Livet som det er · Uncategorized

Har sykdommen forandret meg? Hvem er jeg blitt?

Jeg leser SerendipityCat sitt innlegg om hvordan hun tror livet vil endre seg når hun slipper ut av ME-fengselet. Det får meg til å tenke over hva jeg selv tror vil endre seg.

Tidligere har jeg tenkt at livet ville komme tilbake slik det var, men så har energien aldri vært helt på normalt nivå, så det har bare vært nest-best. Mange år er gått siden den nest-beste gjaldt. Og for hvert år har jeg endret meg mer og mer, det er sånt som skjer når man blir eldre: Livet endrer seg. Jeg er kanskje klokere enn jeg var, men jeg vil fortsette å gjøre feil. Å være istand til å delta i yrkeslivet innebærer blant annet at tiden til å tenke snevres inn. Jeg kommer til å fortsette å gjøre feil.

Jeg tenker at vi endres med livet slik det farer med oss. Mye kan vi styre og sørge for at skjer, men så lenge vi lever i samspill og samhandling med andre, er ikke livet noe vi kan regissere og forme helt etter egne ønsker. Jeg er ikke den jeg var for fem år siden, og jeg er glad for at jeg ikke er det. Jeg er glad for at livet går videre og ikke har pauseknapp.

Det tok meg flere år å slippe identiteten som var veldig tett knyttet til yrke og utdannelse. Det var skuffende at mitt behov for å jobbe var sterkere enn jobbens behov for å ha meg der. Det var et puff i prosessen med å frigjøre meg fra jobben. Jeg var mer enn den, men hva var det?

Lille Labyrint skriver om masker og hvilke vi kan ikle oss når jobben ikke lenger er en del av hverdagen. Å jobbe fyller store deler av livet til vanlige folk. Sånn må det være dersom en skal tjene til livets opphold. Likevel er det en overdreven lenke mellom yrke og identitet, en er mer enn yrkesutøvelsen.

Når taket i arbeidslivet begynner å glippe utfordres tankene om hvem man er; eksistensielle spørsmål stilles, usikkerheten trigges og hvordan en blir møtt av omgivelsene betyr mer og mer. Den langtidssyke må redefinere seg selv – finne ut hvem en er når yrket blir unntatt. Det er en prosess som kan foregå over tid.

Min identitet er nært knyttet opp mot mine tanker og mine uttryksformer. Den jeg er, er knyttet til det som finnes i hodet mitt – ikke først og fremst mine roller. Å være mor, kjæreste eller venn er viktig, men ikke en del av meg på den måten at de ikke eksisterer uten meg. Jeg er noe også uten disse rollene.

Når jeg «kommer ut» igjen, har jeg flere års refleksjoner og erfaringer andre ikke har. Jeg har kompetanse i sosiale medier, sammenlignet med meg selv og ikke dem som lever av det. Det har skjedd noe mens jeg har vært borte. Det har jeg vært opptatt av siden jeg måtte slutte å jobbe: At tiden jeg var borte ikke skulle være et langt tomrom, men fylles med noe som kan puttes på en CV.

Jeg har ikke gjort det jeg trodde jeg skulle, har ikke holdt meg faglig oppdatert, men har sluttet å være så pliktoppfyllende som jeg var. Jeg har lært å styre mer etter mine faktiske ønsker og har kommet nærmere meg selv, hvem jeg egentlig er. Jeg liker å tro at det har gjort meg sterkere og at jeg utstråler trygghet, noe jeg ikke gjorde tidligere. Jeg har lest masse bøker, men bare dem jeg har hatt lyst til å lese – ikke dem som har vært fornuftige å lese.

Å finne ut av meg selv har vært nyttig og jeg tror det har gjort meg til en bedre person og en bedre arbeidstaker enn jeg var da jeg hadde en jobb. Selv om jeg gjerne skulle jobbet underveis mens denne tryggheten ble til, så er det ikke slik livet mitt ble. Jeg aksepterer det. Og jeg tror at disse ME-årene har tilført meg noe unikt som jeg ikke ville fått ellers. Det er jeg takknemlig for.

Om jeg slapp å ha ME mer, skulle jeg fortsatt der jeg har kommet til nå. Jeg skulle oppdatert meg faglig i den retningen jeg ønsker å gå, jeg skulle fått orden på hus og hjem, fortsatt å blogge (men på en litt annen måte), fortsatt å utvikle skriveferdighetene mine og mest av alt: Jeg skulle blitt den mammaen jeg ønsker å være, den kjæresten jeg ønsker å være og den vennen jeg vil være. Jeg skulle vært mer synlig og brukt engasjementet mitt på en mer merkbar måte i lokalmiljøet og jeg skulle fortsatt å jobbe for ting jeg tror på.

ME er noe dritt, men det går an å trekke noe bra ut av det. Heldigvis.

Jeg har skrevet om temaet tidligere, les gjerne: Hvem var jeg og hvem er jeg blitt?

~~

Hva har du igjen for sykdomsårene dine?

~~

Ps! Jeg ønsker å nå ut til flere og har derfor laget en Facebook-side for bloggen. Jeg håper du vil like bloggen min og gjerne dele innleggene med andre! Siden blir redigert etterhvert, i dag er den helt fersk!

12 thoughts on “Har sykdommen forandret meg? Hvem er jeg blitt?

    1. Og sånn er det noen ganger. Det er lov å være lei og tung og trist innimellom. Det ER ikke lett å holde fokus hele tiden, særlig ikke når motstanden er stor, enten ved at kroppen er aktivt syk eller motstanden fra folk rundt er massiv.

      Lik

  1. For meg nytter det ikke å sammenligne livet mitt med slik det var før da jeg hadde jobben og f.eks kunne gå lange turer. Det nytter ikke å tenke langt framover heller, Derfor lever jeg kun for dagen i dag. At jeg nå greier det, har vært min beste medisin. Men det var ikke slik da sykdommen rammet. Det var et sjokk å innse at jeg ikke kunne jobbe, det var tøft, og det tok tid å komme seg etter å ha brukt opp alle kreftene en hadde. Dette er en lang historie, og jeg vil ikke dvele ved den.
    Nå må jeg ta hensyn til dagen i dag. Når bena ikke vil, nytter det ikke å tenke på lange turer. Når fingrene ikke funker, greier jeg ikke skrive. Når kroppen har anfall av fatigue, må en bare gjøre som den vil og hvile. Enda jeg er mest meg når jeg er i aktivitet.

    Men hvem er jeg nå egentlig?

    Inni meg er jeg akkurat som før. Og jo – jeg har samme humøret, samme viljen, det samme av alt. Men jeg er blitt rausere overfor meg selv og andre, derfor har jeg fått nye venner, og jeg blir fortere rørt. Det er bare skallet, eller kroppen min som er forandret. Og der kan jeg ikke gjøre annen innsats enn å være flink med medisiner og vedlikeholds – trening. Og så er jeg blitt flinkere til å tenke positivt og være takknemlig for at sykdommen i grunnen har fart pent med meg. Jeg vil absolutt ikke sammenligne meg med din situasjon. Ingen skal sammenligne seg med andre. Jeg har i alle fall muligheten til å være regissør for innholdet i det livet jeg har nå.

    At ME er noe dritt, har du lært meg mye om. Samme hvordan livet blir, kan en snu det negative til det positive, sier du, og jeg er helt enig. Jeg beundrer deg virkelig for innsatsen din. Det hadde vært lettere å gi seg over.
    Jeg erfarer også at sykdommen tilfører meg positive ting. Men jeg kan ikke lenger tenke at om sykdommen slapp, ville jeg gjøre ditt og datt. Det vil for meg bare være ønsketenking og bortkastet tid.
    Takk for at du skriver og tilfører meg nye tanker…

    Lik

    1. Du har vært gjennom store endringer, Anne Britt! Det er krevende og langvarig å være i slike prosesser som er nødvendige for å bevare det som virker i seg selv. Det kommer i tillegg til den naturlige utviklingen vi går gjennom fordi livet alltid er i endring.

      Jeg kjenner igjen det du skriver om å stenge ute ting som ikke gjelder her og nå: Det som var tilhører fortiden og det som kommer er i vente uten at vi alltid kan påvirke det noe særlig. Det gjelder å holde seg i «midten».

      Jeg har nok en overlever inni meg, som drar meg videre selv når livet blir tøft, slik har det alltid vært. Det betyr likevel ikke at jeg alltid er optimistisk og gløder av inspirasjon, det ville vært løgn å si, men jeg har funnet min vei, min måte å leve på innenfor de grensene som ofte er absolutte. Jeg verner om boblen min, fordi den gjør at det gode fortsetter å fylle den største delen av meg.

      Takk for at du legger igjen tankene dine hos meg! 🙂

      Lik

  2. Selvfølgelig er vi ikke de samme som vi en gang var, før vi ble syke.
    (hvertfall ikke om det har gått flere år) Det skjer mye inni oss, vi har vokst på positive og negative erfaringer.
    Min grad av utmattelsessyndrom (har aldri fått diagnosen ME, men legene er sikre på at det er en variant av det) er ikke så alvorlig at jeg er sengeliggende, men kroppen min takler ikke det stresset og påkjenningen det er å gå på jobb hver dag. Har prøvd å jobbe redusert, men det er vanskelig for jeg vet jo ikke hvilken dag jeg skal kollapse på. Og jeg kan ikke jobbe hjemmekontor som lærer, og jeg nekter å være sengeliggende hver helg når jeg liksom skal leke med min sønn eller finne på kos med min kjære.

    Hele veien har jeg måtte kjempe mot et helsevesen som ikke har hatt noen løsning eller hjelp til meg, det har vært en kamp både energimessig og økonomisk. Men det har gjort meg til den jeg er i dag, litt sterkere innvendig og litt mer målbevisst.

    Stå på!
    Du utvikler deg og deltar i «verden» på din måte, du henger med og faller ikke av lasset 🙂

    Lik

  3. Dette med identitet er svært viktig, og veldig interessant. Jeg har jobbet mye for å finne hvem jeg er, og kommer sikkert til å skrive mer om dette jeg også. Ja, jeg er meg uavhengig av mine roller eller masker, men velger også mine roller ut i fra hvem jeg er. Så jeg føler det påvirker litt hverandre også. Noen roller kan styrke min identitet, og noen ganger er det jeg som kan være sterk i en rolle. Men det å være meg, og ingen sykdom, det er det viktigste av alt.
    Det er rart om vi skulle gå tilbake til hvem vi var før vi ble syke. Jeg vil ihvertfall trekke ut all den lærdom, all den dyrekjøpte lærdommen som jeg får med meg. Det er ikke alltid jeg klarer se hva det er nå som jeg står midt i det, men jeg vet jeg lærer!
    Takk for at du linket til bloggen min.

    Lik

    1. Avstand til ting gir en helt annen opplevelse enn å være midt i det. Jeg er helt enig med deg i at det vi omgir oss med påvirker hvem vi opplever at vi er, Det er hele tiden samspill mellom «oss selv» og omgivelsene, derfor er det så viktig å tenke over hvordan omgivelsene påvirker oss og hvilke påvirkninger vi utsetter oss for. Noe av det kan styres, heldigvis.

      Takk selv for et godt og inpirerende innlegg! Det er fint å kunne vise det til lesere av bloggen min!

      Lik

Hva tenker du?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s