Fire år på Høgskole, mange år med fokus på språk og verbale uttrykk, skriving av dagbøker, brev og dikt; det gir resultater.
Fokus på tegnsetting og gramatikk, oppmerksomhet mot alle betydninger et ord kan ha og definering av uttrykk som tidsfordriver, har gitt resultater.
Lesing av kilo på kilo med skjønnlitterære bøker og faglitteratur gjennom mange år, ga inspirasjon og endret vel en ting eller to. Det ga innsikt og forståelse og utvidet perspektivet litt.
År med fravær i yrkeslivet, studielivet som en tynn og utflytende skygge bak meg, det er lenge siden jeg trengte å bruke språket. Alle språklige uttrykk brukes i dag fullstendig frivillig. Jeg må aldri. Det gir også resultater.
Språket er enkelt, kommaene er mange. Jeg skriver ikke lengre setninger enn jeg har pust til å lese, kommaene gir meg en pause og et lite opphold som gir meg sjanse til å huske den første delen av setningen før jeg fortsetter med resten.
Med skrekk, og kanskje også litt gru, konstanterer jeg at en skrivefeil kan snike seg inn i det jeg forsøker uttrykke. Mister jeg grepet? Frykten for å måtte gi slipp på mer, trekker meg ned, skremmer meg faktisk.
Jeg har mistet så mye, å miste evnen til å skrive er den som vil ramme meg mest. Jeg er jo ikke der allerede, men tanken er skummel nok. Å oppdage at ting ikke er som jeg tror, skaper fortvilelse; presser meg.
Jeg holder fast ved det jeg tror jeg kan, tenker at jeg må fortsette å tro at dette ikke slipper tak. Spåket er forenklet, og alle uttrykkene jeg kunne og forstod innholdet av er redusert mye mer enn jeg liker. Likevel, jeg har en god del igjen. Og et enkelt språk er da også språk som kan formidle stemninger, følelser og erfaring.
Kanskje er de korte setningene og det enkle språket lettere å forstå for andre som har kognitive problemer. Jeg liker å tro det.
Melivetpaaslep 
Jeg synes du har et rikt og godt språk. Men jeg gjenkjenner frykten din, den isende følelsen når man sitter der og innser at selv de mest innarbeidede begrepene glipper, at man ikke finner igjen ordene man vet man kan, at skrivefeil dukker opp som kan virke helt uforståelige… Vi får håpe og tro det er en midlertidig tilstand.
LikerLiker
Språket er kontakten utad, det som gjør at jeg ikke blir helt isolert i meg selv. Når jeg merker at jeg ikke mestrer det så godt at jeg kan skrive som jeg vil, kjennes det ikke godt. Tekstene i denne bloggen er som regel så nære og dypt forankret at jeg klarer uttrykke det jeg vil (ellers publiserer jeg ikke), men jeg savner en faglig forståelse og innsikt som jeg hadde tidligere. Jeg vil skrive om flere ting, som tilfredsstiller den nedstøvede fagpersonen i meg.
Å oppdage egne skrivefeil, gir stikk av skrekk.
LikerLiker
Det er helt sant: hadde teksten vært tettere, setningene lengre- ja da hadde jeg ramla av før jeg kom til komma 🙂 Men når det er sagt, så synes jeg du absolutt har ordet i din makt. Du har en egen styrke i det jeg leser. Og det er godt å lese her inne hos deg, for jeg er så ofte i dette ødeland, denne tilstanden der ordene forsvinner i tåka . I et landskap uten ord- da er det så godt å kjenne at du står så sterkt i det du skriver, det gir næring til veien videre; TAKK !
*stooor klem*
Lilljekonvall
LikerLiker
Jeg prøver å skrive slik at jeg skjønner meg selv! Så tenker jeg at dersom jeg skjønner mine egne tekster er de sikkert så enkle og åpenbare at flere forstår de, hehe..
Ofte kan tekstene forstås på flere måter og det synes jeg er helt greit.
Nettopp fordi det ER vanskelig å skrive en del ganger, gjør det godt å høre at andre får noe igjen for det jeg skriver. Det er en trøst når jeg helst skulle skrevet en annen type tekst enn det jeg klarer. Jeg får holde meg til det jeg mestrer, og la fagpersonen i meg fortsette å ligge og støve ned. I mellomtiden får jeg utvikle det jeg kan.
De fine ordene dine er gode å høre, tusen takk!
LikerLiker
Jeg merker at jeg strever med det kognitive. Det er mye hardere å skrive, lese og utrykke seg nå i forhold til da jeg var frisk. Det kreves mye mer fintenking for å få på plass setninger og finne ordene. Jeg vet ikke hvordan det var for deg før du ble syk men du har en fin rytme og et godt språk slik jeg ser det.
LikerLiker
Johnny
Jeg har lært meg å skrive på en måte som uttrykker hvordan jeg er blitt, langt mer personlig og nær enn jeg var som velfungerende.
Dette innlegget er nok uttrykk for et savn mot den som hadde god kontroll på ting og som hadde oversikt og derfor kunne diskutere og slåss verbalt uten stans. Når jeg da kjenner at de enkle tingene blir kompliserte og at ordforrådet minsker, så kommer fyllordene og språket blir enklere, det liker jeg ikke helt. På den andre siden er det ikke så dumt å lære seg å gi og vise sårbarhet og dele av det til den som ønsker å lese.
Bare det å svare på kommentarene til denne bloggposten har tatt meg lang tid, alt går langsomt. Liker ikke det.
LikerLiker
Fint å komme til bloggen din, takk for hyggelig kommentar som gjorde det mulig å finne deg!
Jeg liker korte, fortettete setninger, noen ganger er noen få ord nok til å uttrykke en hel verden av følelser. Syns ikke du trenger å være redd for skrivefeil, jeg finner ingen feil hos deg i det hele tatt…du skriver nydelig. Jeg kommer tilbake:)
LikerLiker
Det var med en tilfeldighet at jeg kom over bloggen din på Blopp, er glad for det. Kommer snart tilbake igjen.
Velkommen til meg.
LikerLiker
Fine refleksjoner! Du skriver godt!
Takk for besøk på bloggen min, har skrevet svar nå 🙂
ella
LikerLiker
Jeg kjenner meg igjen i så mye av det du skriver…
Du skal vite at du skriver veldig godt og enkelt, jeg liker veldig godt å lese her. Fortsett med den fine skrivingen din her. 🙂 Så er det kanskje med på å holde på skriftspråket, det tror jeg.
Klem.
LikerLiker