Det bærer raskt over heia, stegene er lange og blir lengre for hvert av dem.
Det er som om jeg flyter, kjenner ikke bakken og det jeg legger bak meg forblir der bak. Luften mot ansiktet, litt stikninger fordi det er litt surt, stoppes ved ørene av den tynne ullua jeg har på. Jeg løper og kjenner at dette kan jeg. Jeg løper og føler meg fri, jeg skal ingen steder, men løper fordi jeg kan.
Den tunge kroppen er sofatilvendt, den er treg og stiv og utflytende. Musklene som tidligere ga kroppen form er nå godt gjemt bak mykt fett. Musklene gjør bare jobben sin av og til, etter eget godtbefinnende. Samarbeidet er skrantende, jeg er ikke lenger sjefen. Når jeg forsøker bestemme, setter musklene seg i protestposisjon og skriker etter mer sofa. Når de tvinges opp og ned trapper vekkes gamle assosiasjoner til fart og moro, eller kanskje et likeverdig møte med hverdagens krav. Nostalgiske assosiasjoner.
Det er i drømmene jeg løper, det er der jeg kaster luen og kjenner luften løfte håret. Det er i drømmene jeg kjenner luftens motstand mot lårene, ikke lårenes svakhet og dårlige evne til å møte dagligdagse krav. Det er i drømmene jeg kjenner friheten som ligger i å komme seg dit jeg ønsker for egen maskin. Det er i drømmene jeg virker.
Melivetpaaslep 
Jeg bruker å drømmer om dette jeg også. Det går litt i rykk og napp. Når jeg har vært ekstra sliten en periode drømmer jeg gjerne at jeg er frisk. Springer opp og ned trappa uten å bli andpusten feks. Reiser til Amerika og ser meg rundt! 🙂 En dag blir vi nok spreke nok.
LikerLiker
Jeg tror vi kan bruke drømmene bevisst slik at vi gir oss selv opplevelser vi ikke får til i virkeligheten. Følelsen av vind i hår og ansikt og det å komme seg dit en vil for egen maskin er fantastisk!
LikerLiker