Det øyet ser

Jeg er oppvokst med utsikt til havet og en stein kalt krokodillen til å sitte på. Jeg er vant med å kunne se så langt som øyet rekker og bli blunket til av et kraftig glimt av lys. Jeg tenkte aldri over det; at det skulle være noe ved det som jeg ikke kunne få noe annet sted.

Havet har ikke flyttet seg, men det har jeg. Avstanden er større; jeg kan ikke lenger strekke hals og se, eller gå femti meter og høre lyden fra båtene.

Savnet har ikke vært der, men behovet har meldt sitt nærvær. Behovet for avstand fra det tette og omsluttende; behovet for fritt å kunne se og hvile blikket i roen av stillhet og natur.

Behovet har presset på, blitt holdt tilbake, holdt på behagelig avstand, men det har likevel krevd oppmerksomheten.

Å ligge i den samme sofaen, i den samme retningen, den ene måneden etter den andre – det gjør noe med en. Uten annet enn en eviggrønn busk å se på, hvis jeg bare vender blikket i en bestemt retning, som alternativ til pc-skjermen; det skjer noe med meg da.

Jeg tror ikke den slags monotoni er godt for hverken øyets fysiologi eller hjernens fungering. Det kjennes som om hjernen snevres inn mer og mer av mangel på variasjon og utfordring.

Jeg søker soverommets vinduer og setter meg noen minutter på sengekanten mens jeg ser så langt utsikten mellom noen høye trær tillater meg. Det kjennes som om øynene virker bedre og som en del av naturen flytter inn i meg og skaper ro, helhet og velbehag.

Jeg har funnet et opphold fra synets monotone tilværelse til litt mer stimuli, akkurat nok til at jeg føler meg helere. Det er ikke havet, men jeg kan høre vinden ta tak i løvet og blikket strekker seg lengre enn til nærmeste vegg. Det hjelper. Løsningen var enkel. Det gjelder å huske det.