Jeg leser og forsøker å samle hode og hender slik at noen ord kommer ned på skjermen. Jeg forsøker å lage sammenheng mellom det jeg skriver og det du skriver, men underveis sovner hodet mens fingrene taster videre. Resultatet er det ikke lett å si noe om.
«Velg en identitet» står det når man har skrevet ferdig sin kommentar til en blogspot-blogg. Er det slik det er, undrer jeg, kan man virkelig velge sin identitet?
Når det gjelder blogspot sine alternativer er valget enkelt å ta, men ellers i livet? Jeg vet ikke hvor lett det er, men jeg vet at vi har stor makt til å definere oss selv, til å velge ut de egenskapene som gjør at vi fremmer det beste av oss og ikke bukker under for velfungerende menneskers minstekrav til seg selv. Vi lever i samspill med andre hele tiden og påvirkes uten at vi er det bevisst. Denne påvirkningen kan gjøre at vi ikke føler oss bra, for det blir så synlig og tydelig for oss selv at vi ikke strekker til. Jeg kjenner på det selv av og til. Heldigvis kjenner jeg ikke så ofte som tidligere på det; livskvaliteten er bedre og mer stabil. Og jeg tror det er fordi jeg har jobbet intenst med å ikke la meg styre av det som ikke er bra for meg, med å ikke være redd for å være synlig. Noe av det holder meg fremdeles tilbake, og i noen perioder mer enn andre; jeg er fremdeles underveis.
Jeg vet ikke om man kan velge sin egen identitet, men ofte er det slik at man kan velge hvem man vil omgås og dermed hvem man påvirkes av. Jeg tenker at det er lov å velge bort mennesker som har negativ innflytelse på seg. Da er man ikke slem, men man respekterer seg selv og beskytter seg selv.
Vi kan ikke redigere verden etter våre lyster og behov, men noen uromomenter kan vi fjerne. Vi kan ikke velge identiteten vår fullstendig, men vi kan gjøre noen justeringer som dreier fokuset bort fra det som er uheldig og mot det som har oppbyggende effekt. Det er små endringer som bidrar til en litt endret identiet. Vi er mer enn det vi ikke er. Vi er mer enn våre begresninger og det er dette andre vi må feste blikket mot, når vi har fått øye på hva det er. Holde fast ved det og styrke det slik at det som er oss er knyttet til det som er bra.
Det handler om å forstå ting riktig; riktig på den måten av det stemmer overens med det magefølelsen forteller og den veien en ønsker å gå. Det handler om hva vi legger vekt på og hvilken historie vi forteller om oss selv, hva historien sier om selvbildet vårt.
Det handler om å ha overskudd nok til å kunne gjøre bevissthetsjobben og skjønne hvordan en kan ta grep.
Det handler ikke om å være positiv eller negativ, men å være tro mot egne følelser og følge sin egen prosess. Bare en selv kan finne sin egen rytme, men noen ganger trenger vi litt hjelp for å komme igang.
Melivetpaaslep 
Man definerer seg selv, sies det, ved sine fortellinger om og til seg selv. Til en viss grad gjør man vel det. Men konteksten man er i da, akkurat da, har også definisjonsmakt. Jeg ser du skriver om å forstå ting riktig og vanskelighetene med å vite hva som er hva.
Jeg tror det er alment og gjenkjennelig for de aller fleste. Å «velge» riktig er noen ganger en nesten umulig oppgave, kanskje mye på grunn av den tilstedeværende kontekst.
Ha en flott dag 🙂
LikerLiker
Å velge riktig blir en umulighet fordi en ikke kan velge med etterpåklokskapens kunnskap, men samtidig tenker jeg på det som best løfter en fram. Noen ganger befinner en seg i skjæringspunktet mellom ny og gammel reaksjon, da er det noen ganger mulig å velge det som er iferd med å bli sitt nye jeg, og ikke den uhensiktsmessige gamle reaksjonen.
Det er ganske rart å være bevisst dette skjæringspunktet.
Takk for kommentaren!
LikerLiker
Definisjonsmakten er hos oss selv, og er det slik at vi alltid må tenke på morgendagen i lys av gårsdagen ? Eller fremtiden i lys av fortiden ? Jeg tenker at det å «velge riktig» til enhver tid kan sees i lys v hva vi vet akkurat der og da 🙂 Det er DIN riktig som er RETT tenker jeg 🙂
LikerLiker
Jeg tror det kan være hemmende å hele tiden skulle drasse med seg det som ligger i fortiden. Ved å ikke la det ta stor plass kan vi frigjøres fra de klamme grensene og skape noe nytt. Hvis vi kan kalle det å nullstille oss, tror jeg det er nødvendig for å komme videre med oss selv, iallfall dersom det ikke ligger hendelse som må bearbeides først.
Jeg tenker også at mine reaksjoner er riktige for meg fordi de er mine, og det samme for andre.
Takk for kommentaren din, Tanketrollet!
LikerLiker
Får litt assosiasjoner til ulike teorier om identitet jeg. Det er litt postmoderne, tror jeg, å tenke at man har veldig stor frihet til å velge sin identitet. Å stå i en tidsmessig sammenheng, å føre videre slekta, er så vidt jeg husker den andre hovedvarianten, den tradisjonelle, eldre.
Jeg tror nok valg er valg ut fra det vi vet og ikke vet, til en hver tid. Men det går jo an å velge på nytt og på nytt, i visse saker i alle fall.
Når det gjelder fortiden så forsvinner ikke den, tror jeg. Noen ganger kan det være nødvendig å være i fortiden for å kunne avklare hvilke valg man har. Og for å få med seg litt mere av seg selv, og sine muligheter, videre, ikke løpe fra det i tankene. Greit å få med seg kroppen også –
LikerLiker
Vi lever i et veldig personfokusert samfunn med stor vekt på ens egen makt til å forme sitt liv. Det er bra, men noen ganger går det for langt. Ikke alt kan fikses med en sterk vilje og riktig teknikk, sykdom er ikke ens egen feil (i de fleste tilfellene) osv. Det vi velger tror jeg nok gjenspeiler verdier i samfunnet. Vi er ikke så fri at vi er uavhengig.
Fortiden blir ikke borte, men på et tidspunkt i sin personlige prosess går det an å frigjøre seg fra den på den måten at den ligger integrert i kroppen og ikke forstyrrer fokuset til daglig. Slik at vi kan se framover og ta aktiv del i og skape det som kommer.
«Greit å få med seg kroppen» – så veldig enig i det. Jeg har opplevd for mange ganger å vilje meg fort framover, men blir alltid hentet inn igjen, så jeg håper at jeg nå har integrerte grenser slik at jeg kan gjøre uten å overbelastes. Det kjennes slik ut!
Takk for dine kloke ord!
LikerLiker
Jeg merker meg det du skriver om integrering. Det er målet ja, og kan ikke forseres. Da blir man innhentet igjen, som du skriver.
Men gradvis kommer integreringen, og det er godt. Men dette er individuelt tror jeg.
LikerLiker
Kan vi altid velge bort mennesker som ikke er gode for oss? Kan vi velge bort de gamle som spiser en opp? Kan vi velge bort kollegaer som får frem det verste i oss? Hvilken identitet velger jeg? Den som skjøv folk fra seg? Den som periodevis utsletter seg sjøl?
Det er så enkelt å si at vi er mennesker med frie valg – men i relasjon til andre mennesker er vel ikke det alltid tilfelle.
Dette er vanskelig. Når er det plass til meg, hvor er min arena for å blomstre?
LikerLiker
Nei, vi kan ikke alltid det, men noen ganger. Til dels kan vi nok velge hvor mye vi involverer oss i folk som gjør livet slitsomt og tyngre og jeg tenker at det er lov og nødvendig å sette grenser. Jeg vet at det ikke er lett, men om en klarer det kan livet oppleves forfriskende etterpå. Noen ganger trenger en hjelp utenfra for å klare å avslutte en destruktiv relasjon. Dette handler også om maktforholdet mellom de to det gjelder; det er vanskeligere å bryte med en som har makt over en.
Takk så mye for engasjementet ditt her og velkommen til bloggen min!
LikerLiker
Det er en av «fordelene» med ME-sykdommen (i likhet med andre alvorlige livshendelser) nettopp at man får muligheten til (eller blir nødt til) å stoppe litt opp og gjøre slike vurderinger som du nevner her. Det er krevende og smertefull prosess, men samtidig en fantastisk mulighet til å bli litt bedre kjent med seg selv og endre sine livsvilkår. Takk for mange fine tanker!
LikerLiker
Det er så bra når man klarer å vri om tankegangen til slik du sier!
LikerLiker
Wow! For et utrolig bra og godt skrevet innlegg Melivetpaaslep.
Du nevner det å være synlig. Redselen jeg hadde for å vises/ bli for tydelig var en enorm tøff bøyg å komme over for en god slump år siden. Jeg skrudde hodet i alle vinkler for å finne ut hvordan jeg skulle få tatt knekken på det hinderet. Og min oppskrift som virket på meg, var å begynne å blogge. Hive meg ut i min største skrekk. Internet.
Derfra til nå? De som beveger seg i eteren skjønner hva jeg mener.
Det som har vært til en enorm hjelp for meg, er disse «samtalene», som noen ganger oppstår i kommentarfeltene. Jeg reflekterer over mange spark i baken som jeg har fått fra «velg en identitet», og vært tvunget til å tenke meg om. Refleksjonene går videre til hvor stor hjelp man kan være for hverandre ved å ha en dialog over nettet. Hvor fritt man kan snakke, være ærlig, fordi man har valgt en identitet. Jeg kan jo ikke f.eks. gå til naboen, banke på døren med en valgt identitet å si: hør nå her … osv.
Takker for innlegget og deling av tanker. 😉
LikerLiker
Når man er heldig å komme over de bloggene som innbyr til dialog er det masse å hente på å bruke tid der. Blogging er definitivt ikke bare fjas, men også en god del dype samtaler og muligheter for selvutvikling og bevissgjøring. Jeg synes det er kjempespennende og det var overhode ikke noe jeg hadde forestilt meg før jeg oppdaget det. Blogging kan ha helende og dermed terapeutisk virkning, men det krever selvsagt at en tør slippe løs og gi, kanskje mer enn komfortsonen tillater, og at en treffer på de rette folkane.
Og det er kanskje ved utvalget av blogger en velger å følge at en bygger opp sider av identiteten sin – fordi en fremmer de ønskede siden ved seg selv.
Så flott at du fant noe i innlegget mitt du kan bygge videre på!
Takk for så fin kommentar!
LikerLiker
Jeg fant ut for noen år tilbake at jeg til en viss grad kan endre folks oppfatning av hvem jeg er. På hvilke sider jeg velger å vise frem eller legger mer vekt på enn andre sider ved meg selv. Ved å ikke vise de dystre sidene, eller være overglad i andre sammenhenger. Det var en sterk oppdagelse.
LikerLiker
Det kan jeg tenke meg, ja. Det blir veldig spesielt når erfaringen kommer brått.
Denne evnen er interessant, den sier mye om hvilke muligheter vi har til å påvirke oss selv. Vi har så mange sider.
LikerLiker
Dette innlegget er spennende..hvem er vi, kan vi velge?
Jeg tro helt fullt på at vi kan velge veldig mye her i verden.
Jeg tror at det er ganske få ting med meg som jeg ikke kan gjøre noe med.
Det synes jeg i begynnelsen var skummelt å tenke.
Nå synes jeg det er kjempefint!
Takk for at du skriver innlegg som vi kan tenke rundt!
LikerLiker
Vi trenger en hard kjerne som er uforanderlig. Vi trenger trygghet i oss og rundt oss for å tørre å se nærmere på de sidene ved oss som er uønsket – av oss selv. Jeg synes ikke vi skal forandre så mye dersom andre har problemer med hvordan vi er (selvsagt avhengig av hva det er snakk om), men heller søke mot de menneskene som aksepterer oss som vi er. De delene av oss som vi ønsker å endre tror jeg vi kan endre. For meg er det et optimistisk menneskesyn. Det er ikke ment å skulle gi noen dårlig samvittighet eller håpløshet (er litt redd for å bli misforstått).
Jeg synes også det er fint at jeg selv kan ta styringen over eget liv og ikke bare er overgitt tilfeldigheter, sykdom og andre menneskers velvilje, samarbeid og forståelse.
Godt for meg å høre at du liker innleggene og at de gir deg mat til flere tanker!
LikerLiker