Den skjulte stoppknappen og kognitive bremser

Motivasjonen er på topp og til en forandring samarbeider viljen med evnen. Jeg skriver så det høres ut som regnet utenfor vinduet mitt; tststs. Det er som om fingrene spretter over tastene og treffer alle med små knatt. I en sti bakover legges ordene seg pent til rette og gir mening, akkurat det var tenkt. Det er så deilig befriende å få sagt akkurat det jeg ønsker å si og la linje på linje fylles med mening.

Når jeg er ferdig med teksten setter jeg i gang med en ny og legger ut meldinger om at jeg har skrevet slik at den kan bli lest av flest mulig.

Jeg leser og skriver, tenker og myser og tiden går. Uten at jeg merker det, siger jeg ned til et lavere nivå og øynene flytter seg ikke like raskt lenger, men blir hengende ved bokstavene eller tallene framfor meg. Tiden flyter, jeg skvulper med.

Brått våkner jeg opp og fortsetter med det jeg startet på, men glir straks tilbake til en tilstand som sett utenfra virker temmelig lite produktiv. Jeg gjør ikke en dritt, jeg bare er. Uten at jeg registrerer det blir timene borte og jeg befinner meg i en mellomtilstand, som med bevissthet kunne kaltes meditativ. Jeg mediterer ikke, men er i et rom av ingenting – et sted uten følelser eller tilstedeværelse. Det er ikke et godt sted og heller ikke et vondt sted, det er bare en nøytral plass som suger ut rester av energi. Det er et sted som fratar meg det som kunne gitt meg et energiløft, dersom jeg istedet hadde valgt riktig.

Stoppknappen, som kunne gitt meg en pause fra følgene av den sløve tilstanden, er skjult for meg. Jeg må finne den.

En stoppknapp som kan forhindre at jeg blir mer sliten enn «nødvendig» er etterlengtet. Det er så lett å bli sittende med noe som i virkeligheten er utmattende, som er helt unødvendig å holde på med. Det er så lett å bli værende i en kreativ sone når den først åpner seg og like det så godt at det er vanskelig å fri seg fra den igjen. Når ordene endelig blir tilgjengelige og behovet for uttrykk er vellagret, da er det nesten umulig å innse at nok er nok og at en pause gir mer enn fortsatt innsats – som egentlig ikke leder til noe som helst ønsket resultat. Viljen er så sterk og muligheten aldri stor nok.

En stoppknapp og døgnet inndelt i intervaller av aktivitet og hvile, tror jeg kunne ført meg lenger enn jeg er kommet i dag. Det er bare så vanskelig å lære seg noe nytt; å lage seg nye vaner og utvikle nye teknikker. Å nok en gang måtte begrense den delen av meg jeg vil fortsette og fortsette å utvikle – den delen som gjør hver dag meningsfull.

~~

Hvordan regulerer du balansen mellom hvile og aktivitet? Føler du intuisjonen, skjemaer eller noe annet?

~~

Ps! Jeg har laget side på Facebook for bloggen. Lik gjerne bloggen der og du vil i blant få tips om andres gode innlegg og artikler jeg synes er gode.

Reklame