Leve med ME

Det er nå jeg må velge

Det er nå jeg må finne svaret og ta valget, det er nå jeg står ved vendepunktet og skal  velge vei, og det er nå jeg kommer til å se tilbake på, når konsekvensene speiler seg om noen dager eller mer.

Å finne fram til det stedet på innsiden der svaret finnes, den plassen der psyken og kroppen er forenet slik at svaret er opplagt og ikke styrt av en obsternasig vilje, men har kommet til enighet med kroppens hviskende formaning; å finne fram til det stedet i fullkommen balanse – jeg vet ikke om jeg klarer det.

Å vite om valget jeg tar bare er godt på kort sikt eller om det varer lenger, kan jeg ikke vite. Psykens behov for positivitet og gode venner kontra kroppens insisterende bønn om sofa, er uforenelige ønsker, er sprikende deler i samme innpakning.

Tiden er for knapp til å glede begge.

 

13 thoughts on “Det er nå jeg må velge

  1. Ja, valgets kvaler…. Og det føles jo innimellom så inni hampen urettferdig å i det hele tatt måtte ta stilling til slike valg!!
    Kan ikke hjelpe deg her heller, for vet jo så inderlig godt konsekvensene av å velge det ene foran det andre.
    Men ønsker for deg at du får mulighet til å velge sosial omgang med gode venner og det uten konsekvenser på sikt!!!

    Gode tanker fra
    Bergen

    Lik

    1. Akkurat nå er jeg i en situasjon der jeg kan velge mellom å være passiv eller aktiv og jeg vet ikke hva som er lurest. Det er ikke slik at jeg MÅ velge, for bare jeg er klar over valgalternativene, det er heller slik at jeg står fri til å velge. De vonde valgene der man går glipp av noe viktig dersom man velger bort blir noe annet, og det er heldigvis ikke slike valg det dreier seg om nå.

      Konsekvensene av å velge aktivitet er positive mentalt, men hva det gjør med kroppen er uvisst og det som holder meg tilbake. Er ikke så glad i grøfta, selv om det finnes mange fine blomster der..!

      Lik

  2. Det er så sant, og så godt skrevet. Akkurat slik er det. Valg er helt håpløst, særlig når man av erfaring vet at resultatet av valget først vises etterpå.. og at da er det for sent. Konsekvensene kommer ubønnhørlig. Jeg har lett for å skyve valgene foran meg. Men så er man der, slik du beskriver.
    Håper du finner et godt kompromiss denne gangen 🙂

    Lik

    1. Det er noe med det at å bli værende i en passiv situasjon kan være like skadelig som å satse energi og risikere. Det man får med seg på veien er det som gjør at man holder ut videre passivitet. Om man bare kunne funnet løsningen og sluppet å erfare så mye først!

      Lik

  3. Jeg skulle ønske det var en campingstol i det veikrysset, så kunne jeg ligget der og slappet av til jeg orket det ene eller andre… men det kan man ikke siden hverdagen er her hver eneste dag med alle sine gleder og utfordringer. For tiden er det så at uansett hvilken vei jeg tar blir det minus i boka… Godt at det er bare for ei tid, og som du sier: Det er mange fine blomster i grøfta 🙂

    Jeg ønsker deg mange gode stunder og opplevelser og håper at minusen er betraktelig mye mindre enn plussen. Kjempeklem til du

    Lik

  4. Noen dager er det faktisk greit å bare sove, sove og sove for da slipper jeg det valget. Jeg for min del er for dårlig nå til å velge, men om noen dager så er jeg der igjen og da klarer jeg ikke bare ligge her så jeg velger å leve og angrer like mye hver gang. Nå tenker jeg at det var ikke verdt det. Kanskje jeg skal velge å bare ligge her når jeg blir bedre, til jeg er så god at jeg ikke blir såååååå dårlig etterpå. Men det vet man jo ikke. For en sykdom vi har. Vi sammen med kreftpasientene har bare et ønske og det er å bli frisk ❤ Stor klem til deg!

    Lik

  5. Det er en fryktelig vanskelig balanse å finne dette. Ikke gjøre så mye at den fysiske straffen blir for hard, men heller ikke så lite at man blir helt sprø. Og det at formen og dermed aktivitetskapasiteten endrer seg så ofte gjør det enda vanskeligere. For om man finner balansen en dag, vil det ikke si at man kan benytte den samme balansen mellom aktivitet og hvile en annen dag.. Håper du får mange gode dager fremover! Klem

    Lik

  6. kroppen bestemmer, så det finnes jo ikke noe reelt valg enn å erkjenne og jobbe for å etterkomme kroppens krav – så kan en få mer vilje litt senere…..

    vet du – trur jeg er gla’ for at jeg er ferdig med prossesen for lenge siden, selv om det er dager hvor det er uff og stønn og kjiipt, men lite konstruktivt – lei av symptomer rett og slett fordi en vil og vil og vil – når kroppen ikke vil og evner.

    Å finne veien til indrestyrt og harmoni og være der letter hverdagen – men må jo si at helt harmonisk 24/7 er en nok ikke, men plukker og gjennkjenner fort dog.

    Klarer æ – klarer alle!! pleier æ å si. trur ikke at æ e mer unik enn alle de andre på området så…

    Lykke til ❤

    Lik

  7. Det er så fint at du har noen dager nå som er så bra at du føler du kan velge!
    Personlig velger jeg i de periodene ikke alltid lurt. Men jeg har gjort et bevisst valg. Å være i stand til det er en glede i seg selv.

    Lik

  8. Det er en rar følelse å stå ved et valg som man ikke må ta, men som en kan la gli ubemerket bort uten at det merkes av andre. En må ikke gjøre noe, men kan dersom en vil. Trikset er å fordypes i seg selv, for det er der svaret på hva som er riktig ligger. Problemet er når en ikke når dypt nok ned, men svever på overflaten i en virvel mellom ønskede behov og avgjørende behov. Og fasiten kommer uansett i ettertid, der en lærer eller angrer.

    Lik

  9. Jeg håper at å velge aktiv i de tilfellene hvor man har veldig lyst er verdt det selv om kostnadene kan bli alt for store. Det er slik minner skapes, og minner kan man leve lenge på. Men selvsagt, alt med omhu!

    Lik

    1. Å skape minner er viktig slik at årene som ligger bak ikke er blanke.

      Når balansen er riktig, tåler jeg mer av belastninger, og valgene synes lettere å ta. Noen ganger er det så bra at det til og med er vanskelig å velge mellom de gode tingene. Det er det beste! I det hele tatt er overskudd nok til å velge og helst leve et både-og-liv fantastisk!

      Hvis en får til balansen mellom aktivitet og hvile er min erfaring at kostnaden i ettertid ikke blir så stor.

      Lik

  10. Det føles ganske så håpløst noen ganger når kroppen trenger én ting og psyken én annen.
    Hva skal man velge?

    For tiden velger jeg noe midt imellom. Velger å tilbringe mye tid sammen med sønnen min, så får jeg heller hvile mer når jeg er alene. Jeg klarer rett og slett ikke å leve i et vakum for meg selv. Har ikke helt balansen her, men håper den kommer etter hvert…

    Lykke til med alle valg! Klem

    Lik

Hva tenker du?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s