Media, samfunn og meninger

Ikke bli frisk, husk at du er en av oss!

Jeg kan innrømme det: Jeg mistet faktisk haken da jeg så Birgit Røkkum Skarstein* si på Skavlan at hun har fått mange svært negative tilbakemeldinger etter hun stilte opp på Idrettsgallaen med robotbein. Jeg sperret opp øynene (og så sikkert ekstra smart ut et øyeblikk), tenkte: Hva?! Hvor smålig er det mulig å bli? Her må det ligge noe bak!

De negative tilbakemeldingene kom, merkelig nok, fra folk i handicap-miljøet, deriblant tidligere generalsekretær i Handikapforbundet, Lars Rovik Ødegaard. Han sier:

«..det ble veldig feil å nærmest symbolisere at det å slippe å bruke rullestol ble betraktet som en seier»

Jeg kan ikke fatte hvorfor det ikke skulle være en seier? Hva skulle grunnen være til å velge å sitte i rullestol dersom man kunne slippe det? Hvorfor velge å slite fysisk hvis det ikke er nødvendig, bare for å opprettholde et prinsipp om at samfunnet skal være tilrettelagt for alle, uansett funksjonsnivå? Jeg kan ikke skjønne hvorfor man skal holde fast ved et hjelpemiddel man ikke trenger, nekte å fungere så godt som man kan.

Videre uttaler L. R. Ødegaard:

«Jeg er veldig glad for at roboten ble presentert på TV, men ikke i denne sammenhengen (Les: Idrettsgallaen). Det kan skape holdninger som at rullestolen er noe man skal ønske seg bort ifra, og at man må normaliseres gjennom å komme seg opp fra den.»

Her er jeg litt mer med på hva han snakker om. Jeg opplever at normalitetsbegrepet innsnevres og at aksepten for individuelle utfordringer er fraværende. Den som er tilfreds med å bruke rullestol, må kunne fortsette å ønske å bruke den uten å bli presset til å bruke robot-hjelp. Det er viktig at vi ikke tar avstand fra mennesker med personlige utfordringer, med skader, sykdommer og vanskelige livssituasjoner. Det er faktisk like normalt å ha problemer som å ikke ha det. De aller fleste vil få en eller annen form for personlig problem/sykdom/lidelse i løpet av livet. Det må være plass til alle, også når vi ikke fungerer best.

Symboler, som rullestol, kan være effektive. Mange har uttalt at de skulle likt å bytte ut sin usynlige sykdom med et synlig handicap, fordi de forestiller seg at aksepten ville komme av seg selv da. Det henger ikke helt sammen med realitetene, se innlegget Heller synlig syk?. Rullestol er et svært synlig hjelpemiddel, som ofte endrer folks væremåte overfor personen, men personen som sitter i stolen er i hovedsak menneske, som gående er. Han er ikke stolen.

Dette handler, tror jeg, om likestilling og menneskeverd. Det handler om å bli tatt på alvor. Og det handler om identitet og det å være en del av et miljø; av de menneskene en søker aksept fra.

Kritikken fra L. R. Ødegaard får meg til å tenke at det kan være uheldig å være oppholde seg i et miljø der «den vanlige verdenen» blir sett på som et farlig sted, eller som noe man selv ikke tilhører. Det kan kanskje bli for internt? Når det er provoserende at noen ønsker å bruke alternative hjelpemidler og fortelle verden om det, så er det lett å tenke at kritikerne har mistet det vanlige synet på ting. De stiller seg utenfor samfunnet og forsterker på den måten stigmatiseringen: Vi er ikke som dem. Skillet mellom funksjonsfriske og -syke forsterkes istedenfor å bli sablet ned.

Og jeg tenker på om kritikken innenfra handicap-miljøet er symptomatisk for organisasjoner som jobber for rettigheter til mennesker med spesielle livssituasjoner: Er det vanlig at gangsynet forsvinner og blir erstattet med perspektiv som bare stammer fra egen livssituasjon og egne utfordringer? Ligger det en risiko for å karikere medlemmene?

~~

*Birgit var en av deltakerne på Ingen grenser med Lars Monsen, en dokumentarisk serie som gikk på nrk for noen sesonger siden. Serien handlet om å utfordre grensene, både de fysiske og de psykiske og seernes fordommer. Birgit ble rullestolbruker etter en sykehustabbe som førte til at hun ble lam fra livet og ned.

Les gjerne:

Birgit R. Skarstein sin kronikk: Robotrabalder

Morten Besshø: Når livet blir en diagnose

~~

Ps! Jeg har fått meg side på Facebook og du er velkommen til å følge bloggen der. Jeg legger gjerne ut lenker til artikler og blogginnlegg som ikke brukes i bloggen, så følg med!

18 thoughts on “Ikke bli frisk, husk at du er en av oss!

  1. Veldig interessant! Man må ikke bli så opptatt av å forsvare egen interesssegruppe, at man glemmer å se med hjertet! Mennesker som overvinner barrierer er tvertimot en inspirasjon for oss andre..

    Lik

  2. Jeg har ofte sagt det at jeg vil ha en gips eller noe synlig for å vise at jeg er syk når de rundt meg ikke forstår. Men når du sier det, det å bli behandlet annerledes vil jeg jo heller ikke… for det er ikke til å stikke under en stol at de med synlige handikap ofte kan oppleve å bli sett annerledes på.

    Jeg tror det noen ganger kan bli en «enten er du med oss-eller mot oss» mentalitet når mennesker bryter ut av normen for hva sin gruppe anser som «normalt» og «riktig».

    Lik

    1. Tror det samme som deg, Støvkorn. Og jeg vet at enkelte grupper har en tendens til å klumpe seg sammen og være eksklusive, noe som ikke er heldig i det lange løp fordi de ekskluderer seg fra samfunnet og bidrar ikke til mangfold, men gjør «samfunnet» til fiender.

      Artiklene jeg lenker til i teksten fikk meg til å se noen slike tendenser tydeligere og det ville vært interessant å vite mer om dette. Hva har folk erfart?

      Lik

  3. Heia 🙂 Flott innlegg ! Jeg gjorde meg også noen tanker da jeg så det programmet. Og ble egentlig ikke så overrasket. Jeg har opplevd det samme i et annet interessemiljø. Å fri seg fra offer-rollen er for mange «skummelt». At en annen frigjør seg fra stigma og offer-rolle kan pirke i skorpa og sette igang følelser hos en annen og bidra til uttalt motstand. Hva er det i offer-rollen som gjør den til en attraktiv rolle ? Det er ikke sikkert at offer-rollen i seg selv er attraktiv, de aller fleste vil ikke være ett offer. Men den kan på ett dypt plan gi den det gjelder opplevelsen av å få noe annet de opplever å ha behov for, helt ubevisst . Omsorg, selv om den er klein , er tross alt omsorg. Hvis en reiser seg fra stolen så kan det bli truende for en annen. Ikke fordi de ønsker å sitte i stolen, men fordi det er noe annet de opplever å få. Jeg har selv holdt meg tilbake i offer-rollen, og vet hva som trigget i meg. Behov for å bli sett kan skape mange kleine roller. Og å frigjøre seg fra dem kan være «skummelt», for da må vi se på oss selv fra ett annet perspektiv. V må ta ansvar for hele oss. Når det er sagt så vil jeg understreke at for mange så er det ikke mulig å sette bort «stolen», men det finnes mange måter å mestre den realiteten på – tror jeg.

    Lik

    1. Men hva er det å være «offer» da? Er ikke det er uttrykk for å ikke ta kontroll over eget liv eller å ikke gjøre noe med livssituasjonen sin, og et uttrykk som andre bruker om en?

      Om jeg skal legge den forståelsen til grunn, så er det svært person-avhengig hvor lenge en blir i en situasjon før en klarer reise seg igjen og omdefinere livet og gjøre endringer. Sett utenfra kan det virke lenge, men om en konkluderer med at andre blir i en offer-rolle, så forsvinner kanskje litt av innsikten og forståelsen? Jeg tror at en skal kjenne folk rimelig godt før en konkluderer med at vedkommende trives i offerrollen. Ofte tror jeg det mer handler om at livet er for overveldende. Ting ser ulikt ut fra innsiden og utsiden.

      Å oppholde seg i ulike miljøer tror jeg er sunt. Det handler om mentalhygiene. Det er gjerne slik at det tar tid å oppdage når det er blitt for mye og da har det gjerne vært slik en stund. Jeg synes Birgit er så tøff som ser ting og utfordrer! Hun er er forbilde.

      Ellers må jeg bare nikke når jeg leser kommentaren din, Tanketrollet. Jeg er så ofte enig med deg!

      Lik

      1. Å trives høres veldig hyggelig ut- jeg vil velge å sette det slik » trives «. Det KAN oppleves trygt å innta offer-rollen tenker jeg- ett av to onder på en absurd måte. Jeg er opptatt av offer-rollen som mekanikk, og når jeg observerer i meg og rundt meg så er det mye mere av den enn vi umiddelbart vil tro.
        🙂

        Lik

  4. Det å komme seg videre, bli frisk eller friskere blir ikke alltid applaudert av likesinnede, nei. Jeg har også sett en del ganger at det er truende for andre at man ikke er «en av dem» lenger. Dette er noe annet enn offer-rolle.

    Lik

Hva tenker du?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s