Leve med ME

Den skjulte stoppknappen og kognitive bremser

Motivasjonen er på topp og til en forandring samarbeider viljen med evnen. Jeg skriver så det høres ut som regnet utenfor vinduet mitt; tststs. Det er som om fingrene spretter over tastene og treffer alle med små knatt. I en sti bakover legges ordene seg pent til rette og gir mening, akkurat det var tenkt. Det er så deilig befriende å få sagt akkurat det jeg ønsker å si og la linje på linje fylles med mening.

Når jeg er ferdig med teksten setter jeg i gang med en ny og legger ut meldinger om at jeg har skrevet slik at den kan bli lest av flest mulig.

Jeg leser og skriver, tenker og myser og tiden går. Uten at jeg merker det, siger jeg ned til et lavere nivå og øynene flytter seg ikke like raskt lenger, men blir hengende ved bokstavene eller tallene framfor meg. Tiden flyter, jeg skvulper med.

Brått våkner jeg opp og fortsetter med det jeg startet på, men glir straks tilbake til en tilstand som sett utenfra virker temmelig lite produktiv. Jeg gjør ikke en dritt, jeg bare er. Uten at jeg registrerer det blir timene borte og jeg befinner meg i en mellomtilstand, som med bevissthet kunne kaltes meditativ. Jeg mediterer ikke, men er i et rom av ingenting – et sted uten følelser eller tilstedeværelse. Det er ikke et godt sted og heller ikke et vondt sted, det er bare en nøytral plass som suger ut rester av energi. Det er et sted som fratar meg det som kunne gitt meg et energiløft, dersom jeg istedet hadde valgt riktig.

Stoppknappen, som kunne gitt meg en pause fra følgene av den sløve tilstanden, er skjult for meg. Jeg må finne den.

En stoppknapp som kan forhindre at jeg blir mer sliten enn «nødvendig» er etterlengtet. Det er så lett å bli sittende med noe som i virkeligheten er utmattende, som er helt unødvendig å holde på med. Det er så lett å bli værende i en kreativ sone når den først åpner seg og like det så godt at det er vanskelig å fri seg fra den igjen. Når ordene endelig blir tilgjengelige og behovet for uttrykk er vellagret, da er det nesten umulig å innse at nok er nok og at en pause gir mer enn fortsatt innsats – som egentlig ikke leder til noe som helst ønsket resultat. Viljen er så sterk og muligheten aldri stor nok.

En stoppknapp og døgnet inndelt i intervaller av aktivitet og hvile, tror jeg kunne ført meg lenger enn jeg er kommet i dag. Det er bare så vanskelig å lære seg noe nytt; å lage seg nye vaner og utvikle nye teknikker. Å nok en gang måtte begrense den delen av meg jeg vil fortsette og fortsette å utvikle – den delen som gjør hver dag meningsfull.

~~

Hvordan regulerer du balansen mellom hvile og aktivitet? Føler du intuisjonen, skjemaer eller noe annet?

~~

Ps! Jeg har laget side på Facebook for bloggen. Lik gjerne bloggen der og du vil i blant få tips om andres gode innlegg og artikler jeg synes er gode.

12 kommentarer om “Den skjulte stoppknappen og kognitive bremser

  1. Jeg tenker som så, at noen dager hvor det er et snev av energi, så trenger jeg bare å gjøre. jeg vil ikke slutte med det jeg gjør. Det er kanskje litt trass i det:)
    Jeg har heller ikke funnet den stoppknappen, og jeg kunne nok trengt den. Men selv om de dagene tapper og krever energien sin i etterkant, så gir de jammen meg litt også?

    Liker

    1. Helt enig!
      I blant trenger jeg å gjøre, ikke bare forebygge etter behandlingen er avsluttet.
      Det er å gjøre som gir livskvalitet og mening for meg. Ikke minst er det deilig med variasjon.

      Liker

  2. På en eller annen måte har jeg kommet frem til at jeg vet hvor mye jeg sånn ca tåler om gangen, og så retter jeg meg etter det. Med mindre jeg har NULL symptomer, da kanskje jeg sitter litt til. F.eks. så tåler jeg ikke å sitte i mer enn 30-40 minutter om gangen foran PCen (den stasjonære, å ligge med laptop er noe annet). Jeg kan være ute på noe sosialt i maks 2 timer, når formen er god. Slike ting. Det handler vel om å finne denne grensen, kjenne til varselsignalene og rett og slett bøye viljen etter dem.

    Men en annen ting: Bli med på bloggstafett? http://www.serendipitycat.no/?p=10794

    Liker

  3. Jeg har aldri funnet ut av det der med stoppknapp. Men det som er helt sikkert, er at den hadde jeg hatt god bruk for. Isteden går jeg på, og gjennom «zombiemodus» og rett og slett klapper sammen. Og det kan gå fort og uten at jeg er oppmerksom på hva som skjer.
    Det varierer ganske mye, synes jeg, hva jeg tåler fra dag til dag. Det er sjelden jeg vet det på forhånd (dersom ikke formen er jevnt på bunn)

    Liker

    1. Kroppens signaler om når det er nok er ikke akkurat attraktive, for de er til hinder for kreativ utfoldelse. På den andre siden er det lite utøvende når hjernen har sovnet mens skjermen lyser foran øynene. Det er uansett vanskelig å skjønne når en må stoppe seg selv og faktisk gjøre det.

      Håper du klarer å finne det punktet der du må si stopp!

      Liker

  4. Jeg merker de fleste dagene er egentlig så korte, for inni mellom «alt» så må jeg bare sitte litt… Og litt blir en halv time, og den kan bli en time… Vips så er dagen over, og jeg føler ikke jeg har gjort noe 😦
    Mens andre dager bare sitter jeg, og det er målet med den dagen.
    Stoppknapp er nok litt ønskedrøm…. Intuisjonen er ofte styrt av en vilje som vil litt til, og skjema blir litt for rigid for meg…

    Skulle ønske noen hadde en fungerende plan og oppskrift…
    Men vi får stå på, jenter (og gutter) ! Det kommer en ny dag i morgen.

    Liker

    1. Kanskje blir det bedre dersom du gjør hvile til en aktivitet som må gjøres hver dag? Jeg har sluttet å nedgradere hvilingen og sittingen og gjort det til en oppgave jeg må gjøre. Det blir lettere å akseptere da.

      Liker

  5. Mellomrommet du snakker om høres kjent ut. Der er jeg når jeg er kreativ og historiene står i kø. For de som ser meg utenfra ser det ut som om jeg sitter og «later» meg. De om det. Jeg kan ikke bryte tankerekkene før manusene har fått et synopsis.

    Jeg har ikke sjanse å regulere balansen mellom aktivitet og hvile uten Ho Rita. Mitt problem er å legge meg ned, flatt, og hvile. Noen dager sår jeg mellom tre forskjellige datamaskiner og kan få den lyse ideen om å støvsuge taket.
    For noen kan det høres deilig ut å få rørt på seg, noe det sikkert også er, men ikke slik som jeg freser avgårde. Jeg har ikke godt av det.
    Kroppen skriker etter hjelp for å finne stoppekranen.
    Hjertet mitt hadde den igår, men det har jeg glemt.

    Ønsker Melivetpaaslep en fin søndags kveld. 😉

    Liker

  6. Stoppknappen og bremsene er oppgaven til Prefrontal Cortex (fremre pannelapp).
    Denne har begrensede ressurser. Friske mennesker orker 20-25 minutters konsentrasjonsøkt. Istedet for å lete etter stoppknappen og bremsene, hvorfor ikke bare avgrense kjørelengden. Sett nedtellingsuret på 10 minutter og ta så 5 minutter pause før du går på 10 nye minutter.
    Er 10 minutter for mye? vel, så prøver du 5 etc. Slik finner du ditt nivå (kjørelengde) og kan bytte ut stoppknappen med nedtellingsuret.

    Lykke til! 🙂

    PS. Test også effekten av glykoseinnholdig drikke/lettopptakelig mat, feks rosiner/druesukkertabletter etc. Det vil utvide prefrontal cortex yteevne.

    Liker

    1. Hei Asle!
      Velkommen til bloggen og takk for kommentar.

      Jeg har vært inne på forslaget ditt mange ganger, men så lurer jeg meg til å tro at «bare litt til» er noe som går bra. Når jeg er veldig opptatt med f.eks en tekst jeg skriver på så vil jeg gjerne bli ferdig. Ofte er det slik at hvis jeg tar en pause så blir det veldig strevsomt å komme igang igjen og noen ganger får jeg ikke til mer. Dermed lurer jeg meg til å tro at jeg mestrer bare litt til.

      Jeg prøver å ta innover meg og realisere forslaget ditt, for jeg er sikker på at det er en bra måte å sørge for at energien varer lenger og at jeg blir mer produktiv. Det er bare så vanskelig å putte noe nytt inn i hodet og prøve det ut.

      Jeg synes det er interessant at du har en medisinsk tilnærming til dette!

      Liker

Hva tenker du?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s