går over. En gang.

Når alt er over, så er ikke alt over: jeg har bare blitt satt på vent en stund.

Dette ordner seg, dette retter seg. Jeg står snart igjen.

Snart våkner tankene og finner veien ut. Jeg må trøste meg. Jeg er jo her, ennå.

Det er bare det at alt blir glemt, inntil videre, det syltes og hermetiseres uten at jeg gjør noe som helst.

Jeg glemmer hva jeg kan, glemmer hva jeg skulle, glemmer hva jeg ikke gjorde.

12 thoughts on “Jeg må huske det

    1. Dette er heldigvis bare en midlertidig dvale, jeg er takknemlig for alle øyeblikkene jeg får. Når øyeblikkene blir til perioder, forsvinner alt jeg har å klage over.

      Ønsker det beste for deg, TanteLappe!

      Lik

  1. Det er så lett å glemme alt vi har gjort og alt vi er…kanskje er det fordi vi er konstruert slik at vi lever i nuet…det ligger jo i vår natur å leve her og nå og ikke i fortiden.

    Det er lett å glemme hva man er verdt og alt det man faktisk kan når hverdagen stort sett har samme farge hele tiden.

    Håper du får gode dager framover!

    Lik

    1. Jeg kjemper hele tiden mot monotonien, drar meg bortover gatene og nekter å la meg sope opp. Jeg vil og skal framover! Synes ME-en tar nok, så jeg jobber for å finne alle gliper og sprekker jeg kan for å smette ut og heise frem den jeg er. Begrensningene som fins i meg personlig, skal jeg iallfall utfordre!

      Tror ellers det er mye selvforsvar i å gi slipp på det dårlige som har vært. Å tenke på de dårligste periodene er temmelig kvalmende.

      Lik

  2. Ble så grepet av denne setningen:
    :»Når alt er over, så er ikke alt over: jeg har bare blitt satt på vent en stund».

    – Du har et så positivt syn, det er en gave. Vondt at hverdagene er så slitsomme, godt at du likevel evner å se framover mot noe bedre. Takk for at du gir oss så dyp forståelse av en sykdom som ser ut til å være mer vanlig enn vi har visst om. Og som vi vet alt for lite om.

    Lik

    1. Noe av det som skaper fortvilelse og bekymring er når jeg ikke klarer å se forbi det vanskelige, men stanser opp i det. Hvis jeg derimot ser det som kommer etterpå, blir det lettere å holde meg oppe mens jeg venter.

      Å forså hvorfor den dårlige perioden kommer, gjør det også lettere å akseptere og hente inn tankene om at det går over. Da blir det ingen trussel.

      Dette er en pakke til overlevelse for meg, som har tatt veldig lang lang tid å komme frem til.

      Takk for fine ord Anne Britt

      Lik

Hva tenker du?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s