Mestring, drømmer og håp

Noen ganger vekker det stress og en følelse av avmakt

Jeg stikker en tur innom bloggen og ser om noen har vært innom siden sist. Jeg tar en titt på søkerord, fordi det folk søker på gir meg en pekepinn på hva folk er ute etter når de kommer til bloggen min.

«ME + dø» er ikke blant favorittene mine, heller ikke mange av de andre eksistensielle, tunge ordene som av og til blir brukt. Disse ordene man ikke vil høre, ikke vil at noen skal trenge å bruke, blir likevel brukt. Det plager meg. Ikke at de som bruker slike søkerord kommer til meg, men det plager meg hvor nedtrykt og vanskelig mange har det i livet sitt.

Jeg har selv skrevet flere innlegg som antakelig blir oppfattet som ganske mørke og depressive av leserne, iallfall av dem som har et godt liv og som ikke kjenner på slike ting selv. Til det vil jeg si at å skrive om den mørke siden av ME ikke er betyr at det er alt. Selv om lyset kan være temmelig dempet, er dette likevel bare en del av hvordan livet er. Det er en side av livet som kommer med i denne bloggen, den siden som sykdommen tilhører.

Derfor blir jeg lei meg når jeg får høre om folk som sliter så mye at de ikke klarer finne noen lyspunkter i livet, når de har det så tungt at de stenger seg inne i seg selv og ikke våger ta kontakt, kanskje fordi de er redde for fordømmelse. Mange opplever det og blir pålagt skyldfølelse.

Jeg er glad folk søker kontakt, for å snakke om vanskelige ting kan gjøre det lettere. Noe forsvinner når vi deler, lyset kommer til. Om det ikke fører til at man flyr og gjør kalvesprett i luften, så gir det en lettelse eller bremser den nedadgående prosessen.

Jeg skjønner at suicidale tanker kan komme. Det er ikke lystig å være så hemmet over tid at en ikke kan delta i det en opplever som et normalt liv. Det krever arbeid og mye tid å se gledene i livet, selv om det ble veldig annerledes enn det var. Det tar tid å nyorganisere livet og forventningene. Det tar tid å lære seg selv å kjenne og sette standarden et annet sted og kjenne at det også kan være ok.

Jeg skulle så gjerne gitt alle som sliter noe av min innsikt, kopiert den opp og integrert den i alle som sliter med å stege opp en ny kurs i livet. Jeg skulle gjerne gitt erfaringen min gratis, erfaringen som sier at livet kan være godt selv om det ikke innebærer det man aller helst skulle hatt.

Jeg skulle gjerne tatt bort den vonde og vanskelige prosessen det er å nyorientere seg. Jeg skulle helst gitt bort gleden, men også beholdt den selv.

Så, jeg føler litt på det at jeg bare kan dele noen ord i blant og aldri gjøre noe særlig mer enn det. Jeg føler litt på at mange sitter der ute og føler seg aleine og søker på ord som død i forbindelse med ME. Jeg er litt redd for at noen ikke orker mer.

Om du er en av dem vil jeg si:

Ta kontakt med en venn eller ring Mental helse 116 123 

(gratis og åpent hele døgnet)

Ta deg selv på alvor. Det er du verd!

************

Miss Ducky har skrevet et godt oppfølgingsinnlegg til dette. Det handler om sterke, positive ME-folks stå-på-holdninger som kanskje ikke bare er positiv. Er det ikke «lov» å ha følelsen av å ikke orke mer? Er vi så redde for «psykisk-båsen» at vi fornekter hva vi egentlig føler?

Anbefalt innlegg!

11 thoughts on “Noen ganger vekker det stress og en følelse av avmakt

  1. Da jeg startet å lese dette innlegget tenkte jeg følgende: Dette er et viktig innlegg.

    Død er et ord jeg helst ikke vil forbinde med ME, men som du skriver blir de jo brukt. For noen kan de vonde tankene bli så altoppslukende at det ikke finnes lyspunkter igjen. Og som deg skulle jeg så gjerne hjulpet de som har det sånn. For selv om de tunge tankene er der for meg innimellom også, blir de aldri altoppslukende lengre. Det er så viktig å få frem at selv om det kan være tungt finnes det alltid håp.

    Kan jeg skrive et innlegg som spinner videre på dette temaet på min blogg? Jeg ble så inspirert til å skrive noe selv.

    Lik

    1. Javisst kan du blogge videre med dette innlegget som utgangspunkt, bare husk å linke til meg.

      Å snakke om selvmordstanker og alt som kan minne om «psykisk» opplever jeg som et betent tema i sammenheng med somatiske sykdommer, sælig ME. Jeg tror ikke det gjør det enklere for dem som sliter. Vi trenger åpenhet på også dette!

      Lik

  2. Fikk vondt i magen nå… Det er dager der alt er mørkt og vondt, men det er alltid håpet om en bedre morgendag. Lyset vil igjen skinne, det vil komme gode øyeblikk. Det er tragisk når håpet forsvinner, for da minsker livsgnisten og viljen til å fortsette så fort… så alt for fort. Og desverre er det endel som er der. Jeg skulle ønske jeg kunne ta alle i favnen og si det blir bedre, si at det fortsatt er godt i vente, for det er alltid det- men vi må lære å omorganisere tanker og hverdagen, noen ganger må alt snus opp-ned, noen ganger må drømmer byttes ut. Det er tøft, men mulig, og det er verdt det.

    Sier som du, våg å gå utenfor deg selv og søk hjelp, søk støtte. Om det er gjennom kjente eller ukjente får være den enkeltes valg, men ikke gå alene med det vonde. Ikke gi opp fordi det er vanskelig nå, da vil du aldri oppleve alle de gleder som ligger der framme…

    Takk for at du var innom meg, jeg har gode øyeblikk og håper at gode dager også vil komme. Kan ikke huske sist gang det var gode uker, men klynger meg til tanken om at livet leves øyeblikk for øyeblikk og gleder meg over, og henter styrke fra, alle de gode! Klems til du 🙂

    Lik

    1. Jeg tror kanskje jeg bør skrive mer om håp og lys i tiden framover for å vise at å leve med ME ikke bare er vondt og trist og fælt. Jeg har nok hatt mest fokus på det som er vanskelig i tekstene mine, for det er når ting er tøft at jeg har behov for å bruke bloggen. Det kan kanskje gi et feil bilde av hvordan ting er. Samtidig er det slik at jeg har behov for avstand til denne bloggen når dagene er gode. Avstand til blogg er også avstand til innholdet og denne avstanden gjør at det friske vokser fram i meg. Fokuset blir mer på ressurser og liv enn det som ikke fungerer.

      En lærdom av dette blogginnlegget må være: Vis også det som er bra, for det finnes! Bloggposten «Takknemlighet» er et slikt eksempel:
      https://melivetpaaslep.wordpress.com/2011/09/10/takknemlighet/

      Lik

  3. Vi trenger åpenhet og ærlighet, innlegget ditt er fint.
    Å skrive blir fort en enveiskommunikasjon. Det som skjer i en samtale – hvor man utveksler – kan bli borte.
    Ja, du kan virke veldig trist i det du skriver. Men fordi jeg er i samme båt forstår jeg at det svinger.
    Svaret ditt til Cecilie er godt og oppklarende!

    Lik

    1. Trude H
      Heldigvis kommer det en del kommentarer til innleggene mine. Det synes jeg ofte får fram nye sider av det hovedinnlegget mitt handler om, ting blir mer nyansert eller blir videre utdypet. Det er definitivt en styrke.

      Å skrive om det triste kan både ha den effekten at man kjenner seg igjen og tenker det er deilig å ikke være alene, for andre kan det virke nedtrykkende. Hvilken effekt det har tror jeg har sammenheng med hvilken følelser og hvilke stadier en selv er på i livet sitt.

      Lik

  4. Et fantastisk innlegg dette også, som jeg kom over gjennom MissDucky sitt nevnte innlegg over. Takk for det du/dere skriver! Jeg er vel en av de som virkelig har kjempet med å godta sykdommen, og endelig er på vei mot denne aksepten nå, og det har virkelig ikke vært enkelt. Suicidal har jeg vært tidligere, men heldigvis har jeg nå både to skjønne barn og en herlig mann som har gitt meg en (VELDIG) god grunn til å ikke skade meg selv eller verre. Jeg håper andre også klarer å få fokuset over på det som gjør livet verdt å leve, enten det er familie, en jobb, venner, et husdyr… Hva som helst. Og jeg tror (VET) også at det er utrolig viktig at man viser at dette er greit å snakke om! Det er en av grunnene til at jeg har valgt å være så ærlig og åpen på bloggen min.
    Vet ikke hva jeg vil fram til her jeg – ville vel bare si takk, og til dere andre – dere er ikke alene.

    Lik

  5. Hei, fint innlegg. 🙂
    Jo, det er en tøff sykdom dette her. Mange sykdommer er tøffe. å bli langtidssykemeldt er også tøfft. Man ramler ut av «systemet/samfunnet», man blir husbunden og uten sosiale relasjoner.

    Jeg tror det er viktig å tenke at livet er fargerikt, på godt og vondt. Og det skal det også være. Det er nettopp det som gjør det fargerikt.

    Glede og sorg
    -de er uadskillelige;
    http://annetteblogg.wordpress.com/2011/06/16/de-er-uatskillige/

    Hvem har laget disse grensene mellom hva vi opplever som positivt og negativt? Hva som er akseptabelt å snakke om og ikke?

    Tenk deg at sorgfulle, vonde tanker, depressive følelser var like naturlig å snakke åpent om som karriere og vellykkethet, da hadde det kanskje ikke blitt så preget av nedstemthet, «vært tabu» eller da hadde man ikke holdt det for seg selv eller skammet seg slik over det.

    Samfunnet vårt fremelsker en viss væremåte. Man skryter av at avtaleboken er lastet opp med avtaler, det er om å gjøre å ha flest venner på facebook. Jeg er opptatt, jeg har så mye å gjøre, jeg har så mange avtaler, ensbetydende med å være vellykket. Karriere. Tenk positivt terapier/mestringsterapier er så populære som aldri før.

    Samtidig så merker man jo at glede og latter gjør godt for helsen. Det sender visse hormoner rundt i systemet. Hva er det egentlig som skjer i kroppen da man er forelsket?

    Jeg har selv vært så syk at jeg har gått igjennom liv og døden tanker, og det som har holdt meg oppe og som gir meg styrke er ikke nødvendigvis å være så åpen med min frykt for døden eller snakke om min nedstemthet, men det har vært å lære meg til å glede meg over de små ting, være takknemlig og oppsøke ting som gjør meg godt. Selv kjenner jeg fort hvordan mine valg av hva jeg fokuserer på også påvirker mine følelser og den indre stemningen min.

    Og selvfølgelig er det viktig å være sann mot seg selv, være åpen å snakke om det vonde, men det er også viktig å være bevisst på hva man ønsker å oppsøke, hva som gir krefter og hva som tapper en for krefter. Og til slutt, jeg tror det er veldig viktig å være klar over at dette påvirker man selv. Dette kan man ta kontrollen over.

    Klem. Her er adressen til den nye bloggen min;

    http://annetteblogg.wordpress.com

    Lik

    1. Hei Annette!

      Et viktig innlegg, Annette! Håper mange får det med seg. Hvordan vi tenker om ting har mye å si for hvordan vi takler dem, men jeg er også veldig opptatt av at det ikke skal bli forstått som at man selv er eneansvarlig for egen helse.

      Lik

      1. Hei.
        Ja, jeg er enig i det.
        Du har sikkert lest hva jeg mener om det. Jeg har i flere år irritert meg grønn på at syke mennesker skal bli ansvarliggjort egen helse. Det er belastende og skadelig.

        Det ligger i tiden dette også.

        Jeg er også opptatt av hvor dårlig eller hvor tabubelagt det er å havne innenfor psykisk helse. Det er veldig synd. Jeg vet også at det er ingenting som er mere irriterende enn å få beskjed om å ta seg sammen.

        Om jeg oppsøker gode opplevelser så betyr ikke det at jeg blir frisk, men det kan kanskje gjøre dagene mine med sykdom bedre. Og det kan være godt å ha evnen til å se lyspunkter selv på det mørkeste natta. Det er det jeg mener, om jeg ble misforstått.:-)

        God natta, Anne Helene. 🙂

        Lik

Hva tenker du?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s