Mestring, drømmer og håp · Uncategorized

Drøm og virkelighet?

Jeg har stoppet opp, ikke bare ved at formen er noget mer vrangvillig og jeg får med meg det meste av sumarnatta, men også på den positive måten.

Jeg leser blogger som inspirerer meg, f.eks mammadamen som har startet eget firma som bistår med råd til bedrifter som vil bruke sosiale medier og som selv er tekstforfatter. Eller nå nettopp leste jeg Anneli Sande, som jeg fant via Bloggeriet (en politisk bloggportal), som har skrevet om hvordan hun jobber og vurderer bedrifter. Jeg leser også bloggene til forfattere, eller folk som ønsker å bli forfattere. Dette er folk som har mye å dele og som gløder av engasjement. Jeg spør meg selv: Hva har de som jeg ikke har? Noen av dem har utdannelse jeg ikke har, men sånn bortsett fra det? Av personlige egenskaper vet jeg ikke om forskjellen er stor. Coach Hedvig sier at det som karakteriserer dem som lykkes er at de gir prosjektet sitt alt, de går fullstendig inn for det de vil oppnå. Hei, det er jo meg!

Så jeg tenker på hva jeg kan få til, hvordan jeg best kan bruke mine egenskaper. Jeg kan ikke bare fortsette å bli sittende i sofaen uten noe å foreta meg. Jeg har jobbet systematisk med å fremme det beste i meg selv og å bruke hullene i de kognitive problemene til det som gir meg pågangsmot og drivkraft, til å se bort fra det som tynger meg. Jeg strekker meg mot det som løfter meg. For selv om det er mye jeg ikke kan gjøre noe med, er det også mye jeg kan gjøre mye med og det er mitt livsprosjekt å drive med selvutvikling som også kan komme andre til nytte.

All den tid jeg kan løfte meg selv og bruke det gode funksjonsnivået til å rette oppmerksomheten mot det som fungerer og virker, så kan jeg drive meg selv framover. Jeg kan fortsette å utvikle meg slik jeg ønsker. Jeg kan fortsette å skrive, finne lenker, snakke (skrive) og diskutere med andre. I dårligere perioder der ME-en holder på å drukne meg kan jeg lette på skjerfet her og slippe inn luften, i bedre perioder kan jeg både skrive om det tunge og om det som livnærer meg – da selvsagt ikke økonomisk, men alle de andre sidene av livet. De som virkelig teller.

Selvutvikling er ikke forbeholdt de velfungerende, tvert om er det kanskje oss som ikke kan delta i yrkeslivet som har mulighet til størst mulig selvutvikling? Iallfall dem av oss som ikke trenger fysiske gjøremål for å oppleve mening. Jeg ser at ikke alle er tilfredse med å tenke så mye som jeg gjør, eller som har mulighet til det pga kognitive problemer, men min erfaring er at det ikke er like tåkete i toppen hele tiden. Og det er nettopp de mindre tåkete periodene jeg har utnyttet til å ta tak i tanker som kan videreutvikles til å bli bloggposter etterhvert, eller som blir til en bedre forståelse av en problemstilling eller hvordan noe henger sammen med noe annet. Mine tanker kan formidles og deles med deg og andre som er innom og sammen kan vi løfte hverandre høyere opp. Å skrive er en lettere kommunikasjonsform enn prating, er det slik for deg?

Mulighetene er mange, flere enn begrensningene, men det tar tid å se og det tar tid å forstå (ikke minst pga kognitive problemer), men tiden er rikelig og lang. Hvis vi har som mål å gjøre det som gir mer energi da tenker jeg at vi er på rett vei, da blir vi ledet av en indre drivkraft som kan generere mer kraft. En trenger ikke tenke stort, men følge den følelsen hvert gjøremål gir. Det er ikke snakk om å tenke seg frisk, men å øve seg opp til å se muligheter.

Hva er det jeg mangler, sånn bortsett fra arbeidskapasitet etter normale definisjoner? Det er det jeg forsøker å finne svar på. Jeg leter i meg selv, jeg lar meg ikke stoppe like ofte som før, men tenker at jeg må videre, finne ut av mer. Det må ligge noen uoppdagede ressurser i meg og jeg synes jeg skimter dem i blant, men så skygger de unna igjen. Er jeg redd igjen?

Jeg trenger den indre retningssansen som forteller meg hvor jeg skal gå, men jeg trenger også et overordnet mål, gjerne konkretisert gjennom ord. Jeg trenger det fordi det hindrer at jeg blir værende akkurat der jeg er over for lang tid. Jeg trenger det fordi livet leves hele tiden og ikke finner seg i å bli satt på vent for alltid. Livets pauseknapp finnes ikke på ordentlig.

Jeg trenger det for å fortsette å utvikle meg og jeg trenger det for å holde ut de tunge, tøffe periodene der alt jeg ønsker er et måltid med dem jeg elsker mest.

17 thoughts on “Drøm og virkelighet?

  1. JA, jeg syns også skriving er lettere. Men også mer rom for misforståelser, så en må vokte sine ord. Men utvikle seg selv er forbeholdt alle, og jeg tror det er viktig for å finne en ny mening med hverdagen når man ikke klarer å bidra på helt samme linje som mange andre.

    Lik

  2. Jeg tror du allerede har funnet en vei, som fungerer sel om ikke hele kroppen og tankene ikke fungere 100% hele tiden.
    Lykke til videre. 🙂
    Og ha flest gode dager, i fremtiden 🙂

    Lik

  3. Du skriver bare så utrolig godt! Ville bare legge igjen en hilsen, når jeg først hadde lest innlegget ditt. 🙂

    Lik

  4. Så godt skrevet!
    Likte spesielt godt det med at livet ikke har noen pauseknapp. Jeg prøver hele tiden å være bevisst på at livet mitt er her og nå. Jeg lever absolutt! Ikke akkurat slik jeg ville valgt selv, men det er vel dette eller ingenting? Og da vet jeg hva jeg foretrekker!

    Jeg tror også at det går an å finne ting å gjøre, å skape mening i tilværelsen selv om man er veldig syk. Hva det er varierer etter hva jeg har kapasitet til.

    Jeg tror også at det er i motgang og tunge tider vi kanskje har størst selvutvikling. Og det er vel kanskje naturlig. Hvis man har det kjempebra og alt går på skinner, hvorfor skal man drive og utvikle seg da?

    Mange spennende tanker du hadde her!

    Lik

    1. Det handler om å finne sin vei, tenker jeg, og ikke være så redd for å trå feil. Selv om alt går forferdelig mye senere enn det var ment, så kan vi være i en prosess som leder oss dit vi vil gå. Likevel: Å si farvel til det som tidligere var viktig er tøft og det tar tid, men så kan man våge å finne en vei som kan gås selv med sykdommens begrensninger. Jeg tror en må finne dette selv, for jeg tror det er en personlig prosess som må starte innenfra. En personlig modningsprosess, kanskje?

      Lik

  5. Jeg håper virkelig at du anser bloggskrivingen din som en av dine ressurser der du når ut til mange med dine kloke betraktninger og velformulerte ord som mange kan kjenne seg igjen i. Og skriving resulterer jo ofte i høyeste grad i selvutvikling.
    Jeg synes at du er veldig god på nettopp det å leve med begrensninger og jeg har mange ganger fått meg aha-opplevelser etter «samtaler» (har jo bare blitt skriftlige hittil) med deg for eksempel at det noen ganger er nødvendig å virkelig kunne glede seg over en god kopp med te, fordi det er der man må legge listen for glede akkurat da. Så kanskje på sikt så kan du bli en slags coach i det å leve et rikt liv på tross av begrensninger?? For eksempel?

    Lik

    1. Blogging er helt klart en viktig arena for meg! Jeg har vel kommet fram til at selv om jeg hadde vært i jobb ville blogg dekket et behov for meg. Jeg synes det er veldig fint når mine tanker og mine tekster betyr noe for andre og det i seg selv motiverer for videre skriving.

      Jeg forsøker å svare på kommentarene jeg får når de kommer, men ser at jeg ikke klarer det. Det er likevel godt å ha den «ambisjonen», fordi det er noe som driver meg framover og som gjør dagene meningsfulle. Kontakt med andre henger høyt!

      Jeg har tenkt på coach-virksomhet i ulike former, men inntil videre må det begrenses til slik tankene fremstilles i bloggs form. Så jeg leter etter hvordan jeg kan videreutvikle meg og delta på flere arenaer. Det blir kanskje tydeligere etterhvert som denne bloggen utvikler seg, tror jeg.

      Takk for så fine ord, Lene! Det gleder meg at du har laget deg din egen blogg, jeg tror du kan få mange gode opplevelser gjennom den.

      Lik

  6. Ut i fra mitt ståsted kjenner jeg meg igjen i noe av det du skriver. Hvor mange ganger har jeg ikke tenkt: Jeg kan ikke bare sitte her, det må jo være noe mer jeg kan gjøre. Å skrive blogg har blitt en del av livet mitt, både som ventil for det som er vanskelig, og «møte» mennesker, som er lik eller ulik meg selv. Blogg har for meg blitt dialogen, som aldri ender, og her ligger det for meg mye læring, både om ukjente felt og sosiale relasjoner.
    Jeg tror vi når fram til hverandre gjennom å skrive, dele. Du skriver godt, og kanskje vil du på sikt nå et enda større publikum.
    Ønsker deg en god dag.

    Lik

    1. Hei bibbi!

      Det er så bra med blogg: Det blir ens egen læringsarena for skriftlig kommunikasjon og mye annet. Gjennom møte med andre mennesker møter en samtidig seg selv. Det er spennende.

      Gradvis blir jeg mer modig og kanskje når jeg et større publikum en dag – fordi jeg våger oppsøke det selv.

      Takk for delte tanker!

      Lik

  7. Nok et velskrevet og interessant innlegg, syntes jeg dette var. Jeg er så enig med deg i at vi må se muligheter, finne ut hva akkurat vårt liv har å by på av mening og glede, som riktignok kanskje er annerledes enn vi forestilte oss i utgangspunktet, men mulighetene ligger der, og gleden og meningen med livet ligger også der, et eller annet sted. Kanskje er det godt skjult, men av og til kan vi få et gløtt inn det og se hvilke muligheter som skjuler seg.

    Jeg tror som deg, at vi som lever livet annerledes og roligere og har mer tid til å tenke, har større muligheter for selvutvikling enn andre. Det gjelder å ta tak i den muligheten i periodene der vi kjenner på det som kan likne overskudd eller energi, eller i hvert fall er så nært det som vi kan komme. Etter hvert vil vi antakelig se flere muligheter, kjenne mer glede og se meningen med livet i andre ting enn tidligere.

    Lik

    1. På en måte så blir vi dyttet videre når det vi bygget livet på ikke er der lenger, eller iallfall i mindre grad. Det er også lett å stagnere og ikke se at når en dør stenges finnes det flere dører, hvis en bare snur seg om. En ser seg blind på den ene døren som lukket seg.

      Lik

  8. Godt skrevet. Det er sårt å ha de begrensningene, men begrensinger kan også bli en ressurs. I å forstå andre og hjelpe andre. Det er ihvertfall slik jeg ønsker min vei skal være. Alt jeg opplever kan jeg bruke til noe, på de gode dagene. Tenker på deg og håper du får mer gode dager fremover 🙂 Det kognitive virker bra for du skriver veldig bra!

    Lik

    1. Takk Trine!
      Jeg sliter veldig kognitivt en del ganger, men så løsner det og det er kjempedeilig å kommunisere igjen!

      Jeg tror kanskje grunnen til at vi ikke ser egenskapene våre er at vi holder hardt fast ved det som var og vil tilbake dit. Det gjør at vi tviholder på det vi var gode på og ikke våger se alternativer. For meg er det iallfall en sammenheng mellom aksept av sykdom/begrensninger og evne til å se fram og tenke alternativt!

      Jeg tror nok du når fram til mange med innleggene dine om ME og det andre som tilhører historien din. Etter hva jeg skjønner har du en del lesere som ikke har slike erfaringer selv. Å skrive for dem og samtidig fortelle om hva ME er, er en kunst, spør du meg. Det er lett å falle for et bestemt tema og la det råde, eller å vingle så mye i tematikk at det bare virker rotete. Det gjør ikke det hos deg!

      Lik

Hva tenker du?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s