Hvor går grensen mellom å verne sine nærme og å opplyse og bekjempe fordommer? Jeg vil gjøre det jeg kan for å verne ungene mine, men eier de min historie? Kan jeg fortelle noe om meg selv, uten at det også handler om dem? Jeg tror ikke det.
Det er vanskelige spørsmål jeg ikke kan ignorere, jeg må ta aktivt stilling til det og være bevisst. Jeg skylder meg selv og mine å vurdere før jeg publiserer. Hensynet til dem må alltid komme før hensynet til almennhetens behov for opplysning og informasjon. Det er ikke ett svar på spørsmålet om hvor den etiske grensen går, men jeg er iallfall sikker på at det ikke er riktig å basere en blogg på en annen person eller å skjule seg selv og la barna bære bloggen. Eller andre personer enn den som skriver.
Marit Christensen har skrevet bok basert på intervjuer med, og dagboknotater til, terrordømte Anders Behring Breiviks mor. Etterhvert som historien utviklet seg, opplevde Wenche Behring Breivik at den ikke lenger var hennes. Hun gjorde derfor det hun kunne for å stoppe boken. Dette jobbet hun for helt til hun døde. Er ikke dette et brudd på respekten for et annet menneske og en annen persons tillit, å likevel gi ut denne boken til tross for hovedpersonens motstand? Er det slik at den som aner en spennende og interessant historie i en annen persons liv, fritt kan skrive og publisere uten dennes samtykke?
Jeg har muligens overutviklet følsomhet for grenser og krenkelse av disse. Derfor er det ekstra vanskelig for meg å vurdere hva som er riktig å sette ord på. Jeg er ingen øde øy, med meg og mine fortellinger fra livet henger en del andre mennesker ved. Det jeg forteller om meg selv angår også dem.
Et menneske eier sin egen livshistorie
– sier Marit Christensen til nrk
Hva betyr egentlig det? Gir det meg rett til å skrive om ting som involverer andre mennesker, siden de tilfeldigvis er en del av min historie? Krever det samtykke, eller er jeg i min rett til å fortelle akkurat hva jeg vil slik jeg vil?
Jeg er såret, lei meg, skuffet. Jeg opplever at Tommy har brutt min privatsfære,
sier komikerens mor Anita Lindrup Bråthen.
Komikeren er Tommy Steine, som har satt opp et humorshow der han tar opp frykt og angst, mye hentet fra hans barndomsopplevelser. Det er hans opplevelser han tar opp, men når han gjør det sårer han samtidig moren sin, som ikke ønsker å bli en del av hans show. Alt ville vært greit dersom han sa ifra på forhånd, sier hun til media. Jeg kjenner ikke Tommy, men jeg vet at i en del forhold der det et er skjevt maktforhold i relasjonen, er det ikke mulig for den krenkede å si ifra. Betyr det at vedkommende skal holde sin munn lukket? At hans historie må vike for den andres behov?
Igjen spør jeg hvor går grensen? Er retten til å fortelle min historie større enn retten til privatliv for dem som er en del av historien?
Privatlivets fred har mange tragiske utfall, åpenhet er en bra ting! Undertrykking, overgrep, vanskelige livserfaringer (herunder sykdomserfaringer), eller hverdaglivets vanlige utfordringer, er temaer som trenger lufting. Det skaper også problemstillinger, for ved å lufte slike temaer forteller en samtidig historier om andre enn en selv. Disse andre har rett til å bli beskyttet, rett til et privatliv, det gjelder særlig mindreårige barn.
Vi har aldri rett til å krenke andre.
Den som ønsker å utfordre skadelige holdninger og destruktive handlinger, kan ikke gjøre det uten å hente historier fra det levde liv. Og det er nettopp her utfordringen kommer: Er min historie så viktig at det lar seg forsvare at mine nærmeste blir brukt?
En generell retningslinje er å holde seg til jeg-budskap. Det innebærer at man forteller om seg selv og sin opplevelse. Man kan lett unngå å bruke navn på andre involverte og på den måten beskytte andre, men mange vil likevel vite hvem som ikke får navn.
Foreldres viktigste oppgave er å beskytte sine barn, men er det barnas fremste oppgave å beskytte sine foreldre?
Lenker:
Se og Hør: Moren dypt såret over Steines humorshow
Nrk: Boken er en del av norsk historie (Marit Christensen)
Tidligere innlegg på bloggen:
Melivetpaaslep 
Dette er vanskelig. Hva tenker du om «skrekkeksempelet» Min kamp?
Som mamma til et barn med en sjelden sykdom kjenner jeg dilemmaet særlig nå når han begynner å bli eldre. Men betyr det at jeg ALDRI kan nevne mine erfaringer ang det å være mamma til et anderledesbarn på nettet? For det har jeg jo behov for. Det tror jeg faktisk sønnen vår bare får leve med. Jeg nevner ikke diagnosen eksplisitt, og skriver ikke om hans utfordringer, men han blir likevel synlig i det jeg skriver.
LikerLiker
Jeg har ikke lest Min Kamp, så det kan jeg ikke svare på, men generelt er disse biografiske romanene en trend og det er mange etiske problemstillinger som kommer opp i dems kjølvann.
Det er selvsagt en del forskjeller mellom litteratur og blogg, men til felles har de at vi kan skrive omtrent hva som helst, hvis vi vil, uten at motparten og dem vi omtaler kan gjøre noe særlig fra eller til.
Jeg er ikke sikker på hvor grensene går.
Det er klart at man skal ta hensyn til ungene og verne deres privatliv, men som du spør: Skal vi ikke kunne si noe som helst om det? Jeg tror ikke vi skal leke østers, vi må kunne snakke også når vi har utfordringer i familielivet, men balansegangen er vanskelig å se!
Det som er publisert, er publisert..
LikerLiker
Det er den gyldne balansen mellom personlig og privat. Når man beveger seg over til det private drar man ofte med seg de rundt i samme slengen..
Jeg har så mye jeg har kunnet og har hatt LYST til å dele når det gjelder barn og sorg, men av hensyn til eldste-mann kan jeg ikke uansett hvor nyttig det kunne vært for andre. Noen ganger er det rett og slett best å la være spør du meg.
LikerLiker
.. men hvordan kan jeg gjenkjenne de situasjonene der jeg ikke skal dele?
Altså denne bloggposten har mye ved seg, viser mange sider, derfor blir det mange svar også.
Jeg vet om mange blogger som har diagnoser som tema. Ofte kan det gjøre oss mindre fordomsfulle fordi vi lærer, men når er vi utleverende og når deler vi bare? Jeg synes det er dritvanskelig!
LikerLiker
Forskjell mellom å utlevere og dele er jo stor. Jeg forstår det slik at det er det jeg kaller privat og personlig.
Jeg kan bare svare for meg selv, og om jeg har tabbet meg noen ganger kan jo hende.. Jeg lar være sålenge denne lille tvilen sitter i kroppen. Da må det vurderes, modnes og formuleres. Føles det ikke riktig er det som oftest ikke det.
Etter det jeg har lest som du har skrevet synes jeg ikke du utleverer noen. Du skriver om dine erfaringer, opplevelser og tanker. Jeg synes du er flink å skille deg i bloggverden og deg i privat setting. For meg virker det som du har funnet balansen.
Og ja, det er dritvanskelig!
LikerLiker
Du peker på aktuelle problemstillinger her. Tabuer kan ikke brytes uten åpenhet. Men har en kjent og folkekjær artist som Tommy Steine rett til å utlevere sin mor, som ikke selv har valgt å være i offentlighetens lys? (Nå vet ikke jeg mer om dette enn det jeg akkurat har lest her.)
Og er historien til Wenche Behring Breivk så viktig for oss at boka om henne bør utgis mot hennes vilje? Er ikke det et maktovergrep? Utnytting av et sårbart menneske i krise?
I begge disse tilfellene er det en skjev maktbalanse. Ingen av dem har ønsket å være offentlige personer.
Du skriver at «Privatlivets fred har mange tragiske utfall, åpenhet er en bra ting!» Det er jeg enig i, men uthenging i media kan også få tragiske utfall. Det finnes eksempler på akkurat det.
Så det må ofte en avveining til, hvilke hensyn er viktigst. Åpenhet kan ramme uskyldige, utfallet kan bli annerledes enn hensikten var. Alle hensyn ble ikke tatt.
Vi er alle brikker i hverandres liv. Og det er av og til umulig å fortelle noe om seg selv uten å samtidig fortelle en annen persons historie.
Mange av oss har historier i våre liv andre kunne hatt nytte av å høre. Men vi forteller dem ikke. Prisen er for høy. Man vil ikke utsette sine nærmeste for belastningen. Og som du også sier, mindreårige barn har særlig rett til beskyttelse. Historien kan lett følge dem gjennom resten av livet. Og vi foreldre bør absolutt unngå å gi dem den belastningen med i bagasjen.
Så er det foreldre, søsken og andre nære relasjoner. Bør man ikke forsøke å gjøre opp med dem det gjelder før man går ut med historien? Det finnes flere farger enn svart eller hvitt. Det finnes flere historier enn ens egen. Flere synsvinkler. Når det gjelder barndom, har man sin egen opplevelse, og jeg har selv lyttet til mine voksne barns opplevelse av sin barndom. Den stemmer ikke alltid med min opplevelse. Og jeg vet at opplevelsen av min barndom ikke stemmer overens med min mors. Men ved å både fortelle og lytte (hvis motparten er villig til det da..) kan man få en større forståelse av hvordan det egentlig var. Åpenhet er viktig. Men viser vi åpenhet overfor våre nærmeste først og fremst, er kanskje det veien til å bryte tabuer. Og da kunne kanskje enkelte historier hvor noen føler seg uthengt i media vært unngått?
Dette ble en litt lang kommentar, men det var mine umiddelbare tanker etter å ha lest innlegget ditt – som jeg for øvrig synes var veldig godt!
LikerLiker
Ja, det er en skjev maktbalanse, men (nå må jeg frigjøre meg fra eksemplene i teksten, for.. ) en som er blitt krenket og som har vært utsatt for omsorgssvikt; skal ikke han ha rett til å fortelle sin historie? Om han har rett til det, kan det bli vanskelig uten å ta med de menneskene som var en del av hans krenkelseshistorie/barndomsfortelling. Herbjørg Wassmo har nylig kommet ut med ei bok der hun forteller om sitt liv. Denne fortellingen er viktig som en renselseshistorie, for at hun skal legge ting bak seg (slik jeg forstår henne i et intervju). Om hun ikke skulle få lov til å fortelle sin historie, ville overgriperne fortsatt å ha makt over henne. Vil ikke det legitimere hennes (som personifisering av alle som har behov for lignende uttrykk), «utlevering» av disse andre? For jeg tenker at den som har krenket, har hatt makt over «offeret» og dersom offeret fortsetter å tie og beskytte, så er det en livstidsdom. Det kan vi ikke gjøre mot folk.
Jeg tenker noen ganger at å ikke fortelle kan være en større belastning enn å gjøre det, at målet helliger middelet, på en måte.
Jeg synes du sier det veldg godt her: «Åpenhet er viktig. Men viser vi åpenhet overfor våre nærmeste først og fremst, er kanskje det veien til å bryte tabuer.» – denne må jeg tenke på!
Takk for lang og god kommentar, viktig!
LikerLiker
Men dersom vi er helt ærlige, handler det ikke like mye om frykten for at andre skal utlevere oss, som ønsket om å beskytte andre…???
LikerLiker
Du ser det som en gjensidig tillit, eller en slags stille trussel om at det jeg sier om deg kan slå tilbake på meg? Om det tenker jeg at dersom jeg bruker andre i mine skriverier, må jeg tåle at jeg selv blir brukt siden.
LikerLiker
Du tar opp et viktig og vanskelig tema her. I dagens samfunn settes ofte profitt opp mot privatlivet, og da er det ikke hensynet til privatlivet som vinner. Det finnes det mange eksempler på. Også i det du nevner.
Å skrive om seg selv involverer nødvendigvis andre, og hvor grensene går kan være hårfine. Noen ganger må man trå over noen grenser, men en må alltid la tankene på de en involverer i handlingene sine, ligge i bunn. Hva kan en fortelle uten å såre andre? Dette er selvsagt en vurderings – sak, men en hver som skriver offentlig, bør lage seg en konsekvensvurdering/ tenke igjennom dette på forhånd. Kanskje særlig når det gjelder hensyn til barna, foreldrene, ektefelle, kolleger osv. Pressens «vær varsom – plakat» er blitt ganske utvannet etter hvert. Og dette påvirker også andre som skriver, tror jeg.
Åpenhet om diagnoser er viktig, og når en går ut med slike historier, er det vel riktig å involvere de som en vet vil bli berørt. At en selv stiller seg åpen for hugg, er en ting, Noe annet er hensynet til de som blir dratt med.
Så ja, det kan være vanskelig å finne hvor grensene går. Hvilke hensyn som skal veie tyngst. For man kan ikke pakke alt inn når en forteller sin historie. Vi er alltid i en sammenheng.
LikerLiker