Leve med ME

Hvorfor går det bra?

Jeg aner ikke hvor mange timer og hvor mye energi jeg har brukt i forsøk på å forstå den rare kroppens innfall og fantestreker, men det er mange. Om jeg hadde fått studiepoeng som belønning hadde jeg vært kvalifisert for mer enn en tittel.

Når man får en sykdom som ME, som endrer livet så fullstendig at man ikke kan ignorere det og leve som før lenger,  ja da går man gjennom det som i psykologien kalles en krise. Krisen innebærer at kropp og psyke stopper opp og benektning er ikke uvanlig: Man nekter å tro at det kan være som det er. Man presser seg, iallfall dem som er som meg. Presset oppstår fordi en ikke skjønner hvor lite en tåler slik at en ikke forstår at en skulle tatt pause for lenge siden. Akkurat dette er litt av trikset for å fungere best mulig.

Etter en stund, der man får hjelp til å forstå det som skjer, f.eks ved å delta og dele på forum eller i møte med en kunnskapsrik og oppdatert lege, kan man langsomt lære seg å forstå og skjønne sykdommens natur. Dette må forstås både intellektuelt og det må aksepteres mentalt. Dette var en fase som for meg tok mange år. Jeg trodde jeg bare brukte feil teknikk og at min reduserte energi var noe jeg kunne fikse på egenhånd. På godt norsk: Jeg trodde jeg kunne skjerpe meg til normalt energinivå! Å innse at det hadde sine klare begrensninger satt langt inne.

Jeg har fremdeles stor tro på psykens makt og har god nytte av kognitive teknikker, som selvsagt er svært tilpasset meg og mine behov (jeg har jo utarbeidet dem selv til mitt formål). Essensen i det er: Hold fast ved det som er bra og jobb mot det som gir energi. Ved å finne min egen stemme og være ærlig med følelsene mine, og ved å utvikle ressursene mine så langt jeg kan, vedlikeholder jeg livskvaliteten min. God livskvalitet er medisin mot mye.

Når man tror man er ferdig med selvstudiet er man gjerne bare ferdig med forarbeidet. Det er iallfall slik med meg. Å finne ut av en lunefull kropp er enormt tidkrevende og man blir tvunget til å granske seg selv for å finne ut hvordan en best kan sikre funksjonsnivået og i det hele tatt virke best mulig. Over tid.

Jojo-form er sikkert ti ganger mer slitsomt enn jojo-slanking!

Parallelt med denne granskingen, gjerne ispedt kompliserende aksepteringsfase, begynner mange å se så smått framover. Gradvis går det kanskje opp for en at livet ikke ble slik man ville det. En tar kanskje farvel med studier og arbeidsplass og kommer i en ikke-tilstand uten å vite hvor en skal ta veien. Eller en begynner å se alternativer, finner sin vei, sin måte å leve livet på ut fra de nye forutsetningene. En har gått gjennom den største transformasjonen og begynner å snuse på nye muligheter, nye egenskaper. Livet blir litt lysere fordi en igjen har noe som gir innhold og mening til dagene. Livet leves i større grad enn i tidligere faser, fordi håpet er fornyet eller man har gjenvunnet kontrollen som så lenge var fraværende. Det har kanskje også ordnet seg med NAV, familie og venner, noe som helt klart bidrar til å reorientere seg. En trenger støtte fra de nærmeste!

Jeg tror at venner, familie og fastlege har stor innvirkning på prosessen som settes igang; på om den blir unødig kronglete eller om den går relativt greit. Det gir ingen positive bidrag å bli utsatt for mistenkeliggjøring og beskyldninger, heller ikke bagatellisering av problemer og utfordringer. Støtte og aksept, derimot, bidrar til at det kjennes trygt å være i en vanskelig prosess.

Så hvorfor går det bra for meg nå?

Jeg tror det går bra fordi jeg har jobbet bevisst med mine sterke sider og har redusert betydningen av det som er mindre bra. Jeg har skjøvet meg gjennom det som har vært vanskelig og stirret intenst mot det som har løftet meg. Jeg har hatt stort fokus på det jeg kan og har gitt det alt jeg har kunnet. Jeg har trosset mine selvpålagte begrensninger og jeg kommer til å fortsette å jobbe med det.

Jeg tror det går bra fordi jeg har hatt et prosjekt gående noen måneder som inkluderer flere enn meg selv. Jeg tror det går bra fordi jeg i perioder har klart å være veldig strukturert og har hatt hodet på plass slik at jeg har kunnet gjennomføre en del ting, f.eks intervall-jobbe med hviling og aktiviteter. Og fordi bevisstheten og oppmerksomheten har vært rettet mot neste gjøremål, noe som har effektivisert resten av tiden min slik at den ikke har vært sløst bort i ingenting.

Jeg tror det går bra fordi jeg har hatt flaks!

14 thoughts on “Hvorfor går det bra?

  1. Ja, hvorfor går det bra? Et godt spørsmål. For egen del, gikk det bedre når jeg ikke overstyrte, at jeg hadde angst. Jeg har brukt lang tid på å akseptere, etter at «alt» av behandling var prøvd.
    Det er ikke så mange måneder siden jeg ble ufør, og i de månedene har jeg kjennt, at luften har gått litt ut av meg. Jeg kan slappe av i forhold til ytterligere nye vedtak og medfølgende krav.
    For meg har det vært et halvår der jeg har gitt noe beng i å være strukturert, da det til slutt kjenntes som en tvangstrøye. Det har også blitt tid til å kjenne på, at aktive år med Nav, har gjort meg svært sliten, og akkurat nå går det bra for jeg tillater meg å hvile, gjøre lite, nyorientere meg. Det har plutselig blitt et stort rom, som jeg kan fylle med andre ting enn NAV, og jeg er på vei, og det kjennes godt.
    Nå kan jeg virkelig følge min egen rytme, og enn så lenge, går mye tid til å sove, hvile ut. Først nå forstår jeg hvor mye energi jeg har brukt på disse årene, for å bli frisk. Sliten ja, men jeg har det bedre, og kan se konturene av et liv som kan fylles med så mye annet. Nå kan jeg områ meg i mitt eget tempo, og det tror jeg blir bra.

    Lik

    1. Det er mye i uttrykket «Det er en tid for alt» og kanskje det mest treffende når det gjelder mennesker?

      Ved å overstyre de personlige prosessene tror jeg heller man styrer seg inn i sykdom enn ut av den.

      Jeg tenker en del ganger at det samfunnet vi lever i ikke har tid til menneskelige prosesser, ikke har tid til hele mennesker, bare til den perfeksjonerte. Jeg tror det kan skape sykdom (jeg snakker generelt).

      Det er godt at du nå får tid til å finne fram til deg selv, til ønsker og egenskaper som er deg-nært. Jeg tror det blir bra!

      Lik

  2. Veldig fint innlegg dette. Jeg har ikke ME, men kjenner meg mye igjen her. Jeg har vært i det som kan kalles en livskrise de siste seks årene. Selv om jeg kan se at det var tegn før den tid også, på at det begynte å bli for mye for meg. Men det var en eksistensiell situasjon som utløste dette, og som ble etterfulgt av fysiske plager også.
    Jeg er ennå underveis, men som Bibbi skrive, å akseptere er det vanskelig. Og det individuelle, for vi har så ulikt i bagasjen vår. Og hjelpeapparatet treffer ikke bestandig så godt, deres premisser stemmer ikke alltid, og det tar tid å finne ut av dette.

    igjen, takk for et fint innlegg, som lokket meg til å utbrodere litt.

    Lik

    1. En må akseptere emosjonelt og ikke bare intellektuelt. Det første tar mye lengre tid, opplever jeg, og så går det i rykk og napp. En tror kanskje at en er «ferdig», men så dukker det opp situasjoner som viser at en ikke var kommet så langt som en trodde en var likevel.

      Helsevesenet er nok mer tilpasset samfunnets krav enn den enkelte person i en del tilfeller.

      Lik

  3. Så godt at det går bra! Mye i dette innlegget kjenner jeg igjen meg selv i, for eksempel det med at det har tatt langt tid å forstå hva som skjer i kroppen.
    Veien dit kan være temmelig lang og kronglete, og full av tilfeldigheter. Mye avhenger av menneskene man har rundt seg underveis, tror jeg. Og hva slags personlighet man selv har.
    Jeg tror det gjelder å finne sin egen balanse mellom hvile og aktivitet, bruke energien riktig, og akseptere situasjonen.

    Lik

  4. Oj, her har du fått inn mange fine tanker. Når du sier at du har hatt flaks tenker du da på familie, venner og lege som støtter deg? Akkurat det kan man vel ikke styre selv? Ellers tror jeg det er som du sier, mye arbeid med seg selv og det er ikke sikkert man blir helt ferdig med jobben. Man kommer bare videre i prosessen.

    Jo-jo form må definitivt være mye vanskeligere enn jo-jo slanking. Jeg har ikke prøvd slanking men jeg vet hvordan det andre er.

    Prosjekter er viktig. Skriving er jo en at de tingene de fleste av oss klarer så det anbefales for flere.

    Veldig fint dette! 🙂

    Lik

    1. Jeg har nok hatt flaks med menneskene rundt meg, men det jeg tenkte på da jeg skrev var flaks fordi det ikke nødvendigvis går bra selv om en gjør allting riktig.

      Jeg tror det er helt nødvendig å gå med rolige steg og være i kontakt med kroppen for at formen skal bedres over tid. Kontakten med kroppen har en tendens til å hoppe av når det skjer ting jeg vil være med på og jeg ikke får hvilt forebyggende slik jeg bør. Det kan forstyrre prosessen.

      Skriving har helt klart vært en vei ut for meg!

      Lik

  5. Dette innlegget setter jeg virkelig pris på melivetpaaslep. 🙂
    Det skal noe til å virkelig se hva det er som foregår rundt en. Og leser deg riktig her, så har du stor observasjonsevne, er ærlig mot deg selv og benytter deg ikke av den vanlige fraskrivelses-metoden/ unnvikelse manøvre osv.
    Nå er jeg skrudd sammen på en slik måte at jeg har liten tro på tilfeldigheter og flaks. Noe ligger ute i eteren og bringer videre det som foregår i den universelle bevisstheten. Men, nå er nå dette bare min tro da.
    Jeg har den tro og oppfatning om at du har jobbet hardt for å komme dit der du er i dag. Det har helt sikker kostet blod, svette og tårer, men nesten alltid betaler det seg i en gevinst.

    Ønsker deg en fin lørdag kveld. 😉

    Lik

    1. Jeg har stor tro på arbeid (med seg selv) og tror det er den (eneste?) rette måten å komme videre på, eller få det bedre med seg selv. Likevel: Er det ikke en del tilfeldigheter ute å går også? Jeg tenker at det må være slik, for man har ikke full kontroll på omgivelsene og dermed kan man ikke jobbe seg opp til å mestre og takle alt. Vi lever jo ikke helt alene, men i samspill med andre. Nå har jo jeg ME og er veldig sensitiv for endringer og dagen(e) blir ødelagt dersom jeg ikke får riktig start på dagen. Jeg er helt avhengig av samarbeid hjemme for å fungere. Det er vel det jeg regner inn i tilfeldigheter, samt at sykdommen har «naturlige» svingninger. Det er selvsagt ikke fullstendig tilfeldig, hvis en skal dybdedykke i begrepet, men kanskje heller forhold utenfor en selv en har liten innflytelse over.

      Jeg tror altså ikke ting blir bra bare man gjør de rette tingene. «Det rette» kan vel være vanskelig å finne fordi det varierer hva dette er. Tror jeg.

      Jeg har jobbet mye med meg selv over mange år og er ikke i tvil om at det har gjort meg klokere og gitt meg et bedre liv. Er glad for å kunne dele noe av det på blogg!

      Nå fikk du meg til å tenke videre. Takk for det!

      Lik

  6. Takk for innlegg som får meg til å tenke…
    Noen ganger må en huske på alle de ukjente variablene, og i tillegg være glad en har flaks innimellom.

    Jeg liker at det går bra med deg!

    Lik

Hva tenker du?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s