Blogging

Å påvirke eller bli påvirket av andres blogger

Mye fornuftig er sagt om såkalt sykdomsblogging. Uten tvil kan det virke trøstende og ha positiv effekt for både leser og skriver, men ikke alltid. Å lese om folk som sliter tungt kan virke nedtrykkende eller vekke vonde minner når en selv er i en bedre periode, eller er skjør. Når en selv har en dårlig periode kan det være godt å lese om folk som sliter med det samme; en føler seg ikke så aleine. For min del kan det noen ganger virke som trøst, andre ganger får jeg heist ressursene mine skikkelig opp. Det er en bra ting!

Min livssituasjon er trygg. Jeg har det viktigste jeg kan ønske meg og alt jeg trenger. Derfor kjennes det også trygt å skrive om det jeg gjør. Riktignok finnes det unntak og jeg kan både være ambivalent og usikker på om jeg gjør det rette. Likevel er utgangspunktet trygt.

Veldig mange har det ikke slik. Livssituasjonen deres er utrygg og usikker. Det gjør dem kanskje mer sårbar for andres historier?

Mange som blogger om ME er unge mennesker, folk som skal være fulle av drømmer og mange planer som kan realiseres hver dag. Livet til en 17-åring eller 25-åring «skal» ikke ligne på en satt 38-årings.

Hvordan er det da for svært unge folk å lese blogger til voksne som har hatt sykdommen i mange år?

Føles det trygt å vite at noen har mer erfaring, eller er det skremmende at det «aldri tar slutt»? (Det kan ta slutt..!)

Er det godt å lese bloggen til noen som har mer livserfaring og som kanskje har større bevissthet om ting enn en selv har? Som kan komme med erfaringsbaserte betraktninger og «råd»?

Jeg vil at bloggen min skal ha positiv effekt på leserne, men samtidig må jeg skrive om det som er viktig for meg, som jeg føler for å uttrykke og fortelle verden om. Jeg kjenner ikke livssituasjonen til alle som kommer innom meg. Jeg kan ikke tilpasse budskap og tekst til usynlige lesere. Jeg må bare stole på at bloggen leses av folk som ikke blir nedtrykt av å oppholde seg her.

Kjenner du at du blir påvirket av det du leser? På hvilken måte?

~~

Tidligere skrevet om sykdomsblogging: Terapi eller sykdomsdyrking?

Følg gjerne bloggen min via Bloglovin’ eller ved å oppgi epostadressen din i et felt på forsiden til bloggen (høyre side). Del gjerne innlegget med andre slik at kommentarene kan bli mange og lærerike. Takk så mye på forhånd!

 

21 thoughts on “Å påvirke eller bli påvirket av andres blogger

  1. Godt nytt år!!
    Det du skriv om er viktig.
    Når ein bloggar vil ein gjerne formidle noko som betyr noko for ein sjølv.. Ein vil at andre skal ha utbytte av det ein skriv.
    Eg trur vi les bloggar som gir ein noko.
    Erfaring frå andre kan vere godt å ta med seg.
    Samtidig veit vi at same diagnose nødvendigvis ikkje føre til same symptom.
    Ja, eg let meg nok påvirke enten bevisst eller ubevisst.
    Takk at du deler!!

    Lik

    1. Samme diagnose er iallfall ikke samme personlighet eller erfaring, det er helt sikkert. Noen ganger kan man nesten tro at alt er likt bare fordi vi har samme tallkode eller bokstaver hektet ved oss. Jeg blir ofte forundret over folk som tror vi er den samme bare pga disse enkelte fellestrekkene. Likevel er det mye som er gjenkjenbart.

      Jeg tenker at det er bra vi påvirkes av hverandre. Når jeg merker at folk berøres av det jeg skriver, blir jeg ydmyk, og overrasket.

      Takk for refleksjonene. Og godt nytt år til deg!

      Lik

  2. For meg hjelper det å høre om andre i samme situasjon. Å vite at man ikke er alene, uansett om den man leser om aldri blir frisk. Å lese om hva man har prøvd, blemmer man har gått på og viktigst av alt, at det er lov å være lei seg.

    Lik

    1. Viktig å kjenne på de følelsene en har og ikke bare skyve de bort. Det går an å være trist, det er ikke å være deprimert. Og heller ikke farlig, bare vondt. Noen ganger møter en sine egne følelser i andres tekster. Jeg synes det er godt, selv om det også kan være vondt og tøft.

      Lik

  3. Godt nytt år! Måtte det bli året da du blir frisk!

    Det er vel vanskelig å ikke la seg bli påvirket av å lese blogger som omhandler eller tar opp temaet sykdom. Vi har jo alle en mening om temaet sykdom, uansett hvilken sykdom det er snakk om. Spesielt blir man vel påvirket om man leser om sykdommer man selv har, eller sykdommer man har en sterk grad av gjenkjennelse i.

    Det er så mange perspektiver man kan ta når man blogger om sykdom, Jeg kjenner at jeg er selektiv til hva jeg leser siden jeg føler at min tid er så dyrebar. Dyrebar siden jeg ikke orker å lese så mye, eller så lenge av gangen. Da vil jeg lese noe som gir meg noe, noe som kan gi meg et løft, eller berøre meg på en måte. Jeg kjenner at jeg personlig foretrekker blogger og hva slags perspektiv de er skrevet under, avhengig av dagsform. Blogger skrevet av ren frustrasjon hvor man sitter igjen med følelsen av at bloggskriveren har gitt opp kampen styrer jeg helt unna. Blogger hvor man maler alt rosenrødt styrer jeg også helt unna.

    Derimot liker jeg blogger som er skrevet på en lettfattelig måte og hvor bloggskriveren skriver hvordan det FØLES å være den man er. Slik opplever jeg din blogg. Jeg leser den fordi jeg kan nikke gjenkjennende til det du skriver. Fordi det får meg til å føle meg mindre alene og ensom med tilstanden som jeg velger å kalle den. ME er ikke for meg en sykdom, men en tilstand som kroppen befinner seg i akkurat nå. En annen og vel så viktig årsak til at jeg leser bloggen din er at du beskriver så godt hvordan det føles å være i denne tilstanden. Så godt, at når man leser det du skriver for en som ikke har samme tilstand – så klarer de å skjønne litt mer av hvordan det er å befinne seg et sted man ikke kjenner verken utveien eller enden på.

    Når tåka ligger som tykk graut i hodet og farger dagen grå, er det godt å lese om at andre har det på samme måte. Vite at det er andre som har dager hvor kroppen og hodet ikke snakker sammen og hvor dagen går litt på skeis. Jeg har stor tro på realitetsorientering og dette med å vite hva man har å forholde seg til. Det skaper en forutsigbarhet i alt det uforutsigbare. Samtidig er jeg veldig klar på at man selv skaper sin dag og man selv velger hvordan man vil reagere på ting som kommer. Jeg mener at det er leseren som har et ansvar i å ta vare på seg selv, og at det ikke er bloggskriveren som skal tilpasse seg leseren. Jeg kan ta et valg om jeg orker å lese det du og andre skriver den dagen. På samme måten som jeg kan velge om jeg vil se nyhetene i dag, eller om jeg vil vente med til en annen dag hvor tåka har lettet noe og hvor dagen ikke lenger er så grå. Men kanskje lyseblå med antydning til solgløtt? En dag hvor man føler seg ovenpå og man lettere takler å lese om at andre sliter og har det tøft.

    Poenget mitt er at jeg mener at det er opp til hver enkelt om man vil lese en blogg eller ikke. Man har et valg om hva man ønsker å bruke dagen sin på, hvilke blogger og blogginnlegg man vil lese, om man vil se nyheter eller spise fisk eller kjøtt til middag. Det snakkes mye om at vi med ME må bedrive aktivitetstilpasning. Jeg mener også at vi må være vel så bevisste på våre egen form og vårt eget reaksjonsmønster – slik at vi til en viss grad kan forutse om vi faktisk orker å lese den bestemte bloggen eller ikke. Man vet jo ikke hva det står der før man har lest det, ei heller hvordan man reagerer på det som er skrevet. Men jeg mener at man selv bestemmer om det er hensiktsmessig eller ikke å lese blogginnlegget i dag, eller om man kanskje skal vente til en annen dag med å lese det. Trenger vi egentlig å vite alt, lese alt og å begrave oss ned i alle sørgmodige historiene om hvordan man har det med denne tilstanden? Trenger vi å velte oss i det daglig? Kanskje trenger vi bare å lese det innimellom slik at vi kan kjenne oss igjen, vite at vi ikke er alene? Eller kanskje vi trenger å lese om det for å innse at akkurat jeg har det så uendelig mye bedre enn deg siden jeg tydeligvis ikke sliter fullt så mye som deg?

    Jeg mener at det til syvende og sist handler om valg. Valg om hva man ønsker å bruke sin dyrebare tid på, og hva man vil fylle den med. Valg basert på sin egen situasjon og sitt eget behov på kort sikt og på lang sikt. Valg man tar for å få mer innsikt slik at man igjen får mer kunnskap om seg selv slik at man igjen kan ta nye valg.

    Jeg håper at du fortsetter å skrive på samme måte som før. At du ikke tenker mer på leseren enn på hva du har lyst til å formidle. Det er ikke ditt ansvar å velge for andre om de vil lese bloggen din eller ikke. Det må leseren selv ta et valg på.

    Lykke til videre! Jeg sniker meg tilbake i kulissene og ser frem til neste bloggoppdatering.

    Lik

    1. Takk for lang og viktig tilbakemelding, Lisbeth!

      For meg er det også konstruktivt å tenke på ME som en tilstand eller som en periode av livet mitt. Sykdomsordet bruker jeg når jeg synes det er mest naturlig og dekkende, men er sjelden jeg bruker det i dagligtale. Det er noe tungt og håpløst over ordet. Jeg respekterer at andre opplever ordet annerledes. Nettopp ord og opplevelse er noe som er lurt å være bevisst; hvilke følelser og assosiasjoner oppstår ved bestemte ord? Kan vi styre dagsformen via følelser skapt av ord? Jeg tror ofte det er slik. Det er hvordan vi har det som er lettest å påvirke, erfarer jeg, kroppen må bare hindres i å bli dårligere.

      Jeg er veldig med på det du skriver om at leseren selv må ta ansvar for hva hun/han leser. Når man har besøkt bloggen min et par ganger får man et godt bilde av hva slags tekster som blir lagt ut. Det er også noen som slutter å følge meg. Jeg antar at det betyr at denne bloggen likevel ikke var noe for dem. Slik er det. Jeg tror det er slik at enhver blogg får de leserne som trives i akkurat den bloggen. Så kan det kanskje ta lang tid før man finner den man «trenger». Derfor setter jeg pris på delinger, så slipper man unna en del tid på leting. Altså: Å være bevisst hvilke påvirkninger man utsetter seg for er muligens kjernen i dette. Og så kan man aldri ha noen garanti for at det alltid passer 100 % overens. Når man er aller dårligst, er det kanskje lurest å skjerme seg fra alt. Jeg gjør det.

      Jeg fortsetter å skrive på min måte og kommer nok til å publisere et nytt innlegg i morgen eller dagen etter. Jeg har et som er ferdig skrevet. Takk så mye for at du følger og legger igjen spor etter deg!

      Lik

  4. Disse tankene har jeg selv hatt… Og da jeg gikk inn på innlegget du linket til, «Terapi eller sykdomsdyrking», kom både motforestillingene og beveggrunnene opp igjen. For det er en balansegang, og ord påvirker negativt og positivt. Helt klart. Når det er sagt, er jeg glad for å lese det du skriver. Jeg er glad fordi du deler historien din på godt og vondt. Kunnskap er viktig, og du forteller så klart hvordan din sykdom er. Jeg visste lite om ME på forhånd, jeg vet mer nå! Det er viktig at den som er rammet av sykdommen selv, forteller om den.
    Folk blogger om så mye. De blogger om det de er opptatt av. ME er en del av livet ditt, du kommer ikke utenom den.
    Jeg vet ikke noe om hvordan det du skriver påvirker unge mennesker, jeg vet bare at jeg bryr meg om å lese om at livet er mye mer enn det rosenrøde…At hvis vi skal blogge om livet, må de vonde sidene med. Derfor gir det meg mye å titte innom deg.

    Lik

  5. Siden jeg er godt over middagshøyden og langt inn i aftenrøden kan jeg ikke gi deg noe fornuftig eller ufornuftig svar på spørsmålene dine.
    Men jeg antar at det er som med annen lektyre.
    Ha et godt nytt og bedre år 🙂
    Mormorklem 🙂

    Lik

    1. Det er godt mulig at leserne av bloggen min ikke er blant de yngste. Det vet jeg faktisk ikke så mye om. Noen vet jeg alderen på, andre ikke. Og blant dem jeg vet alderen på er flesteparten over 35. Kan hende er alder irrelevant og at vi uansett møtes i opplevelsen og erfaringen som er aldersløs – til en viss grad.

      Takk for at du tok turen innom og for klemmen!

      Lik

  6. Her ble det sagt mye klokt! Jeg har ikke veldig mange ord i dag, men tenker noe av det samme: Både gjenkjennelse, kunnskap- og erfaringsdeling og oppmuntring er viktig for meg. Noen ganger har jeg «satt meg fast» i negative debatter som har dratt meg ned. Det prøver jeg å holde meg unna nå. Jeg opplever at vi er i en spesiell situasjon med en sykdom det er forsket lite på og det finnes mange kontroverser rundt. Det blir interessant å følge med på hva som skjer på feltet, samtidig som det åpner for skuffelser. Jeg kjenner flere som fikk en mental og fysisk nedtur i dagesvis etter nyheten om at forskningsfinansieringen til Rituximab ikke kom som ventet. Men samtidig: Uten folk på nett som har delt av seg selv ville jeg ikke hatt sjans til å lære om en brøkdel av de lure tingene jeg nå vet. Helt uvurderlig for min del! 🙂

    Lik

    1. Å gjenkjenne når debatter blir utmattende og nedbrytende – og bare det – er vel noe av det viktigste man kan gjøre for seg selv, for å forebygge dårligere form. Og det å ikke engasjere seg i andres konflikter! Det siste kan være fristende når noe provoserer veldig..!

      Det med forskningsnyheter om ME er tosidig for meg. Jeg har stort sett sluttet å lese oppdateringer om det. Det er for krevende og jeg orker ikke opp- og nedturer (håp – skuffelse), som ikke er nødvendige. Selv om jeg ikke følger med og engajerer meg veldig får jeg likevel med meg noe via Facebook. Jeg er glad for å vite litt, det er bare det at det fort blir for mye.

      Konklusjonen blir som tidligere nevnt: Vi må velge ut hva vi utsetter oss for og tilpasse stimuli/informasjon/engasjement til det vi erfaringsmessig vet at vi tåler.

      Takk for at du delte din erfaring!

      Lik

  7. Det er jo det som er så flott med blogger på nettet, de man ikke ønsker å ha noen befatning med klikker man seg simpelten ikke inn på.
    Jeg synes det er godt å finne gjenkjennelse og er glad for at folk ønsker å dele av sine personlige erfaringer om sykdom og livet ellers (alt etter hva man ønsker å finne gjenkjennelse i)
    Jeg tenker at hadde jeg vært helt fersk i gamet med ME eller angst så tror jeg at det hadde vært slike personlige fremstillinger av hvordan det er å leve med noe slikt som hadde vært det jeg hadde hatt mest utbytte av å lese.
    Men tenker at det er viktig å ha i mente når man skriver blogg, at den faktisk kan leses av hvem som helst og at man derfor kanskje bør ha en liten versjon av pressens vær varsom- plakat med seg i bevisstheten.

    Tenker jeg 🙂

    Lik

    1. Lene

      Den bekreftelsen man kan få ved å møte andre (enten det er et fysisk møte eller på nett), betyr mye mer enn det man kan få fra helsepersonell eller som kan leses i fagbøker. Møtet menneske til menneske er det som virkelig betyr noe, som setter spor.

      En liten kritisk sans og bevissthet rundt hva man legger ut er nødvendig, men samtidig vil det nok være store uenigheter om hvor grensen går nøyaktig. Heldigvis kan man gjøre bloggen utilgjengelig for folk den ikke passer for (passordbeskyttelse).

      Lik

  8. Jeg finner mye trøst i det andre skriver – selv blogger jeg ikke, men kommenterer ofte hos andre. Jeg synes det er fint å kunne «snakke» med andre med samme «problemer». Har også lært masse av mange! 🙂

    Lik

  9. Jeg tenker at vi kan bli påvirket på forskjellige måter. Noen kommenterte at man kan bli for engasjert og påvirket slik at det tapper en for krefter. Er enig i det. Man må finne sin egen balanse. Er litt usikker på hvordan man selv påvirker andre. Har ikke tenkt så mye på akkurat det.

    Lik

  10. Hei! Jeg har lest litt rundt på bloggen din og synes du har mye bra! Og jeg er nok en av de som er spesielt interessert og føler at jeg har noen av de samme tankene, ettersom jeg blogger om kronisk sykdom selv, i tillegg til at jeg har et skribenttema ved siden av. Vil bare ønske deg lykke til videre med bloggingen. Ta gjerne kontakt om du vil. Stå på!

    Lik

    1. Hei Gro Jeanette!

      Hyggelig at du tok turen innom meg. Så du blogger du også, jeg stikker innom en dag!

      Kronisk sykdom kan virkelig være noe herk! Det er godt det går i perioder, at det ikke er stabilt ille..

      Lik

Hva tenker du?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s