Barn og familie

Ferieambivalens og etterskjelvet

En arbeidsperiode nærmer seg slutten, jobben for å skaffe flest mulig timer i opplagt tilstand med familien er snart over. Jeg kan starte på jobben for stabilisering og balanse. Veien tilbake til hverdagen med egne rutiner, oversikt og forutsigbarhet er kronglete med mange unntak og urolighetsperioder. Å gjøre det jeg har best av er vanskeligere enn man skulle tro, sofaligging er ikke lukurativt. Sofaligging er hardt arbeid for en urolig kropp og et forstyrret sinn.

Etterskjelvet etter påskeferien vil antakelig vare lenge, et par uker er ikke uvanlig. Et par uker med hardt fokus, med seg selv som arbeidsgiver, motivator og pisk. Et par uker med intern krangling og mumling i kulissene. Et hodet som er innstilt på å stenge ute kroppens stille hvisken avvekslet av strenge krav som til slutt ender med høye brøl, skal på nytt lære seg å lytte.

Det viktigste i feriene er aldri meg, men samvær med dem som betyr mest. Å måtte sette seg selv først for i det hele tatt å «overleve» feriene, kjennes temmelig urettferdig. Jeg har måtte bruke timer alene for å få noe tid sammen med dem, en slags blek kopi av hverdagslivets rytme. Ferie fra seg selv ville vært deilig! 

Som Andedammen sier, det tar tid å omstille seg. Når vi først har oppfattet at det er påske, eller annen ferie, og har klart å fortrenge kroppens krav, er det hele over.

Jeg lengter etter dagliglivet, hverdagen fungerer best for meg, men når hverdagens tomhet er tilbake, lengter jeg etter glade guttestemmer og liv i huset. Da kjennes det så meningsløst å sitte for seg selv og streve med å klare å holde seg i ro. Balanse i hverdagen og bare seg selv. Jeg blir så lei. Selv om jeg har funnet min måte å leve på, min måte å ha det bra på. Likevel, det jeg aller helst vil fylle dagene mine med ble borte før jeg fikk laget mange gode minner. En dag var alt vi fikk.

9 thoughts on “Ferieambivalens og etterskjelvet

  1. Nei, det var ikke det her vi drømte om.
    Lydbøker og podradio hjelper meg å ta det med ro. Da glemmer jeg tid og rom.
    Det kan ikke være enkelt å være mamma og å være så syk som du er.
    Jeg har mange ganger lurt på hvordan det er, og jeg tror ikke det går å sette seg inn i for noen som ikke er i den situasjonen. Det er ikke rart det blir gjenstridige ønsker inne i deg.

    Lik

  2. Som jeg skrev i mitt innlegg rakk jeg liksom akkurat å omstille meg til at nå var det ferie med alt det innebærer, før det hele var over. Så nå må jeg inn i mine vanlige rolige rutiner igjen og det tar definitivt tid det også! Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver i siste avsnitt med at det gjerne føles meningsløst å komme inn i disse rutinene igjen.. Men trøster meg med at så fort jeg greier å omstille meg føles det ganske greit igjen 🙂

    Lik

  3. Ser at vi er flere som opplever dette…
    Jeg har hatt en kjempefin påske, men i dag var det blåmandag på en tirsdag, som Liljekonvall så fint beskriver det.
    God rekonvalens, tenk fine tanker og ta vare på deg selv.

    Lik

  4. Ja, huff det er ikke greit å måtte ta alt i så små porsjoner. Det hadde i det minste vært greit å kunne fullføre måltidet, for å være i den samme metaforen…

    Jeg har håpet i det vide og brede om at nå, akkurat nå, bare om litt, da vil det bli en lysning som gjør at kroppen blir, i det minste litt, – slik som før.

    Men neida, det har ikke skjedd. Heldigvis får jeg nesten si, følger det kognitiv svikt med, som gjør at jeg glemmer at det har gått så lang tid. Og at det heller ikke denne gangen kom til et gjennombrudd.
    Derfor holder håpet for meg. Nu snart – skal vi få hjelp!
    Velger jeg å tro….

    Ønsker deg snille, gode og bedre dager snart!!! Helst nå!
    En forsiktig klem til deg. ( som bare så vidt berører huden slik at den ikke blir øm…)

    Lik

    1. Jeg har nesten helt sluttet å sammenligne med tidligere funksjonsnivå, det er så langt fra der jeg befinner meg nå at jeg ikke har sjanse til å nå opp.

      Jeg er i dyp beundring for alle disse merkelige, normale menneskene som klarer alt mulig. Sett fra mitt ståsted er de ikke normale i det hele tatt. Vi, derimot.. hehe..

      Det skal godt gjøres å se den kognitive svikten som en ressurs, flinke du!
      Og du: Jeg blir gjerne øm..

      Lik

  5. Takk for at du beskriver det aller såreste.. Da føler jeg meg ikke så alene.. Sorgen over den mammaen man desverre ikke klarer å være.. vanskelig å ikke bli bitter på både sine barns og egne vegne.. Ser at denne blogg-lenken er «gammel» nå, men fikk bare så lyst til å si takk for denne litt triste fellesskapsfølelsen man får når andre setter ord på egne vonde følelser…
    Nanna

    Lik

    1. Hei Nanna!

      Så fint at du la igjen en kommentar på et innlegg du likte! Det gjør ingenting at den er noen måneder gammel, den er likevel aktuell.

      ME og foreldreskap er et sårt og ømt tema, det blir ikke mer alvorlig enn det. Vi er mange i den situasjonen at det blir vanskelig å være en slik forelder en ønsker å være.

      Lik

Hva tenker du?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s