Media, samfunn og meninger

Personlig forarget?

I mangel av noe bedre å gjøre, og kanskje for å følge litt med her i verden, hender det at jeg fordyper jeg i diskusjoner på nett. Vanligvis deltar jeg ikke slik at det synes, men det høres gjerne hjemme i stua.

Jeg legger merke til at alle diskusjoner handler om det samme når kommentarfeltet kommer til fjerde kommentar eller deromkring. Det handler om trygdesnyltere, som ingen kan presisere hvem er, det handler om slemme unge uføre som heller burde skjerpe seg inn i arbeidslivet (ingen bryr seg om at mange av dem har levd et helvete pga skadelige overgrep, trafikkulykker eller medfødte misdannelser og funksjonshemminger som utelukker arbeid), det handler om kravstore ungdommer som nekter å jobbe om ikke sjefsstilling med et par millioner tilbys og det handler om furtne mottakere av AAP eller uføretrygd som får ethvert utgangspunkt til å handle om dem selv.

Jeg vet ikke om jeg er mest irritert, oppgitt eller frustrert over manglende evne til å diskutere saken – uten å trekke inn sin egen historie. Det er, for de fleste, åpenbart at det finnes mange individuelle forhold som gir et annet perspektiv på saken som var utgangspunkt for innlegget eller artikkelen. Hvorfor kan det ikke fortsette å være saken, hvorfor klarer ikke folk være saklige og se dette i et samfunnsperspektiv eller fra et overordnet synspunkt? Når alt skal  blandes sammen i samme gryte blir det bare usmakelig lapskaus. Det blir bedre med krydder og de enkelte smakene blir mulig å skille fra helheten, samtidig som helheten og blir synlig.

Selv om jeg er frustrert over dette rotet i diskusjoner, klarer jeg også å se bakgrunnen for at mange blir personlige. Det er mange som har slitt mye og lenge, som har kjempet i årevis for å få det de har rett på. NAV er ikke en og samme ting. Tilbudet man får, og hvordan man blir møtt, er svært individavhengig og det varierer fra kontor til kontor. Det er absolutt på tide med en rekke forskningsprosjekter som tar for seg brukerens perspektiv og saksbehandlers perspektiv. Å være saksbehandler på NAV er ikke det samme som å jobbe på et handlesenter, det er juss, medisin og skjønn. Man kan ikke stille opp på NAV og forvente å komme ut med en rekke vedtak og penger på bok. NAV er ingen bank.

Jeg savner representanter fra NAV i den offentlige debatten, men har stor forståelse for at ingen stiller. De risikerer mye. Det er mange bitre mennesker med hoggtenner der ute. Det er ikke ledelsen jeg savner stemmen til, men saksbehandlere som kan fortelle om sin hverdag, om sine ønsker om å bidra, men som er vanskelige å oppfylle fordi tiden er knapp, møtene mange og ressursene få.

Bitre mennesker som får enhver avisartikkel til å handle om dem selv oppstår ikke av seg selv. I en del tilfeller er bitterheten et resultat av en for lang kamp med altfor lite støtte og altfor store smerter. Det er ofte snakk om mennesker som blir sykere i kø, som ikke har krefter til å kjempe for rettigheter de har krav på, som har måtte gjøre NAV til sin «arbeidsplass» fordi saksbehandlingen er treg, papirer blir glemt (eller gjemt) og velmenende ansatte sier opp eller blir organisert bort. Mange av disse bitre menneskene blir stående i stampe og holdt fast der, det er mye som kan komme på toppen av selve sykdommen som holder dem utenfor et ønsket arbeidsliv.

Jeg er lei av skyldfordelingen. Arbeidsgivere får omtrent aldri plass i uføre-diskusjoner. Det er rart. Jeg leser i debatter at folk i det minste må kunne jobbe et par timer i uken, men ingen av dem som mener dette kan komme med et eneste konkret forslag til en slik arbeidsplass. Kan det være fordi slike arbeidsplasser kun er fantasiprodukter og ønsketenkning?

Det er mange som har noe restarbeidskapasitet, men som ikke har mulighet til å bruke den. Hva gjør det med følelsen av å være til nytte? Å ville, og kunne, bidra, men ikke få lov? Jeg tenker meg at det må føles som å bli holdt utenfor, jeg forestiller meg at det må være veldig vondt.

Selv er jeg i en situasjon der jobb er et fjernt minne, men jeg kan ikke forestille meg at jeg ikke skal være velkommen på arbeidsmarkedet igjen når det blir min tur. Jeg sitter jo på så mye kompetanse (som erstatning for den jeg fikk på skolebenken)! Jeg stirrer litt vantro mot skriften som sier at folks kompetanse ikke blir verdsatt fordi de har måtte jobbe hjemme noen år, altså ikke et lønnet arbeid. Folk som har vært satt utenfor arbeidslivet noen år har en kompetanse som er unik, som ikke kan lese.

Jeg tror ikke vi kommer noen vei videre dersom vi ikke gir folk den anerkjennelsen de trenger eller, ikke sørger for at NAV benytter metoder som virker og ivaretar egenverdet og ikke har ressurser nok.

Skal vi (som samfunn) ta tak i problemet med mange syke mennesker, må vi først og fremst ikke snakke om oss som en homogen gruppe, men se nærmere på hvem som befinner seg i gruppen. Hva trengs for å få den enkelte ut i jobb? Hva er flaskehalsen? Vi må se hva som ligger bak, hva som fører til resultatet, istedenfor å kritisere resultatet. Og forebygge og ivareta – både ansatte hos NAV og andre ansatte. Selv dem som har nok med å ivareta seg selv.

Vi har alle mulighet til å gjøre det mindre attraktivt å snylte på fellesskapets goder. Vi har alle mulighet til å redusere stigmatiseringen som så å si alltid skjer i debatter som kretser rundt velferdsstaten. Vi har muligheten, men også et ansvar! Vi har ansvar for det som skjer i årene før resultatet (uføretrygd) kommer, det er mye som kan gjøres av hver enkelt av oss, som virker forebyggende, som handler om livskvalitet og likeverd.

Istedenfor å kritisere unge uføre, og andre som ikke klarer å delta i arbeidslivet, må vi se på hva vi selv kan bidra med for at færre skal havne der.

13 kommentarer om “Personlig forarget?

    1. Takk for det, 39! Jeg håper dette innlegget kan bidra til et litt mer nyansert syn hos dem som deltar i slike debatter. Det er synd dersom debatter om uføretrygd fortsetter å være front mot front. Virkeligheten er nyansert.

      Del gjerne innlegget med vennene dine.

      Liker

  1. Jeg kan godt tenke meg å jobbe to timer i uka. Det tror jeg at jeg hadde likt godt. Men da måtte jeg jobbet hjemmefra og det er ikke sikkert at jeg ville klart to timer hver eneste uke. Tror det vil bli vanskelig å finne en arbeidsgiver som ansetter en som «kanskje» jobber to timer i uka. Men, med god tilrettelegging og med arbeidsgivere som går ut offentlig og sier de vil ta i mot slike som meg hadde det vært annerledes. Men det kommer nok ikke til å skje.

    Det var forresten et program på TV for noen år siden hvor vi fikk bli med til en bedrift i USA som hadde spesialisert seg på å ansette pensjonister. Nesten som en vernet bedrift men de måtte produsere. De fikk lite lønn men trivelig felleskap og bonus ved årsslutt. De ansatte var fra 65 til 96 år gamle. Det var så unikt at «60 minutes» laget innslag om det hele. Når det er unikt i et land med 300 millioner innbyggere blir det nok ikke så lett å finne noe slikt i lille Norge.

    Liker

    1. Jeg har også tenkt i de baner, onkel Johnny, men vet ikke om det finnes den slags jobber. Jeg ser for meg at det må være en jobb man kan gjøre hjemme når det passer en, som en slags freelance-virksomhet. Veldig flott hvis NAV kan spore opp noen slike prosjekter!

      Eller kanskje må vi skape det selv?

      Liker

  2. Jeg har en kommentar til det du skriver om de ansatte på NAV. Jeg er av den formening at de gjør så godt de kan, mange av dem, under vanskelige forhold. Og jeg tror det er vanskelig for dem å uttale seg mens de jobber der. Offentlig sektor er blitt slik nå at uttalelser skal gå tjenestevei. Hvis man uttaler seg faglig om noe kan man raskt få problemer.

    Forskning med full anonymisering er noe helt annet. Lurer på om ikke det finnes noen små undersøkelser om NAV-ansatte og brukere, på masternivå tror jeg det var.

    Ellers er jeg selv i grunnen systemkritisk. Jeg tror problemene ligger på et mye mer grunnleggende eller overordnet plan enn det kan virke som, i debattene.

    Liker

    1. Kritikken fra vanlige folk er gjerne sentrert rundt enkeltindivider som så blir generalisert ut til å gjelde alle. Systemet og arbeidsgiverorganisasjonene får lite fokus. Det er visst et stort behov for å personliggjøring, noe som er veldig synd fordi det alltid er dem som sliter mest som tar det til seg.

      Jeg vet om ett forskningsprosjekt om NAV og brukere, det kan du lese om her:
      https://melivetpaaslep.wordpress.com/2010/12/11/hva-hindrer-unge-uføre-fra-a-jobbe/

      Liker

    1. Takk for det, Randi!
      Selv om jeg tror innlegget er balansert er det ikke sikkert andre synes det, så det er spennende hva slags kommentarer som dukker opp.

      Del gjerne innlegget med andre!

      Liker

  3. Jeg synes du har skrevet et godt innlegg i trygdedebatten.
    Jeg skal prøve å være like balansert som deg 😉
    Jeg skulle ønske at Nav brukte mer tid på å prøve å lage opplegg for folk i systemet sitt. All forskning viser at folk vil jobbe. Likevel opplever vi som er i trygdesystemet å bli møtt med mistro.
    Mistro gjør at man i verste fall trekker seg bort.
    Å kunne jobbe litt betyr mange ting. Det kan være å jobbe tre timer hver uke. Eller tre timer to ganger i uka. Det er mange varianter for hvordan ting kan gjøres.
    Jeg etterlyser et mer positivt nav. Som legger til rette for alle dem som har lyst til å jobbe litt. For at det går ann. Det vet jeg.

    Liker

    1. En stor del av problemet er at NAV er så mye forskjellig, hvem man møtes av betyr enormt mye for hvilke muligheter som legges fram. Hvis alle ble møtt med likeverdighet og et ønske om å fremme det beste i andre tror jeg mye ville vært vesentlig annerledes og at klagene ville vært redusert betydelig.

      Noen av disse som bruker uttrykket «nave» er kanskje mennesker som ingen forventer noe av? Jeg tror forventninger som kommuniseres tydelig er med på å løfte folk. Jeg tenker da på forventninger som at Jeg tror på deg!

      Liker

  4. Takk for et godt innlegg 🙂 Å få mulighet til å bruke eventuell restarbeidsevne tror jeg alle ønsker. Et firkantet NAV system er ikke tilrettelagt for det, det er sant. Men jeg savner arbeidsgiverne i den nye trygdedebatten. Arbeidslivet er ikke tilrettelagt for de som kan jobbe bare litt, dessverre. Hvis norske arbeidsgivere kunne engasjert seg for å finne nye løsninger her, tror jeg mye kunne vært vunnet for norsk arbeidsliv i framtida 🙂

    Liker

    1. Jeg savner også arbeidsgiveres stemme, de er merkelig fraværende i slike debatter. Det bidrar til at folk har inntrykk av at det bare er opp til enkeltindivider om man står i jobb eller ikke.

      Liker

Hva tenker du?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s