Leve med ME

Jeg er bare det du ser, det er alt

Jeg kjenner ikke at jeg puster, oppmerksomheten er springende, aldri særlig lenge på et sted. Lite blir oppfattet, bittesmå fragmenter av en samtale har satt seg, mens resten er passert uten stopp.

Kroppen var tilstedet hele tiden, i flere dager kjentes det som, mens alle dagene i virkeligheten var et par timer. Noen dager, lange timer, med ustabil energitilførsel og en hjerne som skrur seg av og på vilkårlig, gir store utfordinger til mestring og teknikk.

En stol som omgjør rygg til pukkel og nakke til sement, gjør øynene såre og gir munnen eget liv. Det gjelder å vokte seg, så hånden ikke strekkes i været for ofte og navnet havner på en liste over verv eller uformelle, private lister over kverulerende mødre uten hukommelse.

Ganske stolt fordi den rette sønnens navn ble husket gjennom drøye to timer (eller mange dager, om du vil) slik at de Viktige Spørmsålene ble direkte stilt til rette vedkommende. Det er ikke så lite bra prestasjon.

Å bli dømt etter det ytre, som en oppegående, velstelt person er ikke så verst. Heller det enn å se ut som jeg er så lite oppegående som jeg ofte er. Jeg lurte dem alle, jeg er bare det du ser.

4 thoughts on “Jeg er bare det du ser, det er alt

  1. «Noen dager lange timer.» Det skal jeg huske, det var så innmari godt sagt. Kjenner meg godt igjen i utsagnet.

    Jeg fant bloggen din en gang for lenge siden og syntes den var så fin lesning, du er så åpen og ærlig. Nå er jeg på vei til å bli diagnostisert med ME selv (antageligvis), så jeg leita deg opp igjen. Nå har jeg lest litt her og syns jeg må si takk for alt du deler. Det hjelper å få innsikt i hvordan andre har det og jeg ser hvor heldig jeg er som klarer å fungere noenlunde normalt.

    Lik

    1. Takk for at du kom tilbake hit, Charlotte!
      Dumt at du også sliter med energi og kapasitet slik at du tror du har ME. Vi vil helst være få!

      Å dele gjør det tunge mindre tungt, jeg synes dette er en fin utkanal og så gjør det godt å vite at folk leser og ofte kommenterer. Særlig når begrensningene tar mer og mer av det vanlige, sosiale livet og det eneste man klarer forholde seg til er det man selv skriver. Da er det godt å vite at en ikke er aleine.

      Lik

Hva tenker du?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s