Jeg kjenner det godt; at det er vanskelig å skrive noen ganger. Jeg tenker ikke på mine kognitive problemer gjør det vanskelig, eller umulig, for meg å skrive, men jeg tenker på alle de jeg vet leser. Og alle dem som har lett tilgang på tekstene jeg skriver: Folk jeg kjenner og folk jeg «kjenner». Det kan være vanskelig å vite at noen vet, men ikke hvordan de forstår det de vet.
I bunn og grunn er jeg en lukket person som er best på å forsvare synspunkter og som er flink til å argumentere for meg. Jeg er antakelig ganske selvopptatt, noe jeg antar at er nødvendig for å bli selvbevisst (et særtrekk som er en fordel når det kommer til en intern sykdom som ME er) og som er nødvendig for å lære å kjenne sin sykdom og sine begrensninger, men også muligheter.
Fordi jeg ikke pleier å vise av mitt indre, er denne overgangen fra privaten til blogg fremdeles noe jeg ikke fullt ut har vendt meg til. Min indre kritiker krever plass.
Min indre kritiker spør: Er dette det beste for deg og dine? Trenger dem du kjenner, og ikke minst dem du «kjenner» å vite dette?
Jeg antar svaret henger sammen med behovet for å gjøre en forskjell, for å bidra til en bedre hverdag for andre. Ved å bruke blogg som virkemiddel kan jeg bidra til å skape større åpenhet – og dermed redusere stigmatiseringen mange erfarer. Ved å dele mitt kan jeg kanskje gi et lite bidrag i lokalsamfunnet som er mulig ut fra mitt funksjonsnivå og ferdighetsnivå. Ved å presse meg litt på trangen til å skjule og gjemme bort, blir det kanskje litt lettere for andre å sette sine ord på hvordan lignende føles for dem. Eller bare vite at de ikke er alene.
Det er en overordnet grunn til at jeg deler, som er viktigere enn behovet for å holde for meg selv. At det er ganske skummelt noen ganger må jeg gi mindre betydning, jeg må klare å utfordre meg selv såpass.
Det er likevel ikke lett bestandig; å være synlig. Å skille seg ut. Jeg vet jo ikke hva folk tenker og hvisker om, folk som ikke sier noe til meg. Dermed kan jeg heller ikke forklare misforståelser og fordommer, som sikkert finnes. Jeg kan altså ikke bruke mine vanlige strategier. Det kan være vanskelig.
❤
Ps! Dersom du vil dele dette innlegget med nettverket ditt sier jeg jatakk til det!
Melivetpaaslep 
Det er alltid vanskelig.
Selvfølgelig vil det være noen med «gale briller» på, som kan komme med tanker som: Er nå dette noe å skrive om, eller kanskje verre,
Men opplysninger og informasjon er viktig. Både for meg som vet lite om livet med ME og for dem med ME.
Så fortsett og del det du synes du kan, uten å gå for mye på akkord med deg selv.
Ha en god kveld ;:-)
LikerLiker
Det blir som fjellcoachen skriver: Ved å bevege seg utenfor komfortsonen vokser man og det er vel det jeg driver med.
LikerLiker
Jeg sliter med noe av det samme. Jeg er en så åpen person irl at det er naturlig for meg å være åpen på nett. Men så får jeg angstperioder hvor jeg føler at jeg har delt for mye, om det kan brukes mot meg og mine eller på en eller annen måte gå utover noen. Vanskelig!
LikerLiker
Høres kjent ut!
LikerLiker
Interessant innlegg:) Jeg har valgt å gå ut av komfortsonen og skrive om personlige opplevelser som psykisk syk, på godt og vondt på bloggen min. Det blir nok avslørende og skummelt, men også spennende! Jeg tror at vi vokser på det på sikt. God lørdag!
LikerLiker
Så bra at du har valgt det, Johanne! Det er tøft gjort, men ofte en viktig del av sin egen tilheling. Ved å snakke åpent om ting blir de gjerne mindre vanskelig. Når luften kommer til på denne måten viskes skammen ut. Jeg tror kanskje mer handler om skam enn vi er oss bevisst.
LikerLiker
I det store og hele veier nok den forskjellen du gjør – til det bedre, mer enn litt småtisking i krokene? Jeg velger å tenke slik iallefall 🙂 Du skriver så godt om mye Anne-Helene. Jeg har ikke lest alle innleggene dine, men hver gang jeg leser noe er jeg enig i veldig mye. Ikke minst skriver du om ting jeg kanskje ikke har tenkt over før, men som får meg til å reflektere over det – og bli mer bevisst. Det er alltid bra. 🙂
LikerLiker
Jeg tenker at det er naturlig med en viss småtisking i krokene når man velger å være åpen slik som meg. Samtidig tror jeg ikke det er slik at jeg er Den Lokale Bloggeren, jeg tror jeg først og fremst har en «rolle» som forelder og som «meg selv», men jeg vet jo ikke..
Takk for gode ord, Laila!
LikerLiker
Jeg deler iallefall din oppfatning av deg selv… 😉 Men så flott at noen kan være åpne, og bane vei for de som kanskje ikke er like åpne! 🙂 Ha en fin fin høst ettermiddag!
LikerLiker
Tenker at det er forskjell på å være personlig og privat. Det kan være vanskelig å vite helt selv, hvor man er i dette landskapet. Fikk selv tilbakemelding fra en bekjent om at jeg ikke var så privat som jeg kanskje selv følte det som.
Sender samme melding til deg: Jeg oppfatter deg som personlig. Og tror det er en måte å nå frem.
Når det er sagt så tror jeg det er en sammenheng mellom eget uttrykksbehov og betydningen av å dele, for andre mennesker og «saken» kanskje. Når man treffer noe fellesmenneskelig og formidler det personlig, da er det troverdig. Da når teksten frem, fordi den gjenkjennes. Jeg opplever at du gjør dette.
LikerLiker
Jeg har tenkt litt på dette skillet mellom personlig og privat og har kommet til at forskjellen ofte ligger i hvor nær man selv opplever at det man skriver om er. Jeg har skrevet skummelt-nære tekster, eller deler av tekster, som kun jeg har oppfattet slik. Motsatt har jeg skrevet tekster som andre har opplevd som veldig nære mens jeg har skrevet en tekst som er godt bearbeidet før den ble publisert. Så det er litt rart hva som oppfattes på hvilken måte.
Det gjør godt med tilbakemeldingen din, gamle ugle. Som vanlig gir du næring til tankene mine!
LikerLiker
Jeg er så takknemlig for at du skriver, og at jeg fant bloggen din. Det krever en god smule mot å utlevere seg og også stå i det når andre ikke forstår.
Selv er jeg overfølsom ovenfor andre mennesker, og kan i perioder få med meg hva de snakker om. At jeg i ettertid har fått høre at jeg følte rett, har gjort at jeg ikke kan tillate meg selv å tenke over hva andre mener og syntes seg imellom om det jeg skriver.
Ønsker deg en fin uke. 😉
LikerLiker
Det er alltids noen som mener noe om det en gjør og det er naturlig at man bryr seg om det, men hvis en begynner å tilpasse seg det har det gått for langt. Da visker en ut seg selv. Så lenge ingen sier noe direkte til meg kan jeg ikke forholde meg til hva folk kanskje tisker om. Slik er det iallfall på mine gode dager, men noen ganger tviler jeg på om jeg gjør det rette. Framtiden vil vise.
LikerLiker
Jeg velger å tenke som deg, at jeg forhåpentligvis gjør en forskjell ved å være så personlig om et emne som de fleste velger å tie om. Jeg kjenner jo selv at det er så uendelig godt å lese gjenkjennende tekster fra andre som sliter med lignende ting. Har blitt såpass trygg på meg selv at hvis det er noen som finner det jeg skriver upassende og plagsomt så får det bli dem om det og da vil det også være personer som jeg ikke vil ha godt av å ha kontakt med. Jeg er veldig glad for at du er åpen og ærlig i bloggen din og det gir meg mye å lese den og jeg synes også det er tøft og flott å stå frem med fullt navn og bilde. Det gjør det enda mer ekte og sender jo signaler om at du velger å ikke skamme deg over at du har begrensninger i livet!! Når det er sagt så respekterer jeg også fullt ut at mange ønsker å være anonyme og likevel skrive flotte og nyttige blogger om sine livsbegrensninger.
Gode tanker fra
Lene
LikerLiker
Er enig med deg i at vi trenger folk som skriver om livene sine og at det er et personlig valg om man ønsker å være anonym eller ikke.
Du er også modig, Lene!
Anbefaler alle å ta en tur innom Lene sin blogg!
LikerLiker
Her setter du ord på mye av mine egne tanker rundt det å skrive blogg. Jeg er ofte fryktelig usikker på hvordan det jeg skriver oppfattes av folk rundt meg. Jeg stiller meg mange spørsmål rundt hver tekst før jeg publiserer. Og mye blir bare lagt til side når summen av avveiningen tilsier at det er det beste. Hva jeg vil med det jeg skriver er en ting – hvordan budskapet oppfattes av leser er noe helt annet. Og hvilken effekt en eventuell negativ respons (det er alltid noen som velger å fokusere negativt uansett) kan få.
Jeg deler denne på Facebook 🙂
LikerLiker
Det som har vært (og noen ganger er) vanskelig for meg er det at jeg ikke har noen kontroll med hvem som vet hva og hvordan det jeg skriver blir forstått. Dermed kan jeg heller ikke justere eller balansere det inntrykket folk får.
Siden jeg stort sett holder meg hjemme er det også liten respons jeg får på det jeg gjør. Det er stort sett venner jeg treffer som sier noe om det jeg skriver, men ofte sier heller ikke de noe. Så det å møte mange ukjente som jeg har lite til felles med kan være litt merkelig. Jeg vet cirka ingenting om dem og de vet (kanskje) masse om meg og har (kanskje) gjort seg opp en mening om meg.
Takk for at du delte dette på Facebook!
LikerLiker
Takk for at du følger bloggen min. Har lest noen innlegg hos deg. Kjenner ME litt litt fra før gjennom en bekjent av meg. Det er jaggu ikke lett å kjempe for aksept av en ny diagnose. Jeg unngår konsekvent ord som sykdom og andre negative ord. Det har du kanskje merket 🙂 Jeg bruker å kalle meg heldig som har noe som vises. Jeg slipper i det minste å kjempe for og bli trodd.
Det er veldig greit å skrive ut ting. Det har jeg merket. Jeg har kanskje ventet for lenge. Når proppen min sprakk, og ordene mine velter ut som aske og lava av en vulkan, kan det fort bli litt voldsomt, hehe… Er ikke veldig populære i kommunens administrasjon for tiden, men det kan de takke seg selv for. Bruker ikke så mange kilokaloriene på det. Har ikke så mange å avse uansett.
Fordommer kan kun bekjempes med opplysninger. Fortsett å dele det du føler for. Så kan man bare håpe og bli lest av folk som tenger det.
LikerLiker
Hei Øyvind!
Jeg bare lo da jeg leste bloggen din og kommentarene dine her og kan ikke annet enn å følge deg! Du er en mental vitaminpille! Takk.
Jeg bruker bare ord som ‘sykdom’ dersom det er nødvendig, for som deg har også jeg negative assosiasjoner med ordet. Jeg er mest av alt meg selv og så har jeg en sykdom i tillegg, men jeg ER jo ikke sykdommen, den er bare et ubehagelig vedheng!
LikerLiker
Kjent følelse. Det å vise frem sine viktigste tanker kan noen ganger føles som å legge hodet på hoggestabben. Man utsetter seg kanskje for noe man er usikker på om man tåler – tilbakemeldingene. Tenk om noen misforstår, ikke vil forstå, vrenger på det eller går i strupen på deg. Men slike private tanker blir bare så altfor sjelden delt, nettopp på grunn av at det er så sårbart. Det blir derfor desto viktigere å dele.
Ensomhet er en tung bør. Ensomhet er noe man opplever når man tror man er alene. Hvis man finner at andre har de samme tankene, er man ikke alene lenger. Ved å blogge slik, kan du være med å hjelpe noe til å bli mindre ensom. Og som Øyvind over sier, fordommer kan kun bekjempes med opplysning.
Jeg synes blogging er noe av det mest demokratiserende vi har sett skje i senere år. Fortsett, og vit at du gjør en viktig jobb!
LikerLiker
Takk for så fine ord, Trude! Ordene dine har fått leve i meg siden jeg fikk dem, men jeg har ikke kunnet svare på dem før nå.
Jeg engasjerer meg ikke i faglige debatter om ME, men å skrive om hvordan det oppleves har blitt min måte å delta på. Jeg skriver ikke bare for meg selv, men for alle som er innom og som trenger å se at de ikke er alene om å ha det slik de har det. Ved å skrive disse tekstene møter jeg også meg selv i de kommentarene som legges igjen her. Og fellesskapet utvikles. Det er mye viktigere for meg enn faglige og kvasifaglige diskusjoner og grupperinger som jeg har forstått at andre driver med på nett.
Ønsker deg gode dager som kommer!
LikerLiker
Hei!
Så glad jeg fant dette innlegget, denne bloggen og kommentarene.
Gryttens sitat fra Johanne Magnus’ Litteraturrapport: at alle mennesker har et visst antall ord, likte jeg. Jeg tenker at vi mennesker bruker hele livet på å forsøke å finne ut om det plass for oss, enten ved å forsøke å tilpasse oss, innordne oss og leve opp til det vi opplever at omgivelsene ønsker fra oss for å «ha rett til» å være i denne verden.
Derfor tror jeg mange av oss, spesielt kvinner, går rundt og er livredd for at noe av det vi sier, gjør, mener eller er ikke er bra nok.
Det er det!!!
Å skrive, dele og være seg selv er bra nok! …og jeg er glad for hver eneste en som tør å kaste seg ut i verden som seg selv. Det krever nemlig mot!
LikerLiker
Hei Sparringmamma!
Velkommen hit!
Etter jeg fikk ME ble det nødvendig å finne fram til essensen – i livet. Jeg er derfor mer enn gjennomsnitlig bevisst på hva som er bra for meg og delegerer og prioriterer deretter, men jeg har fremdeles en sårbar siden i meg – jeg er fremdeles et menneske. Det betyr fremdeles noe hva andre mennesker mener, men det er ikke retningsgivende som det tidligere var. Jeg skriver om det her:
Hvis vi bare hadde funnet raskere fram til hvem vi er i oss selv istedenfor å lete etter svar hos andre, ja da tror jeg vi hadde fridd oss fra mange bekymringer og «unødvendige» hemninger.
Andres meninger betyr mest når vi ikke er trygge i oss selv, eller den andre har stor makt over oss, men heldigvis er ingen makt fullstendig – det finnes alltid veier ut. Den indre tryggheten beskytter mot utnyttelse og trang til å overbevise eller be om tillatelse til bare å være. Tenk så mye tid og ressurser mange bruker på andre når tryggheten er å finne i seg selv!
Takk for at du deler dine tanker!
LikerLiker