Når man blir alvorlig syk, forstår man hvem som virkelig er ens venner, hevdes det.
I bloggverdenen kan det vris til: Det er når man virkelig gir uttrykk for hvor vondt man har det, at følgerne kommer.
Det høres kanskje rart ut og du tviler kanskje på at det stemmer, men slik er altså verden. Vi er skapt for spenning og det som skiller seg ut søker vi mot. Jeg tror at alle som blogger har fått merke endringer i trafikken på graden av betroelser og spissformuleringer. Jeg vet om flere som ser klare sammenhenger mellom uttrykt funksjonsnivå og interesse for bloggen. Jeg tenker det er naturlig og jeg tenker det er skummelt.
Når mitt våkne jeg står opp, finner jeg tilbake til den personligheten jeg liker å tenke på som min. Det er da jeg er mest meg selv og samtidig puttes masken på og distansen øker; jeg klarer faktisk å finne en slags fasade. Da har jeg ork til å søke vekk, da trenger jeg ikke forholde meg til alt som ikke fungerer – jeg har overskudd til å dekke over og la noe annet får plassen.
Når jeg fungerer mindre godt, og i de dårlige periodene har jeg bare overskudd til minimum, må jeg prioritere strengt. Helst skal jeg følge et skjema jeg ikke har satt opp, for tankekraften er liten og de få tankene jeg får tak i skal helst ikke sløses bort på vurderinger av hva som er riktig å gjøre. Likevel gjør jeg det, altfor mye.
Jeg tror ikke mine lesere ønsker at jeg skal ha det vondt, jeg tror på det hver gang noen ønsker meg godt! Men, jeg tror at det er nettopp gjenkjennelsen som gjør at mange leser tekstene mine og derfor faller fra om denne uteblir. Jeg forstår det og aksepterer det. Det er likevel tankevekkende at en del har blogg som eneste kommunikasjonskanal og derfor trenger tilbakemeldingene mer enn andre. Jeg lurer på om det kan påvirke oppmerksomheten og dermed fokus på hva som er viktig, slik at man blir mer symptomfokusert enn man ville blitt dersom trafikken og oppmerksomheten var lik uansett hva slags innlegg man skrev?
Jeg leser mange typer blogger og vet at det kan være krevende å opprettholde bloggaktiviteten over tid dersom man ønsker å drive en blogg, altså ikke bare bruke den som tidsfordriv. Responsen som kommer betyr mye. Ikke bare i form av kommentarer, men også som delinger og trafikk. Det påvirker hva som skrives om videre og hvor modig en tør være. Samspillet leser – skriver er viktig. Leseren kan på den måten påvirke innholdet i en blogg. Jeg lurer på om lesere er klar over dette?
Jeg bruker en del tankekraft på blogging, fordi det gir mening. Jeg forsøker å være bevisst på hvorfor jeg blogger og hvordan jeg påvirkes av tilbakemeldingene jeg får (per epost, andre private tilbakemeldinger, trafikk, kommentarer og delinger). Jeg skal styre bloggen og ikke omvendt. Derfor kan det går lang tid (jada, alt er relativt) mellom hvert innlegg. Det hender jeg trenger pauser og kjenner en negativ innvirkning på hvordan jeg tenker og hva det får meg til å føle og siden hvordan det påvirker energinivået mitt. Jeg vil helst ha det godt og da er pauser en god ting.
Jeg tenker videre på hvordan vi påvirker hverandre, som leser og tekstprodusent, eller som avsender og mottaker av budskap, om du vil. Jeg tenker på bakgrunn av egne erfaringer fra statistiske sannheter, men kanskje mest av alt på hva det sier om oss som samfunn at vi søker mot det mest sensasjonelle og på den måten kanskje opprettholder negative tanker og et aktivt problemfokus.
**
Ps! Del gjerne innlegget!
Melivetpaaslep 
Jeg tror nok veldig mange føler en dragning mot å se bak fasaden hos andre. Det kan vi se på i forhold til hvor godt sladderhistorier og «bak masken» intervju med kjendiser selger. Jeg tenker at det er viktig at vi får lov til å titte bak fasadene. Alle opplever å ikke ha det så greit noen ganger, og akkurat i de periodene er det fint å se at andre strever med noe av det samme. Blogger om fysisk og psykisk helse tiltrekker seg lesere som sliter og da føler de nok at bloggen er mest relevant når den treffer strenger i deres egen frustrasjon eller indre smerte. Det er oppmuntrende å lese når det går bra med noen som har slitt, men utover det mister nok noen av leserne interessen når temaene endrer seg. Det er interessant å ta opp hva som skjer med bloggerne når interessen for bloggen daler. Hvordan oppleves det? Kan det føre til økt fokus på det negative? Jeg vet ikke. Jeg har sett endel psykisk helsebloggere skifte blogg når de har kommet seg ut av de største vanskelighetene. Bytter man blogg og fokuserer på nye tema vil man få nye lesere som er interessert i disse temaene. Noen beholder den samme bloggen men blir mer aktive i samfunnsdebatten og trekker på den måten minst like mange lesere. Det finnes sikkert andre løsninger og. Uansett er det et viktig tema å ta opp.
LikerLiker
Det er interessant dette du sier med å lese tekster som reflekterer egen sinnstilstand. Jeg ser en del ganger kritikk mot ensidig fokus på ting, men da tenker jeg at leseren ikke har forstått at blogg viser utvalgte sider og sjelden helheten. Det blir litt rart å lese kritikk mot valgt tematikk, for jeg tenker at det heller er leserens ansvar å oppsøke de bloggene som gir denne noe. Har ikke fått slik kritikk her, men har sett det mange ganger andre steder.
Det er også forskjell på hvilke motiver leseren har. Noen ganger er det enkelt og greit kikkermentalitet og det er vel disse leserne som er mest sensasjonshungrige?
Jeg har nærmest et personlig forhold til mange av leserne mine fordi jeg vet de har fulgt meg lenge. Det er kanskje mest en følelse jeg har.
Jeg har selv skapt meg rammene som ligger for denne bloggen, likevel hender det at jeg er for sneversynt på hva som hører hjemme her og ikke. Kanskje burde jeg slippe til flere sider av livet. Jeg vet ikke.
LikerLiker
Det er kanskje de pirrende overskriftene og temaene som trekker til seg oppmerksomhet, i bloggverden som i avisene.Og deretter det som pirker litt i oss, provoserer litt. I bloggverden er det vel også mye sminke, klær, innredning og slanking som får mest respons, eller flest lesere, har jeg inntrykk av.
Når det gjelder tilbakemeldinger jeg selv får, så er det mye de samme som sier noe fra innlegg til innlegg. Men jeg opplever kanskje at jo mer privat jeg er jo flere tilbakemeldinger. Er jeg generell så minker det litt. Men leseskaren er ganske stabil i antall.
Jeg har skrevet litt om fasader i det siste, og det var interessant å lese hvordan du forholder deg til det.
Ha en fin dag.:)
BJørn
LikerLiker
Derfor er det viktig å søke etter sin egen stemme og holde fast ved den – heller det enn å forsøke tilpasse seg andres standard.
Likevel: Vi befinner oss tross alt ikke i et hermetisert rom (vel, noen av oss gjør jo det..), påvirket av andre blir vi likevel.
LikerLiker
Fine tanker, Anne-Helene! Noen driver en blogg, andre ( som meg) skriver litt når det passer og tenker nok ikke så mye over hva leseren vil ha. Tilbakemeldinger er fint uansett, men det betyr kanskje litt ekstra hvis man legger mye tid i det man skriver? Tror det.
Jeg vet ikke om vi mennesker er skapt for spenning, men vi søker nok avkobling, variasjon og ikke minst underholdning…spesielt det siste. Vi har også lett for å la oss engasjere, og tar gjerne del i andres vanskelige situasjon hvis de inviterer til det. Kanskje ligger det ubevisst et ønske hos den som deler sine problemer om noe mer enn bare tilbakemeldinger? Kanskje har det noe å gjøre med at vi egentlig ønsker å finne en løsning på det vi skriver om og deler med andre?
LikerLiker
Det du skriver i siste setninger har du nok rett i. Selv bruker jeg ofte blogging som tanketrim og utveksling av erfaring og undringer, eller for å spisse egne argumenter og synspunkt. Dette er også en fin måte å dele det som tynger og få tryggheten tilbake fra dem som leser.
LikerLiker
Jeg tror det er mye sant i det du skriver!
LikerLiker