Mestring, drømmer og håp

Det øyet ser

Jeg er oppvokst med utsikt til havet og en stein kalt krokodillen til å sitte på. Jeg er vant med å kunne se så langt som øyet rekker og bli blunket til av et kraftig glimt av lys. Jeg tenkte aldri over det; at det skulle være noe ved det som jeg ikke kunne få noe annet sted.

Havet har ikke flyttet seg, men det har jeg. Avstanden er større; jeg kan ikke lenger strekke hals og se, eller gå femti meter og høre lyden fra båtene.

Savnet har ikke vært der, men behovet har meldt sitt nærvær. Behovet for avstand fra det tette og omsluttende; behovet for fritt å kunne se og hvile blikket i roen av stillhet og natur.

Behovet har presset på, blitt holdt tilbake, holdt på behagelig avstand, men det har likevel krevd oppmerksomheten.

Å ligge i den samme sofaen, i den samme retningen, den ene måneden etter den andre – det gjør noe med en. Uten annet enn en eviggrønn busk å se på, hvis jeg bare vender blikket i en bestemt retning, som alternativ til pc-skjermen; det skjer noe med meg da.

Jeg tror ikke den slags monotoni er godt for hverken øyets fysiologi eller hjernens fungering. Det kjennes som om hjernen snevres inn mer og mer av mangel på variasjon og utfordring.

Jeg søker soverommets vinduer og setter meg noen minutter på sengekanten mens jeg ser så langt utsikten mellom noen høye trær tillater meg. Det kjennes som om øynene virker bedre og som en del av naturen flytter inn i meg og skaper ro, helhet og velbehag.

Jeg har funnet et opphold fra synets monotone tilværelse til litt mer stimuli, akkurat nok til at jeg føler meg helere. Det er ikke havet, men jeg kan høre vinden ta tak i løvet og blikket strekker seg lengre enn til nærmeste vegg. Det hjelper. Løsningen var enkel. Det gjelder å huske det.

17 thoughts on “Det øyet ser

  1. Du skriver så vakkert, så poetisk om trist ting. Du er veldig flink til å skrive og beskrive! Måtte bare si det 🙂 Jeg kjenner igjen det monotone du beskriver, jeg er så utrolig lei de fire veggene her i huset. De gangene jeg er ute så får jeg tårer i øynene fordi jeg blir så glad for å være ute ❤

    Lik

    1. Fint at du likte det du leste! Blir så glad av slike tilbakemeldinger!

      Jeg ble så fornøyd da jeg oppdaget at soveromsvinduet kunne brukes som en ressurs og ikke bare assosieres med dårlig form. Så fikk jeg et alternativt sted å bruke timene og håper det kan gjøre det enklere å bruke tiden hjemme.

      Å være ute er bare fantastisk, selv for kortere tid om gangen.

      Lik

  2. Fint beskrevet 🙂 Det handler om de små ting, at sykdommen har lært oss å sette pris på dem. Aldri har jeg syntes utsikten fra vinduet var vakrere enn på den tiden jeg var så dårlig at jeg ikke kom meg ut. Jeg la merke til skiftningene i årstidene, og gledet meg over dem. Frisk luft fra et åpent vindu om morgenen var himmelsk… Enkle, men for meg viktige gleder i hverdagen.

    Lik

      1. For meg er ikke uttrykket «små ting» noe negativt altså.. Kanskje jeg burde byttet ut «små» med «viktige». Fordi disse tingene er viktige for meg. Jeg så det bare ikke før. Gleden over dem er større enn gleden jeg følte over de «store» ting i livet var mens jeg var frisk. Hvis du forstår hva jeg mener… 🙂

        Lik

  3. Så fint skrevet om å se muligheter. Jeg kommer meg ut døra, og vet, der er jeg heldig. Naturen gir mye hvile. Enkelte dager brukes pc’n til å se på naturbilder. Både egne og andres, og så drømmer jeg litt..

    Lik

    1. Jeg har begynt å bruke bildene på mobilen min bevisst for å sette meg inn i den gode tilstanden naturen kan gi meg når jeg ikke kan være i den. Hvorfor har jeg ikke tenkt på det før?

      Drømmenes betydning er undervurdert!

      Lik

  4. Nydelig! Jeg har tenkt mye på akkurat det du så fint beskriver. Opplevd det på kroppen, og vet jeg generaliserer, men sier likevel at miljøet vi omgir oss med er alfa og omega. Nå vet jeg ikke hvordan det er for en som har ME. Du beskriver sofa og utsikt fra soverommet. Orker du å være utendørs? Det jeg har tenkt mye på for egen del, er støy. Spesielt fra trafikk. Er det sånn at jeg må unngå storbylivet? Flytte på landet? Kan vi velge? Eller vil det føre til at en isolerer seg enda mer? Masse spørsmål her du, men merker at når jeg leser bloggen din får jeg så mange tanker. Det betyr at du gjør meg nysjerrig, og det er bra :).

    Lik

    1. Godt å høre at det jeg skriver kan vekke tanker!

      Opprinnelig var vi omgitt av natur hele tiden og jeg tror naturen for mange av oss er et behov, noe mer enn en ønsket avkobling. Naturen er med på å regulere oss og rytmen vår, vi blir forstyrret i vår naturlige rytme når vi omgir oss med kunstig lys og kunstig lyd, som byene er fulle av. Jeg sier ikke at vi skal flytte inn i skogen og kutte strømmen, men jeg tror at kontakt med naturen kan gjøre oss mer hele. Og kanskje lette på noen symptomer? Jeg tror også dette er svært individuelt.

      Lik

  5. Så fint skrevet! Jeg er så enig med deg, vi har behov for å se noe annet enn det vi hele tiden omgir oss med innenfor husets fire vegger. Vi trenger variasjon og å la blikket hvile på noe langt, langt borte, eller kanskje bare la blikket flyte langs horisonten.

    Jeg synes at du skriver så fint, reflektert og interessant om livet med ME, og ønsker derfor å gi deg Liebster blog award. Du finner den her: http://livetsvev.wordpress.com/2012/06/15/jeg-har-fatt-liebster-blog-award/

    Lik

  6. Hei. En veldig fin blogg, og veldig godt skrevet! Ikke at det kan sammenlignes, men synes det du sier om «usynlig» sykdom er bra. Har selv diabetes, og det er dager og øyeblikk hvor det kan være vanskelig for andre og se omjeg er sliten eller dårlig, og at jeg rett og slett må konsentrere meg om meg selv.

    Håper du får en fin sommer =)

    Lik

    1. Velkommen ina!

      Det er ikke lett for andre å forstå hva en sliter med, det er ikke alltid opplagt for en selv heller. Jeg tror det er viktig å være åpen om hvordan en har det, iallfall ikke forutsette at andre vet masse om ens behov og detaljer rundt sykdommen. En kan regne med at folk flest vet lite og dermed må en ta ansvar for at de skal vite det mest nødvendige.

      Ønsker også deg en god sommer! Og velkommen tilbake til bloggen min!

      Lik

  7. Det er så gjenkjennelig, du skriver så åpent samtidig som du beholder et hemmelig rom. Så bra. Det er litterær kvalitet over dette i tillegg til et sterkt personlig uttrykk som føyer seg i rekken av de mange andre du også har skrevet! Kjersti

    Lik

Hva tenker du?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s