Blogging

Sykdomsblogging: Terapi eller sykdomsdyrking?

Å blogge om egen sykdom er ikke uvanlig, et googlesøk på ordene sykdom+blogg gir  3 720 000 treff. Det er altså svært enkelt å finne blogger om sykdommer. Det er en bra ting, fordi det tyder på at det ikke er tabubelagt å blogge om sykdom. Likevel, med ujevne mellomrom, dukker debatten og de kritiske spørsmålene opp om hva som er sunt og hva som er uheldig med sykdomseksponering på denne måten.

Marianne Gunnufsen er sykepleierstudent ved Universitetet i Agder. Hun har skrevet bacheloroppgave i sykepleie om skriveterapi for mennesker med alvorlig sykdom. Hun har fordypet seg i skriving som metode for bearbeidelse av stressrelaterte følelser og tanker rundt egen alvorlig sykdom. Den som liker å lese skjønnlitterære bøker vet at kriser forekommer opp til flere ganger i hver roman. Uten krisen, ingen forsoning eller lærdom, heller ingen dramatikk. Å skrive skjønnlitterært kan være en sosialt akseptert metode for bearbeidelse av vonde erfaringer. Sammen med fantasien kan historiene krydres og forfatteren kan prøve ut ulike løsninger før de omsettes i praksis. Å skrive kan være å bli kjent med egne muligheter og evne til problemløsning.

Å sette ord på vanskelige følelser kan være en form for mestring. Jeg har lest mange blogger der dette blir understreket, bloggen har en funksjon. Noen bruker bloggen sin for å prøve ut formuleringer og sjekke reaksjonene på det de sier før de snakker med terapeuten sin eller familien sin. Noen bruker bloggen sin helt bevisst for å avlaste familie og venner slik at i møte med disse kan samtalene bli så sykdomsfrie som mulig. Den som ønsker å få innsikt i det vonde kan lese bloggen, men i møtet holdes sykdommen utenfor. Selv synes jeg det er deilig å kaste av meg sykdom her inne og slippe opp for presset som ellers hoper seg opp.

Det er ikke slik at dersom vi ikke snakker om det som er vanskelig blir det borte. Det er heller slik at dersom det ikke blir uttrykt, fordobles det og opptar mer og mer plass. I noen tilfeller kan det være slik at det en trenger mest av alt er avledning. Da bør en holde seg unna det som trigger sykdomstanker og heller oppsøke det friske og glade. Balansegangen mellom disse kontrastene kan man bare lære gjennom erfaring.

Når en dumper innom en sykdomsblogg kan man lett tolke skribenten som selvopptatt og negativt innstilt. Trangen til å komme med råd kan være overveldende sterk eller man himler med øynene, sukker tungt og forter seg bort igjen. Er du blant disse, så husk at for noen er bloggen den eneste utkanalen de har. De får det ikke lettere av å ikke uttrykke seg. Noen har kanskje sykdomsbloggen som en søppelkontainer og uttrykker sine friske tanker et annet sted. Vær varsom med hvilke råd du gir.

Ved å skrive organisers tankene og dermed følelsene. For dem som ikke har en sosial hverdag, som arbeidstakere har, vil bloggen fungere som en sosial arena med fellesskap med andre i samme situasjon. Disse menneskene kan finnes over hele verden og det er ikke gitt at man finner disse i en organisasjon i kommunen man bor i. For mange finnes fellesskapet bare på nett. Ved å dele egen erfaringer i en åpen blogg (les: blogg som ikke er passordbeskyttet) risikerer man at hvem som helst leser, men også at hvem som helst kan lære mer om akkurat dine utfordringer. På den måten kan en selv bidra til mindre stigmatisering og dempe fordommer.

Å lese om andre hverdag kan bidra til ens egen blir hevet, en får kontakt med egne ressurser når en leser om andres utfordringer. Andre holder en avstand til fordi en vet at innholdet i deres blogg ikke er god for en selv.

Det er ikke til å komme unna at det finnes blogger med innhold som ikke er konstruktivt for noen. Noen av disse bloggene har liten variasjon i innholdet og publiserer gjerne innhold som oppleves som krenkende og triggende for andre i sårbare situasjoner.

Før man oppretter egen blogg bør man tenke over om man vil være anonym eller ikke. Skriver man om et snevert tema ligger det uansett en risiko for at man avslører sin identitet. Velger man å blogge bør man gå gjennom hva hensikten er og sette opp egne retningslinjer for hva som er greit å dele med andre. Det kan nemlig bli slik at man sier litt mer enn hva godt er. Tenk deg at andre skriver om deg det du skriver om dem før du publiserer. Du vet heller ikke hvordan det du skriver blir forstått, det er ikke gitt at leseren har kunnskap om det samme som du har. Vær forberedt på kritiske spørsmål, men ikke ta de personlig. Det handler ikke nødvendigvis om deg, men om uvitenhet og forvirring. Ikke alle sykdommer er lette å forstå seg på og en kan ikke forvente at folk setter seg inn i en sak før de uttaler seg.

*****

Dette blogginnlegget er ikke ME-spesifikt. Artikkelen «Skriver om sykdommen» er publisert i Sykepleien 1/2012 (19.1.2012), og dette blogginnlegget er til dels skrevet med artikkelen som kilde.

18 thoughts on “Sykdomsblogging: Terapi eller sykdomsdyrking?

  1. Heisann. Utrolig flott reflektert og skrevet. Tror mange som går igjennom alvorlige ting i livet som f.eks sykdom, har gått av å fortelle om sin hverdag og om det man går igjennom. For meg har det vært en god del egenterapi. Men bonusen har vært gode, støttende og motiverende kommentarene jeg har fått. Ønsker deg en fin kveld 🙂

    Lik

    1. Nina Amira
      Takk for at du fulgte linken jeg la igjen hos deg. Velkommen til meg!

      Jeg tror nok blogging kan ha en forebyggende effekt på milde psykiske lidelser også, og opplevelsen av fellesskap skal ikke undervurderes. Det hindrer ensomhet.

      Lik

  2. Jeg applauderer innlegget ditt. Her belyser og oppsummerer du sykdomsblogging på en veldig god og bred måte. Som du skriver så kan mange ha fordommer mot blogging, og spesielt sykdomsblogger, men det skyldes (som fordommer mest) uvitenhet. Synes du belyser hvorfor enkelte blogger om sykdom på en veldig forklarende måte her. I allefall detter jeg inn i en av dine beskrivelser 🙂

    Lik

    1. roffens

      Takk, hyggelig å høre at innlegget traff. Artikkelen har inspirert meg til å skrive om temaet og jeg synes det er godt å ta opp temaer som er relatert til sykdom, uten at det er sykdomsbeskrivelser. Slike temaer kan løfte perspektivet og gjelder det mange, ikke bare folk som har en sykdom som min. Det er tross ulike symptomer og problemstillinger flere likhetstrekk enn ulikheter mellom oss.

      Lik

  3. Kjempeflott innlegg, Anne-Helene. Her har du tatt med mange fine tanker omkring dette temaet. Det er en balansegang, som du sier, og jeg tror at fasiten på noen av problemstillingene du tar opp er individuelle og man må kanskje igjennom prøve og feile metoden.

    En fin dag til deg! 🙂

    Lik

    1. Onkel Johnny

      Prøving og feiling er helt klart nødvendig. Det handler i stor grad om individuelle grenser som gjerne må føles og som kan variere fra innlegg til innlegg. En del av disse tingene kan ikke få svar gjennom bare resonnering. Samspillet mellom bloggeren og kommentarene vil også påvirke hvor modig man tør være og hvor grensen mellom privat og personlig går.

      Del gjerne innlegget videre!

      Lik

  4. Fint innlegg! Personlig har det hjulpet meg å blogge om sykdommen, noen perioder mer enn andre. Når jeg hadde det som verst følte jeg det virkelig hjalp å skrive det ned å «få det ut i verden» at jeg ikke hadde det så veldig bra akkurat da, slik at de som lurte på noe om meg, og venner, kunne finne det ut der, uten at jeg hadde 20 stk som spurte meg hver for seg om hvordan jeg hadde det. Enig i at man bør tenke over både positive og negative sider med å blogge om sykdom, enten det er anonymt, eller med navn, fordi man vet aldri hvilke reaksjoner man får om man har en åpen blogg. Derfor er det viktig å faktisk tenke over at du kan få alle slags reaksjoner på det, også dårlige, og klare å ta imot det da. Selv har jeg blogget lite om sykdommen etter jeg byttet bloggplattform, fordi jeg følte jeg trengte en ny start, hvor jeg som person kom litt mer frem,og ikke bare sykdommen, selv om den er en stor del av meg. Har vært godt å hatt bloggen litt «sykdomsfri» en periode og, og slippe mange nye faktorer der, men bare vært Marlene 🙂 Men , jeg er utrolig glad jeg blogget gjennom rehabiliteringsopplegget mitt, og smiler med tanke på at jeg kan bla meg tilbake til følelsene mine da, og jeg kan muligens hjelpe andre som lurer på noe om den plassen, ved at jeg blogget om den 🙂 hehe, ble litt rotete og uoversiktlig dette kanskje, men klarer ikke lese over det igjen, så gir meg heller med en setning til slutt :
    Sykdomsblogging er en positiv ting, så lenge det ikke dyrker det negative, men oppmuntrer til bedring!

    Lik

    1. Marlene
      Som regel har jeg det ganske bra når jeg møter folk, ellers hadde jeg ikke klart å møte folk. Når man da har en god stund er det uaktuelt å dra fram de dårlige stundene, men ved å lese bloggen min kan de som ønsker det få innblikk i hvordan de dårlige dagene er. Jeg vil ikke forsøple møte med venner med sykdomsprat. Tvert imot vil jeg nyte det gode og friske. På den måten har bloggen er viktig funksjon.

      Kjempeviktig det du sier med å være «bare» seg selv, slik man er uten ekstra påvirkning av negative faktorer. Det kan være vanskelig å se når sykdommen er fersk og man oversvømmes av alle symptomene, men etterhvert er det lettere å se den man «er». Den må tas vare på, slik at man ikke defineres av sykdommen.

      Takk for et fint svar! Ønsker deg en fin helg.

      Lik

  5. Eg har lese litt på bloggen din og kjenner meg igjen i mykje av det du skriv. Håpar å kunne følgje deg vidare. Dette innlegget passa meg spesielt bra, eg kan skrive under på at min blogg er starta nettopp utfrå desse kriteria. Skrive har eg gjort «bestandig» men blogging er nytt for meg, så litt skummelt å dele med omverda :-O Men eg håpar (og trur bestemt) at bloggen vil hjelpe meg sjølv til å sortere og rydde i eit somme tider kaotisk indre, og om så er, så spelar det ikkje så stor rolle om det er mange som les…lol! Kom gjerne på besøk, eg satsar på å skrive mange positive innlegg også etterkvart 😉 (((goklem)))

    Lik

  6. Godt skrevet! Du kommer inn på både plusser og minuser ved det å skrive en «sykdoms-blogg». Jeg for min del tror det er mest plusser ved det. Man trenger en luftekanal, og da kan en blogg være et godt alternativ.
    Minner meg om da jeg var innlagt på psyk. avd. og hadde gruppeterapi. En venninne av meg kunne ikke skjønne hvordan det kunne være til hjelp. For i hennes øyne holdt vi hverandre nede. Sannheten var jo at vi delte erfaringer, oppmuntret hverandre og støttet hverandre på veien videre! Jeg tror å skrive en blogg kan ha noe samme effekten 🙂

    Lik

Hva tenker du?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s