Leve med ME

Uten evighet

Melivetpaaslep

Stemmen svikter, leppene flytter seg; fuktes av noe vått og lett salt.

Noen hark støtes ut, blikket er uklart, kroppen kryper liksom sammen, inn i seg selv.

Som en puddingaktig masse nekter den å innordne seg viljen min; lever visst sitt eget liv utenfor min kontroll.

Jeg prøver å samle den, hente meg inn, bli den jeg er, men jeg glir ut i små drypp og lange slintrer sklir gjennom fingrene mine. 

Tar det aldri slutt?

Skal dette være alt,

for alltid?

Publisert av Melivetpaaslep

Jeg skriver om hvordan det er å leve med sykdommen ME, for meg. I tekstene vil du få et lite innblikk i hvordan livet kan være med store begrensninger. Det er ikke diagnosekrav for å lese her! Velkommen så mye!

7 kommentarer om “Uten evighet”

  2. Det kan føles slik, men ingen av oss vet hvordan det går…
    Som vi har det på innsiden fargelegger hvordan vi opplever det som skjer.
    Ta vare på deg!

    Liker

    Svar

  3. En dag av gangen..ikke evighet.
    Tenker jeg jeg.
    Som samler på små skår som glitrer. Kanskje av noe jeg mistet?
    Det blir bedre!
    Sender en varm klem

    Liker

    Svar

  4. Av og til er kjennes det ut som for alltid – Vanskelig å bevare optimismen bestandig. Heldigvis kommer det alltid dager der jeg ikke gaper over alt samtidig, der jeg tenker mer: EN dag om gangen, En dag … *Hang in there* 🙂

    Liker

    Svar

Hva tenker du?