En uke har gått siden landet mitt ble endret brått og uten forvarsel.
Jeg skulle begynne å blogge igjen, for mye har samlet seg opp siden sist jeg trykket publiser-knappen her. Litt om litt begynte tekstene å komme tilbake til meg og jeg trengte et sted å dele dem. Jeg skrev, men lot innlegget vente, uten å forstå hvorfor. Kanskje det var en slags offentlighetsredsel?
Med innlegget på lagring, tok jeg turen innom Twitter for å avlede og tenke på noe annet, kan hende ville det bli klart for meg hva som var riktig å gjøre dersom jeg flyttet oppmerksomheten over på noe helt annet?
Det som møtte meg var melding om den første bomben som smalt.
Hendelsene fredag ettermiddag 22.7.2011 fjernet ethvert fokus på egne, selvopptatte tanker og heiste fram den som finnes innenfor sykdommens ytre skall. Alle meldingene, som kom i rask rekkefølge, råd om hvordan forholde seg til det som skjedde og oppfordringer om å hjelpe med å redde dem som la på svøm og senere oppfordringer om å gi blod, gjorde at til og med fagpersonen i meg fikk en slags oppvåkning.
En uke har gått, en uke med fellesskap og samhold, for meg en uke med et minne om den fagpersonen jeg engang var. Jeg skulle hjulpet og bidratt, men bidraget mitt har ikke vært med sørgende eller syke, bidraget mitt har bare vært noe nettaktivitet. Det kjennes ganske smått. Og ikke nok.
Melivetpaaslep 
Som deg satt jeg og skrev et innlegg til bloggen min akkurat i det bomben smalt. Jeg har ikke åpnet innlegget etterpå, for som du sier forsvant fokuset på oss selv og det har føltes så feil å gå tilbake til disse selvopptatte tankene. Jeg har likevel nå valgt å la bloggen min gå videre, men da med et annet innlegg en det jeg skrev på forrige fredag.
Jeg skjønner hva du mener om at vi så gjerne skulle hjulpet mer enn bare ved nettaktivitet. Men jeg forsøker å trøste meg selv med at det er så mange som hjelper og at vi gjør så mye vi kan.
LikerLiker
Hei!
Du har rett i det du sier, men jeg kjenner likevel at det er kjipt å ikke kunne bidra mer, men det handler kanskje mest om å snu tankegangen til å se at man gjør det man kan, selv om det ikke er i nærheten av det som var tidligere.
LikerLiker