Jeg er seks måneder!

Jeg er seks måneder gammel, i november samme dag ble jeg til.

Jeg syntes jeg var veldig modig da jeg opprettet denne bloggen, skummelt var det, tenk om noen skjønte hvem jeg var? Det kunne nok føre til noe jeg ikke visste hva var, men som helt sikkert ville være negativt for meg, følte jeg.

Modningsprosessen har gått fort. Jeg var nok mer klar enn jeg var bevisst. Jeg opplever at det har skjedd enormt mye med meg denne tiden og jeg er ganske sikker på at bloggen har bidratt godt til at jeg har kommet dit jeg er i dag.

Da Jeg er ikke dø, jeg er bare usynlig ble linket på VG nett, tok det virkelig av med besøk og kommentarer. Det bidro også til at jeg ble mer klar over hva jeg ville og hvor mye anonymiteten betydde for meg. Jeg ble rett og slett klar over at jeg ønsket noe mer enn bare å blogge. Jeg ville bruke bloggen til å nå ut til mange og jobbe mot stigmatisering og andre problemer mange kronisk syke har. Dette er et langvarig prosjekt der inspirasjonen varierer med dagsform og generell form. Det er ikke alltid man vil dele med hele verden, men kjenner større behov for å være privat og bare seg selv.

Framtiden er sannsynligvis lenger enn fortiden, så mulighetene som ligger foran meg er mange. Hastverk er det samme som å ikke få gjort noe i det hele tatt, så jeg forsøker å jobbe bort utålmodigheten. Alt til sin tid, er ganske beskrivende for hvordan jeg «bør» tenke for å oppnå mest mulig.

På dette halve året har jeg hatt 30 600 besøk, av disse kom hele 22 200 i løpet av de fire dagene bloggen lå på VG nett, etter dette har besøket vært høyere enn før VG tiden, men i løpet av mai sunket en del.

Gjennom dette halve året har jeg fått kontakt med mange nye mennesker, men også ny kontakt med folk jeg kjenner fra før. Folk som forteller om sin sårbarhet, som forteller om ting de synes er vanskelig, som sier at de gjør det fordi jeg er åpen om mine ting. Det er en stor tillitserklæring og varmer en som meg! Og det gjør meg oppmerksom på hvor mye skam vi har i samfunnet vårt, både intuitiv skam og skam påført av samfunnet. Historier der det kommer fram, sier meg at bloggen har mening for flere enn meg.

Mine planer framover er å forsette å blogge i omtrent samme stil som jeg har gjort til nå. Jeg klarer ikke alltid følge opp kommentarene og noen ganger trenger jeg en pause fra det syke, i blant streiker det kognitive. Jeg vender uansett tilbake og leser alt som blir skrevet til meg. Tror du at flere kan ha glede av å lese bloggen min, kan du gjerne dele den med venner og dem du kjenner.

Takk for at du følger meg! Ta gjerne kontakt for en mer privat prat eller tilbakemelding.

Reklame