Leve med ME

Gode livet; LA BESTÅ!

Det skjer så mange gode ting at jeg nesten blir litt svimmel. Jeg legger planer og gjør avtaler, skriver og høster alt det gode jeg klarer holde, men armene kjennes så altfor svake.

Jeg vet at det gode snart utsettes for storm, og at fundamentet er værsykt. Jeg tror jeg knuses når stormen kalt «hverdag» setter inn. Alt jeg har vokst på og bygd opp blir utsatt for mer enn det tåler. Jeg har sett det så mange ganger før.

Jeg er litt redd, men kanskje mest av alt for å være snill pike som oppfyller egne profetier om hvilken retning formen tar veien.

Jeg har mange ganger trodd at formen skulle knekkes av belastningene som ventet, men blitt overrasket over den uventede styrken, eller lageret av overskudd, som ble bygd opp i skjul. Det er en trygghet og en forsikring om at jeg ikke selv skaper den tilstanden jeg er i. Jeg er ikke mine forventninger alene.

Hver dag i en lengre periode har jeg hatt «hjemmekontor» etter frokost. Jeg har laget meg rutiner som gir meg det jeg trenger for å ha det bra. Jeg presterer og er det noe mer normalt enn nettopp det? Å prestere er å være viktig, å prestere er å gi og rekke utover seg selv.

Jeg er full av det gode, men kjenner en eldgammal murring som forsøker tvinge seg fram til bevisstheten, som insisterer på alvoret, som ikke lar meg leke og bestemme selv. Jeg tviholder på det jeg vil ha, skriker til murringen la meg være, om ikke mer så iallfall en stund til! 

Jeg er ikke klar for å slukkes, det er så mye som er ugjort og lengselen etter påfyll er ennå stor. Så mye som kommer inn gir enda mer som skal ut. Det har samlet seg i årevis og endelig har spåket vunnet og nyter seieren. De ordene som blir borte leter jeg ikke etter, men finner andre isteden.

Jeg trenger utveien min, trenger regien og alt jeg kan hente inn i livet, legge til det som er der fra før.

Jeg vil ikke skrotes, vil ikke overvinnes av de mørke månedene med innestengt luft og vegger uten farger. Jeg trenger mitt eget liv, trenger å skape det selv mens jeg ennå kan.

Derfor fortsetter jeg å lage planer og gjøre avtaler. Derfor fortsetter jeg å skrive og finne nye ord som sier omtrent det jeg ønsker og vil. Derfor tillater jeg meg å snuble og gjøre feil og kanskje bli liggende for en stund. Jeg orker bare ikke ta farvel med den gode formen, ikke nå og ikke senere.

Jeg tviholder på det jeg har.

9 kommentarer om “Gode livet; LA BESTÅ!

  1. Drømmer og håp med meningsfylte prosjekt, går hånd i hånd med sorgen. Jeg er helt enig med deg at det er viktig å prøve grenser, selv om man snubler iblant. Helt plutselig kanskje vingene bærer oss mer enn tidligere. 🙂

    Liker

  2. Forstår så godt at du tviholder. Vi vil ikke at sykdommen skal vinne – uten kamp! Og kanskje vinner vi; litt om gangen.
    Gratulerer med alt du får til og alt som skjer om dagen, Anne-Helene! Flott at det du har jobbet for bærer frukter 🙂
    Jeg leser intervjuer og innlegg her på bloggen, men jeg er inne i en fryktelig dårlig kognitiv periode med sanseløs hjernetåke, så det er ikke så mye jeg klarer å gi tilbakemeldinger på.

    Ønsker deg en fin dag på kontoret!

    Liker

  3. Åh, der beskrev du meg! Vet ikke hvor mange ganger jeg leste dette innlegget før jeg fikk med meg hva som sto. Jeg vil ikke gi meg.. men jeg blir bare verre av å tvinge meg til å holde det gående.. Håper på en bedre tid fremover for både deg og meg 🙂

    Liker

  4. Dette var inspirerende lesning. Jeg antar du tenker på høsten. Jeg sliter også med mørket, men i år ble også sommeren en kamp. Det er vel likevel noe i at en kommer bedre ut av det hvis en kjemper, selv om en ikke vinner alle slagene.
    Vi snubler noen ganger, men på et eller annet vis kommer vi oss videre. Jeg har kanskje forverret min egen situasjon i.o.m. at jeg har kjempet for å holde meg på arbeidsmarkedet. Jeg har avbrutt attføring to ganger fordi jeg fikk en jobb, men i og med at jeg ikke fungerer i en vanlig jobb, hadde det nok gjort livet litt lettere hvis jeg slapp denne kampen. Jeg er på en måte mellom attføring og vanlig arbeid, men likevel ingen av stedene. Derfor blir det mange slag.

    Lykke til i høst. Selv synes jeg det minkende lyset på himmelen er vakrest i mørket. Det kan være noen spektakulære farger når dagene er kortest, så det er langtfra helsvart. I alle fall når jeg er i stand til å se.

    Liker

Hva tenker du?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s