De nye dagene

Det er disse dagene jeg har for meg selv jeg skulle nyte, men jeg sitter alene og nyter ingenting. Igjen går timene til ganske lite. Jeg skriver som jeg alltid gjør og trykker «publiser» på noe av det. Når skriving er pusting, kan man ikke la være.

Det er et sted der inne som så fort blir fylt opp, av skrot og glede og inntrykk. Ganske snart må det tømmes, det må sendes noen signaler ut i verden, noe som sier jeg er. Det kjennes bare som om det jeg er blir mindre og mindre. Alt reduseres, bortsett fra kroppens størrelse, som ser ut til å øke desto mer.

Den gode, naturlige rytmen forstyrres og forskyves. Forsøkene på å løfte og trylle, blir med forsøkene. De tomme hverdagene alene i mitt eget hode, blir så mange og de vokser raskere enn jeg håndterer. Planer legges, planer skrinlegges, men idéene tar ikke slutt.

Hverdagen er tøff, hverdagen vraker det som holder meg oppe. Bitene jeg klistret på slites opp i limingen. Jeg skjermer meg fra andres tunge historier, kjenner behov for avstand. Jeg tåler ikke dette livet, alle de stramme strikkene, den lille tilgangen på surstoff og liv.

Jeg vil ikke klage, men hva gjør jeg når øynene er tørre og hjernen flyter i vannet som ikke renner ut?