Livet som det er

Kaféører

Jeg hører fordømmelsen stige og en lav knurrelyd siger innover rommet. Hun kan umulig ha ME, mumles det, hun gidder sikkert ikke, hun likte seg bare ikke i jobben, hevdes det. Jeg sitter ved et bord lenger borte og lytter. Jeg tror jeg vet hva som kommer.

Det snakkes om ustelte hager og rot i bakgården. Det snakkes om nedslåtte blikk og minikkløse masker. Hennes manglende deltakelse på foreldremøter og hennes nyinnkjøpte klær bemerkes i en tone som til forveksling ligner misunnelse iblandet forakt. Hun må da kunne fikse litt i hagen når hun likevel går hjemme hele dagen? Enda flere personlige ting nevnes og siden dette er et lite tettsted, er vedkommende lett identifiserbar. Jeg vet hvor mange barn hun har og hvor gamle de er, jeg vet hva søstera heter og hvordan huset ser ut.

Kafé med venninner, ingenting er koseligere enn det! Et par timers skravlerier, avslappende omgivelser, noe pent å se på og noe morsomt å le av. De vet begge at det kan være lenge til neste gang, så ordene flommer over. Det er bare det at samtaler på kafé er det minst private man kan ha. Det er ører overalt.

Jeg har fått vite mye om damen jeg ikke kjenner. Jeg vet hva folk virkelig tenker og mener, det kommer ut når de tror at ingen ser og ingen hører. Det kan noen ganger være nyttig, andre ganger setter fordømmelsen seg fast akkurat der den smerter mest. Selv når det ikke handler om meg.

Jeg forholdt meg rolig mens damene utbroderte venninnens mangler og sære personlighetstrekk. Jeg spratt ikke opp og forklarte noe som helst. Jeg lot dem ha fordommene i fred.

~~

Har du opplevd noe lignende? Hvordan reagerte du?

18 thoughts on “Kaféører

  1. Jeg er som regel så glad for å møte folk og opptatt av å skravle sel at jeg får ikke med meg hva som skjer rundt meg. 🙂 Men jeg skjønner hva du mener, det skjer nok hele tiden at folk snakker litt for høyt i offentlige rom om ting de ikke burde.

    Lik

  2. Jeg skulle ønske jeg var tøff nok til å lære dem en lekse, men mest sannsynlig vil jeg nok snakke helt dempet med mitt selskap, og bare ergre meg over de andres baksnakkin.
    Bygdedyret og misunnelsen lever godt enda…..

    Lik

  3. Jeg syns det er morsomt å høre andre snakke i mobilen i det offentlige rom, for noen tenker ikke på at de er ute blant folk.
    Jeg er nysgjerrig av natur, men det er ikke alt jeg trenger å vite om alle rundt meg 😉
    Det jeg misliker mest er vel at noen sykdommer ikke synes, som for eksempel ME/kronisk utmattelse. Tror mange tror at det bare er å ta seg sammen, for man ser jo ikke sliten ut. Nei, jeg ser ikke alltid sliten ut når du ser meg, men det er akkurat det – når jeg er SLITEN ser du meg ikke. For da kommer jeg meg ikke ut.

    Selv takk for kommentar.
    Jeg er nok enig i at genene spiller størst rolle, men det er nok ikke de jeg sammenligner meg selv mest med når jeg står og driver selvgranskning 😉

    Ha en fin søndag!

    Lik

  4. Spretter opp, jeg… irritasjonen tar overhånd. Gjort det et par ganger på kafe også. Grrr! Det snakkes sikkert om meg av den grunn. Sladder er Bygdedyret i fri utfoldelse.

    Lik

  5. Jo jeg har vært med om liknende og heller ikke sagt noe.
    Imidlertid var jeg på kafé en gang, hvor en fin liten bukett med gamle (ja de var virkelig gamle) damer satt like ved meg – og det var bare oss der… og DET var frydfull underholdning. Jeg tok faktisk opp notatblokken min og noterte inntrykkene, så en gledens samtale med humor og morsomheter liker jeg, men den negative omtalen om en som ikke er der kan jeg ikke like, og som du sier – en vet aldri hvem som også sitter der – i det offentlige rommet.

    Flott innlegg!

    NÅ får jeg ENDELIG til å legge igjen kommentarer på WPblogger! – ENDELIG!
    Fin uke til deg!

    Lik

    1. .. det kan være ganske så lærerikt, iallfall! Og noen ganger får man tilgang på fordommene ingen tør gi deg ansikt til ansikt. Det gir meg mulighet til å ta opp skjulte fordommer i bloggen og besvare dem. Det liker jeg.

      Det er godt at du kan kommentere på wp igjen!

      Lik

  6. Det er ikke rent sjeldent man hører slikt – på bussen/toget, på kafe, hos frisøren, i butikken, folk som snakker i mobiltelefon mm- jeg blir flau noen ganger jeg på deres vegne. Vi andre trenger ikke så detaljert info om dem eller folk de kjenner. At folk baksnakker folk med usynlige sykdommer har jeg nærmest gitt opp å hisse meg opp over. De skjønner jo ikke hva det er snakk om. Har forsøkt å forklare folk med slike holdninger før, men det er til ingen nytte. Jeg har blitt såret mange ganger pga dette, men forsøker nå mer å gi f…

    Lik

  7. Jeg kjenner mest oppgitthet…. over hva folk VET, eller TROR de vet om andre – uten å egentlig vite noe som helst. Det rammer ikke bare usynlig syke, men mange andre også. Og nei – jeg er ikke modig nok til å si fra, dessverre…
    Jeg deler dette på Facebook 🙂

    Lik

  8. Jeg mener ikke å være pessimist og jeg mener ikke å late som om ting ikke eksisterer. Men å kjempe kampen mot folks uvitenhet og deres innbilte medisinske kompetanse, den kampen har jeg bestemt meg for å ikke kjempe mer. Jeg har kjempet lenge nok. Jeg mener at jeg som en voksen og anstendig kvinne som er nokså gjennomsnittlig og normal på alle områder burde bli tatt på alvor når jeg blir syk og sier jeg er syk, uten at det nødvendigvis vises utenpå meg og uten at jeg skal behøve å bevise det noe så innmari grundig. Likevel erfarer jeg altså at så ikke er tilfellet. Jeg har vært i et fødselsdagsselskap hvor jeg brukte 14 dager i forkant med å gjøre ikke noe for å kunne være tilstede i den bursdagen, og jeg brukte tre uker etterpå for å komme meg etter de tre timene jeg klarte å være i selskapet. Likevel kommer en person halsende ut dørene etter meg når vi skal dra hjem og gauler «du kan da ikke være så syk som du sier du er, du klarte jo å være her i kveld!» Jeg brukte å verdsette at jeg kunne dra til frisør eller annet på dagtid da det var mindre støy enn om ettermiddagen eller om helgene når «alle andre» som ville være ute i det offentlige rom på samme steder også var der og skapte en støy som gjorde meg syk. Jeg måtte slutte med det også, for «når jeg ikke jobbet, så måtte jeg jo ikke komme her og komme her og være så frekk at jeg klipper håret mitt hos frisør når jeg ikke engang gidder å jobbe! Og det attpåtil ved å betale med skattebetalernes penger!»

    Vi som er syke blir ikke unnet et fnugg av livskvalitet på noe plan, for å si det veldig enkelt. At vi bruker lang tid på å bli frisk nok (skjønt jeg vil ikke kalle det frisk…) til å klare å kreke seg til frisør, og at vi bruker ukevis på å komme oss etter frisørbesøket mange av oss, det ser ikke ut til å spille noen rolle. Jeg var hos frisør for første gang på 5 år i 2012. Gjett om jeg fikk høre det at jeg flottet meg og deiget meg midt i arbeidstiden på «andres penger!» Ikke skal man kunne kjøpe seg skikkelige vintersko som man har spinket og spart gjennom lang tid av en mager trygd til å få råd til å kjøpe så man rett og slett ikke fryser, nei aller helst skal man dra på Fretex å kjøpe det mest slitte og utbrukte som er. Prioriterer man venninnesamvær etter 5 måneder som husbunden fremfor å oppsøke svigermor så hun kan sitte å hakke og herpe og slenge med kjeften over denne mislykkede svigerdatteren, ja så er det galt også.

    Dette temaet kunne jeg skrevet meget langt på, spekket med egenerfarte eksempler gjennom år med sykdom, men jeg ser ikke helt vitsen. Det jeg ville frem til, det er at jeg klarer aldri å nå inn i sinnet til de som tror de vet, de som er sikker på at de vet, ja kort oppsummert; jeg klarer aldri å få uvitende folk til å forstå, for dette er en sti med krumspring og detaljer så innviklede og vanskelige at de må oppleves for å bli forstått. Det er som å kjempe mot Goliat i evig Sisyfos ånd. De vil aldri forstå likevel..

    Jeg har også egenerfaring med sykdom som er mer akseptert og anerkjent og forstått (i tillegg til me’n), men også der har jeg opplevd tilsvarende som jeg opplever med me. Forskjellen ligger vel i at med de andre helsemessige utfordringene så føler jeg at jeg har legers forståelse og lagspill å regne med. Når det gjelder me, så er jeg ganske så overlatt til meg selv egentlig, selv om samme lege følger meg opp på det anerkjente kontra det mindre anerkjente me syndromet.

    Jeg har tatt et valg om å være mindre synlig i samfunnet. Jeg orker ikke å bli konfrontert med mistenkeliggjøring og tullpreik med en gang jeg trår over dørstokken og går ut. Jeg må forsøke å skape meg et så godt liv jeg kan med de kortene jeg har på hånden, og det inkluderer «hemmelige» møter med gode venninner, ja for svigerfamilien trenger ikke vite at jeg er litt bedre og klarer å møte folk litt oftere. Ja for jeg kaster ikke perler for svin lenger.

    Men noen dager er ikke forsvaret så høyt og formen er ikke så god. Da pisker og svir bemerkningene angående min helsetilstand igjen som brennende glør som etser seg videre inn i mitt sinn. Jeg må skyve de andre unna meg så jeg får være i fred. De skal ikke få ødelegge for meg med sin dumskap og ondhet, for enkelte er faktisk ond. De skjønner jeg er syk selv om de ikke skjønner detaljene, men de vet dette er et område de «har taket på meg på», så da snakker de i vilden sky om se slampene som får trygd «nei jeg mener selvsagt ikke deg», med et påfølgende falskt og infamt smil.

    Nei jeg må leve mitt liv på mine premisser, og det betyr å prøve etter beste evne å kutte vekk slike energityver som burde hatt munnkurv. Det er en mager trøst å oppleve at de ikke ser ut til å skjønne andre syke heller, for det er der og da når kommentarene smeller og øynene borrer seg mistenksomt inn i deg at du vet du er oppe til vurdering, veies, og finnes for lett. Jeg har begynt med mine egne vurderinger. Jeg veier og finner de fleste for lett. De får ikke innpass i mitt liv lenger så langt jeg kan hindre det. Det var ikke sånn jeg så for meg å måtte leve livet mitt. Å åtte analysere og skjerme meg for folk som gjør mer skade enn skaper glede, men med me som en følger på min livsveg, så er dette prioriteringer jeg må gjøre. Av og til er akkurat dette lettere sagt enn gjort….

    Klem Mia

    Lik

    1. Det kan være lurt å lære seg noen standardsvar når folk kommer med påstander og utsagn som setter en ut. Det ER ikke så lett, alltid, å forholde seg til andres meninger, særlig ikke når det er av det slaget du forteller om. Det er en påminner om hvor viktig mijøet og folkene en har rundt seg er. Folk som er veldig negativt innstilt har det kanskje ikke så godt i sine egne liv?

      Høres ut som om du har funnet din måte å leve på, der du har noen gode mennesker som kan dele dagene dine på en god måte. Å ha noen å prate med er så viktig!

      Takk for at du delte!

      Lik

  9. Folk synser og mener som de vil, dessverre. Av og til tar jeg meg selv i lure på om de virkelig ikke har noe bedre å snakke om.At det å rakke ned på andre er den eneste måten å holde en engasjert samtale igang på.

    Uansett, jeg har naturligvis ikke opplevd det du beskriver ettersom jeg ikke har opplevd sykdommen min. Men jeg har absolutt opplevd bedrevitende og fordomsfulle mennesker overfor meg og mitt, og det blir kanskje noe av det samme? Jeg har endt opp med å ta opp kampen dersom det er mennesker jeg senere må forholde meg til; venner, familie, etc. Fordi jeg velger å tro at de har interesse i å vite hvordan jeg opplever sårende kommentarer. Andre mennesker lar jeg få synse og mene som de vil.

    Det viktigste er å ha troen på seg selv og vite hvorfor ting er som de er. SÅ mye lettere sagt enn gjort, jeg vet. Dessverre.

    Lik

    1. Ja, er det ikke mer interessant å snakke om seg og sitt enn å bruke tiden en har sammen til å prate om andre? Hm..

      Tenker ellers det samme som deg: Bry seg mest om dem som er viktige og være bevisst hvorfor ting er som de er. I en tidlig fase, når følelsene tar overhånd eller diagnosen er usikker kan man imidlertid bli følsom for andres synsing.

      Lik

  10. Jeg tror ingen noensinne ikke har snakket om andre. Jeg vet at jeg har gjort det og kommer til å gjøre det igjen. Jeg snakker om den venninnen som ikke forsto meg, eller den legen som ikke skjønte noenting. Jeg kjefter på ventetidene på sykehuset og snakker om behandlingen jeg får av familien. Det er ikke sikkert de jeg snakker om er enig i min oppfatning av dem, men jeg trenger å snakke om det for det. Men jeg hadde vel dempet meg litt på cafe 😉

    Lik

Hva tenker du?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s